«Hardangervidda under krigen»

Endelig den 18. oktober, etter nesten to måneders venting, hadde vi hellet med oss. I det herligste måneskinn kretset vi over Hardangervidda for å finne myra hvor vi skulle hoppe. Det var Løkkjesmyrane på Ugleflott. Vi visste at myrene var store av utstrekning, slik at vi trodde navigatoren ikke skulle ha vansker med å finne fram.

Det er ikke lett å forklare den sinnsstemning en er i slik umiddelbart før en hopper ut. Det var ikke mange timene siden en slikket sol på en gressplen i England, nå i øyeblikket ser en ut over Hardangervidda fra 4000 meters høyde, og snart går en selv omkring der nede, så sant en kommer helskinnet ned da. Gleden over å komme hjem til Norge blander seg med spenningen for selve fallskjermutspranget.
Tenk om vi falt ned i en steinur eller kanskje i et av de mange vann. Vidda strekker seg så langt øyet rekker, hvit og vakker, et trollsk syn i måneskinnet. Den virker så mye flatere her ovenfra enn i virkeligheten. Et par av oss er litt kjent der fra før, og vi forsøker å finne ut hvor vi er. Totak passerte vi for kort tid siden, det er vi begge enige om, men hvor er vi nå? Vi håper observatoren finner Ugleflott, for der vet vi det er lite stein.

Nå vender flyet nesen nedover, helt ned til 300 meter bærer det. Terrenget ser ikke så fint og flatt ut lenger.
«Action station!›
Det skarpe kommandoordet gir oss annet å tenke på. Første mann sitter alt med bena ned gjennom det dype hullet i flybuken.
«Number one! Go!»
Nummer 2 og 3 følger slag i slag og i neste øyeblikk hopper jeg selv ut i nattekulda. Tre sekunder, så er det hele overstått, det vil si, da svever jeg sakte ned mot Vidda.

Flygerne hadde nok ikke funnet fram til Ugleflott allikevel, det forsto vi snart. Det var riktig stygt terreng, storstein og ur. Men vi var kommet bra ned alle fire pluss våre 12 «containers»-beholdere med mat, utstyr, våpen og ammunisjon. Ja, selv radiosenderen så ut til å ha kommet bra fra landingen i ura. Så var vi altså i Norge, kaldt og ugjestfritt, men herlig allikevel. Etter ett års opphold i England var vi jo litt uvant med den skarpe, tørre kulda. Hvilken kontrast var det ikke mellom denne golde, snødekte Hardangervidda og det milde England, hvor plenene fremdeles var grønne og løvet ennå ikke falt. Men lengte tilbake? Ikke tale om.

Vi skulle forresten få annet å tenke på. Poulsson kalte oss sammen og ga oss «order for the day». Den kom som en bombe! Planen om at vi skulle være instruktører, var bare kamuflasje. Vår oppgave var langt viktigere. Vi skulle hjelpe til med å ødelegge tungtvannsanlegget på Vemork. To engelske glidere med 40 Royal Engeneers skulle komme fra England, vi skulle finne en god landingsplass for gliderne og skulle følge karene fra landingsplassen ned til Vemork. Dessuten skulle vi rekognosere anlegget på forhånd, skaffe alle opplysninger om de tyske vaktene osv. Landingsplassen måtte ikke ligge for langt fra Vemork. Engelskmennene skulle ikke ha ski med, så den måtte ligge nær vei. Skolandsmyrene, 5 km vest for Møsvassdammen ble straks foreslått. De ligger på hver side av veien mellom Møsvassdammen og Rauland.

Operasjonen skulle foretas i neste måneperiode, eller Stand-by-periode, som det heter. Vi hadde altså fire uker til disposisjon.

Dessverre hadde vi landet 15 km lenger vest enn beregnet, på Fjarefit i fjellbandet øst for elven Songa. Fra Fjarefit til Skolandsmyrene er avstanden noe slikt som 100 km. Ikke noen vei å snakke om under alminnelige forhold, men nå var forholdene særs vanskelige. Vi måtte jo bringe med oss alt det utstyret vi trengte, mat for fire uker, soveposer, ski, radio med akkumulator og ladeaggregat, våpen, ammunisjon osv., 300 kilo i alt. På godt skiføre ville det jo ha gått fint. Men i oktober var det ikke engang noenlunde skiføre å vente. Den snøen som lå på bakken da vi kom, smeltet forresten neste dag i solvarmen. Reise av gårde uten ski torde vi ikke, for om snøen skulle komme, kunne vi bli sittende helt fast.

