Film

Harvest anbefaler «De åtte fjellene»

Anmeldt av vår unge filmentusiast Per Castracane Østli (14).

«De åtte fjellene» følger historien til Pietro, en ung gutt fra en liten landsby i Italia. Han bor med en kjærlig mor og en far som er hard, men elskende på sin egen måte. Men en dag blir han introdusert for en jevnaldrende gutt ved navnet Bruno.

Bruno bor ikke i en landsby, men på en seter med familien sin. De to guttene blir knyttet sammen mens de lærer om hverandres skikker og levemåter. Samtidig begynner faren til Pietro å ta med guttene med på turer. De setter pris på det i stillhet, og spesielt Bruno, for hans far er nesten aldri til stede.

Men i denne idyllen får Pietro dårlige nyheter: Hans venn drar bort, for å jobbe med onkelen resten av sommeren. Han får også vite at Bruno skal sendes inn til byen for å få ordentlig utdanning der.

(anmeldelsen fortsetter)

Videre i filmen er det flere tidshopp der hvor vi forstår at kontakten mellom vennene forsvant fort den gangen. Med det surnet også forholdet til faren, og vennenes turer stoppet helt. Etter det handler filmen om en voksen Pietro som prøver å få orden og mening i livet sitt. Det er da han finner tilbake til Bruno, og fjellet, det elskede fjellet.

Filmen handler både om meningen med livet og om å finne plassen sin i verden. Historien viser også hva et livslangt vennskap kan bety, og er verdt, og også hvordan noe så enkelt som restaureringen av farens gamle ruin av en hytte brakte fram det gamle vennskapet fra mange år tilbake.

Jeg skal være ærlig. Selv om jeg er filmentusiast, har jeg flere ganger før takket nei til muligheten til å se litt mer meningsfulle filmer, siden jeg alltid har lent meg mer mot action og eventyr. Men denne filmen slo virkelig an. Jeg vet ikke om det var svingningene i både stemning og situasjoner, men noe i denne filmen er virkelig dypt. Kanskje det er rollen naturen spiller i filmen.

Ordet fjellene blir gjentatt igjen og igjen for å understreke karakterenes forhold til fjellet. Fjellene er til slutt selve grunnlaget og oppbygningen for vennskapet mellom Pietro og Bruno. Fjellet formet dem, og fjellet holder dem sammen og river dem vekk fra hverandre.

To ting jeg likte spesielt godt, var naturskildringene og bruken av musikk. Naturskildringene var selve magien i filmen. Man tenker kanskje at man ikke kan skildre noe svært som fjell på en ny måte i en film, men tenk om igjen.

Filmen viste både fjellene og vennskapet som var bundet av stein på en fabelaktig måte med å ta det fra karakterenes dialoger og beskrivelser. Hvordan de oppfører seg der, og deres personlige forhold til fjellet, beskriver hva ord ikke kan. Musikken derimot likte jeg på en annerledes måte, mest på grunn av hvordan de brukte den. Det var nemlig ikke en bakgrunns-sang til hver sekvens og dialog, nei, de gjorde det smartere. Musikk ble bare brukt i de øyeblikkene som representerte relasjoner og forhold. Forholdet til venner, til fjellet eller til andre ting, som faren til Pietro.

«De åtte fjellene» fikk meg til å føle noe, særlig mitt eget forhold til naturen, siden jeg kjente meg igjen i hvordan karakterene var tiltrukket av den, nesten beruset. Vennskapet mellom Pietro og Bruno minnet meg ikke om vennskap selv, men om hvordan to ting, en person og en interesse eller lignende, kan ha en nesten symbiotisk relasjon som ikke alltid er konstant og vedvarende, men kan ta pauser og så tas opp igjen der hvor de slapp. Dette kan for eksempel være mellom en person og en bok man ikke helt klarer å gi slipp på.

Filmen fikk kjempegode anmeldelser i Cannes under den årlige filmfestivalen der. Filmen er basert på en populær bok med samme navn, skrevet av Paolo Cognetti. Filmen anbefales på det sterkeste. Dette er en seriøs film som får deg til å tenke – og verdsette ting i livet ditt.