Det tok to dager før vi fikk samlet alle sakene, pakket det vi skulle ha med oss og gjemt resten unna i depot. Det var på høy tid. Tredje natten begynte det å snø, tung svær snø, så teltene nær ble begravet.

Den 21. oktober begynte marsjen mot Møsvatn. I over 14 dager slet vi oss avgårde i ulendt terreng og i ubeskrivelig dårlig føre. Ruten gikk nedover langs Songa, forbi den gamle nedlagte fjellgården Berunuten, opp gjennom Valasjaadalen, ned Bitdalen og inn på veien mellom Rauland og Mosvatn.

På godt føre ville en god skiløper klart turen på en dags tid. Vi slet oss nesten ut for å klare det på fjorten. Isen på Songa og Bitdalselva hadde ikke lagt seg, så vi måtte krongle oss fram i bratte bjørkelier. Hver av oss hadde mer enn 30 kilo på ryggen, og det var bare halvparten av utstyret, slik at vi måtte gå hver etappe to ganger. Under disse forhold var det naturlig at vi ble fristet til å legge igjen mest mulig, enten i depotet eller underveis. Vi hadde ikke holdt på mange dagene før vi skjønte at det ville bli knapt med mat. For at den skulle vare i fire uker, ble den strengeste rasjonering nødvendig. Slik så matseddelen ut: 1/4 plate pemikan, en neve havregryn, litt kjeks og litt sjokolade. På grunn av slitet var jo behovet for kalorier meget større enn normalt. Resultatet av denne opplagte underernæring viste seg snart, vi ble slappere for hver dag. En av de siste dagene klarte vi ikke å gå mer enn 2 km. Heldigvis er det mange hytter nedover i Songadalen og Bitdalen, så vi slapp å ligge ute. Hvis vi i tillegg til alle strabasene også skulle ha ligget ute om nettene, vet jeg ikke hvordan vi skulle ha klart oss.

Den 10. november nådde vi vårt mål: Sandvasslihytta, ca. 10 km sør for Skolandsmyrene. Her skulle vi bo til gliderpartiet kom. Stand-by-perioden begynte med dårlig vær, hard vind fra vest og følgelig ingen operasjon. Men alt dagen etter, den 19. november, stilnet det litt, og i radioen fikk vi beskjed om at gliderne skulle komme samme natt. Ut på kvelden dro vi ned på landingsplassen og satte ut våre «receptionlights».

Dessverre økte vinden igjen, og det så ut til at de hadde betenkeligheter over i England, for gjennom radioen fikk vi beskjed om at operasjonen ble utsatt en time. Klokken 22 skulle flyene komme. Klokken 23 hørte vi flydur; det var jo en strålende bedrift at flygerne hadde funnet fram i det været. Lysene ble tent, og vi ventet hvert øyeblikk å se gliderne lande. Et par ganger senere hørte vi flydur, men nå drev svarte skybanker langs fjellene, så det var nok ikke store sjanser for at lysene skulle bli sett.

Det var en trist melding vi fikk fra England neste dag. Bare ett av flyene var kommet tilbake, en av gliderne var sluppet over Sørlandet, og det annet fly med glider var savnet. Dette var jo en nedslående avslutning på en aksjon som vi hadde satt så store forventninger til, en aksjon som vi visste var av den største betydning for de allierte. Vi hadde imidlertid ikke annet å gjøre enn å avvente nærmere ordre.

Vi følte oss ikke særlig trygge i hytta ved Sandvatnet. Tyskernes forlegning ved Møsvassdammen var bare 5 km borte, og vi satte ikke særlig pris på naboskapet. Men inne på Stor-Vidda visste vi at det var trygt, så vi brøt opp og dro nord-vest over. Saura mellom Mogen og Kalhovd var vårt mål. Det lå en liten jakthytte der, som ikke var merket av på kartet, og det passet oss utmerket. Denne hytta ble vårt hjem i tre måneder.

Denne tiden skulle by på litt av hvert av vansker. Til å begynne med var det særlig tyskerne som skaffet oss bekymringer. En dag, da jeg var nede på Møsvatn for å få siste nyheter av kontakten vår, Torstein Skinnarland, fikk jeg beskjed om at han nettopp var arrestert. I Rauland, Møsstranda og Rjukan hadde det vært store razziaer, og mange var arrestert. På Rjukan var en tysk radiopeilebil blitt observert, og tyske patruljer var dratt innover fjellet. Hvert et hus i Rjukan og Vestljorddalen ble gjennomsøkt, og over alt spurte tyskerne om noen hadde sett engelskmenn i traktene. Årsaken til razziaen var innlysende nok. Det var en kjent sak at engelskmennene fra den ene glideren var tatt til fange av tyskerne og drept. I glideren fant tyskerne kart og opplysninger som viste at det var Vemork som var angrepsmålet.

Tyskerne forsto sikkert at en radiosender i traktene hadde hatt forbindelse med engelskmennene. Deres mistanke falt på en bestemt kar: Einar Skinnarland, bror av Torstein. Det var han som skulle arresteres. Men da han ikke var hjemme da tyskerne kom, tok de broren i stedet. Tampen brente mer enn tyskerne ante. Einar Skinnarland tilhørte vårt eget parti. Han hadde imidlertid reist fra England allerede i april 1942 for å skaffe de allierte opplysninger om tyskernes virksomhet l Rjukantraktene. Vi hadde ikke vært i forbindelse med Einar enda, men han sluttet seg til oss senere på vinteren.

Etter at vi mistet kontakten med Torstein ble matsituasjonen på nytt vanskelig. I en fjorten dagers tid levde vi bare på havregryn, litt margarin og sukker samt islandsmose. Vi gravde mosen fram under snøen og kokte den. Noe næring ga den vel neppe, men vi innbilte oss det allikevel, og det hjalp jo litt.

Med denne magre rasjonen gikk det raskt nedover med kreftene, og vi ble lite motstandsdyktige mot sykdom. En gang var alle sengeliggende unntatt sjefen. Jeg tror han klarte seg fordi han hele dagen gikk og fablet om reinsstek. «Bare vent til det kommer dyr i traktene» sa han,«så skal det bli mat nok». Han hadde skutt mye rein i de fjellene før krigen. Vi andre, som knapt hadde sett villrein for, var mer skeptiske.

Radioforbindelsen med England ble opprettholdt. Vi fikk beskjed om at det skulle sendes et nytt parti, men bare ett fly skulle benyttes, så det ville ikke bli mer enn seks mann, alle fra Linge-kompaniet. Karene skulle hoppe ved vårt kvarter på Saura. Vi ble altså ti mann i alt. Den tyske vaktstyrken på Rjukan og Vemork talte mellom to og tre hundre. Men det skulle nok gå.

Litt før jul satte det inn med østavær, regn og tåke. Det er kjedelig vær i fjellet, men fint for oss var det. For det første ble tyskerne lei av patruljevirksomheten, og for det annet kom villreinen vestfra Vidda. Fra nå av var sjefen daglig ute for å få tak i dyr, men dessverre stadig uten resultat. Forholdene lå jo heller ikke særlig til rette for jakt. Tåken lå tykk i fjellet, og jegeren var så slapp at han aldri kom lenger enn opp på den nærmeste nuten.

Så kom julaften. Riktig en fin julegave fikk vi. Klart og stille. Vår tålmodige reinsjeger dro ut igjen, og hva enten det skyldtes at det var julaften, eller det var godværet, så kom han hjem med dyr. Og så ble det jul allikevel, som det heter i julefortellingene. Fra nå av og i to måneder fremover levde vi bare på reinskjøtt, 11 dyr gikk med. For å holde skjørbuken fra livet, spiste vi mavesekken med innhold på hvert eneste dyr. Blandet med blod og talg smakte det riktig godt. Vi sendte ofte Helge Ingstad en vennlig tanke. Det var fra hans bok «Pelsjegerliv» vi hadde lært hvordan fangstfolk nyttet reinen fullt ut.

Det var slikt et ufyselig vær i fjellet den vinteren, og det var ikke ofte vi kunne dra ut på jakt. I uker i trekk kunne storstormen rase, og da var det nesten uråd å stikke nesen ut av døren. Kanskje ble det et lite opphold når stormen kastet fra øst til vest eller omvendt og da gjaldt det å nytte tiden til jakt og vedsanking. Heldigvis var det litt bjørkeskog rundt Saura. Det er vel noe enestående med bjørkeskog opp til 1150 m o. h.

Polarsyke kalles en sykdom som angriper folk som bor isolert under vanskelige forhold. På kort tid kan de beste kamerater bli de bitreste uvenner. Selv de muntreste mennesker kan bli nedbrudt av tungsinn. At vi gikk fri av sykdommer tror jeg for det meste skyldtes at vår leder hadde slik en fremragende evne til á løse problemene, problemer som ville ha vært bagateller under normale forhold, men som nå kunne synes uovervinnelige.

Særlig kjedelig var det at vi ikke hadde noe lys, så det ble lange kvelder. Lediggang er roten til alt ondt og befordrer polarsyken i høy grad. For å motarbeide dette, gikk vi i gang med en studiesirkel. Hver kveld hadde en av oss en forelesning. Det var likegyldig hvilket tema, hovedsaken var at vi fikk tankene avledet mest mulig fra den daglige grå tilværelse. Det var forunderlig hvor meget det bodde i en kar allikevel, til tross for at han ellers om dagen stadig liret av seg de samme dumme bemerkningene. Vi trodde vi kjente hverandre så ut og inn, men det var nok ikke tilfelle. Det var forunderlig så gode venner vi var tross alt.

En og annen gang fikk jeg meg en tur ned til Rjukan eller Møsvatn. Vi hadde et par kontakter som ga oss opplysninger om tyskernes bevegelser i Vestfjorddalen. Situasjonen ble forresten konstant ugunstigere. Det så ut til at tyskerne var forberedt på en aksjon mot Vemork, for vaktholdet ble stadig skjerpet. De østerrikske vaktene ble byttet med tyske, det ble dobbelte vaktposter hvor det før hadde vært enkle, og miner ble lagt ut. De monterte opp flomlysanlegg, slik at hele fabrikkområdet ville bli opplyst som om dagen i tilfelle alarm.

Disse meldingene sendte vi selvfølgelig over til England. Senderen krevde mye strøm, så det ble mang en slitsom tur med akkumulator til og fra ladning. Og mang en vendereis måtte jeg gjøre. Stormene kunne ofte ikke forseres.

Endelig, en dag i slutten av februar ble det godvær. Riktig «droppevær» var det. Måneskinn og forholdsvis stille, men svinekalt, -34° C. I radioen fikk vi beskjed om at karene skulle komme, og så var det å stå ute med lyktene i nattekulda. Vi sto til fem om morgenen, men ingen kom.
Neste dag fikk vi melding om at flyet ikke hadde funnet oss, men hadde sluppet karene inne på Stor-Vidda, sannsynligvis fem mil nordenfor vår posisjon. Samtidig satte det inn med et voldsomt uvær, det verste vi hadde opplevd. En hel uke måtte vi holde oss inne i hytta.

Gunnerside» var kodenavnet på det nye partiet. Karene het: Joachim Rønneberg (leder), Knut Haukelid, Kasper Idland, Fredrik Kayser, Hans Storhaug og Birger Strømsheim. De fikk en hard mottagelse. Ennå før alt utstyret var samlet, brøt stor-stormen løs. Men de var heldige. En stor hytte lå rett ved landingsplassen. Sin posisjon fikk de bestemt på en pussig måte. Det hang et kart over Hardangervidda inne i hytta, og det var ikke til å ta feil av at den fettete svarte flekken ved Skrykken var posisjonen.

På første godværsdag etter stormen dro de sørover, og ut på kvelden så vi dem komme vestenfra Vråsjøen. Det var moro å få snakke med venner som hadde nytt å fortelle. I fem måneder hadde vi bodd alene inne i fjellet, og avvekslingen var velkommen. Ja, den kvelden hadde vi da nok å snakke om.

Særlig var det planen for angrepet som ble diskutert. Problemet var: Hvordan komme inn på fabrikkområdet og deretter inn i selve fabrikken, og hvordan komme levende tilbake? Det siste regnet vi ikke noe større med, noe som karakteriseres best ved denne lille historie: En av de nye karene var temmelig uøvd på ski. Da vi fremholdt at han ville få det vanskelig på den lange veien over til Sverige etter aksjonen, svarte han at han ikke hadde regnet med å komme levende fra affæren. Ikke særlig oppmuntrende. Men så lenge det er liv, er det håp.

Vi hadde to alternativer for innmarsjen til målet. Det ene var broen over juvet ved Vemork. Men på broen sto det vakt. Likvideringen av denne kunne vekke støy og kanskje også kreve tap av vår relativt lille styrke. Det annet var å forsøke å forsere juvet under broen, for derved å komme usett opp til anlegget. Vi visste at tyskerne regnet med at ingen ville forsøke den veien. Vår kontakt fra Vemork hadde fortalt at ingen kunne forsere juvet. Men dette tvilte vi på. Det hender ofte at lokalkjente folk ikke er så kjente allikevel når det kommer til stykket.

Vår siste fremskutte bas var Fjøsbudalen, en liten fjelldal rett ovenfor Krokan på nordsiden av Vestfjorddalen. Siste dagen for angrepet forlot jeg de andre og dro ned i dalen for selv å undersøke om det ikke skulle være noen mulighet for å komme over elvejuvet. På lyse dagen ruslet jeg nedover landeveien forbi Våer. Litt lenger nede gikk jeg av veien og ned mot stupet. Etter en del klatring kom jeg virkelig ned på elveisen og var også så heldig å finne en noenlunde brukbar vei opp pâ fabrikksiden. Det ble nok ikke lett å gå denne veien i mørket, men det var allikevel bedre enn â forsøke å forsere de tyske vaktene på broen.

På grunnlag av mine opplysninger om veien over elvejuvet var planen om fremmarsjen og angrepet grei. Ved mørkets frembrudd starter vi fra Fjøsbudalen, går den bratte fjellsiden nedi Vestfjorddalen til vi kommer inn på landeveien Rjukan-Møsvatn. Denne følger vi til øvre Våersving, så ned gjennom lia til Våerbekken for derved å unngå bebyggelsen på Våer. Herfra følger vi landeveien ca. 1 km til der hvor jeg hadde funnet overgangen, over elva og opp på jernbanelinjen mellom Rjukan og Vemork på sørsiden av dalen. Jernbanelinjen følger vi opp til gjerdet som omgir fabrikkområdet. Vi klipper oss gjennom, og her deler vi oss opp i to partier. Dekningspartiet og sprengningspartiet. Deknings-partiet skal gå i stilling slik at en kan slå overraskende til hvis tyskerne gir alarm. Hvis alt er stille, skal alle bli på sine poster inntil eksplosjonen høres. Hvis det blir slått alarm under fremrykningen inne på fabrikkområdet, skal dekningspartiet angripe vakten med det samme. Når eksplosjonen høres, kan en gå ut fra at sprengningspartiet er utenfor fabrikkområdet. Det skal da gis ordre til tilbaketrekning.
Passordet er: «Picadilly? Leicester Squarel»

Sprengningspartiet skal ødelegge tungtvannsanlegget i kjelleren på vannstoffabrikken. De skal forsøke å finne en åpen dør inn i fabrikken. Lykkes ikke dette, skal de forsøke å krype inn gjennom en kabeltunnell for rør og ledninger, som fører inn i bygningen. Kommer noe uforutsett i veien, skal alle handle på eget initiativ, for å fullføre aksjonen.

Så langt var alle enige. Om retretten derimot måtte vi ha avstemning. Det var umulig å gâ opp fjellsiden på sørsiden av dalen. Stien langs rørgaten var minelagt og fjellet ellers hengebratt. Flertallet ville gå tilbake samme vei over elvejuvet og opp på landeveien Rjukan-Vemork-Møsvatn. Derfra skulle vi ikke følge veien oppover mot Fjøsbudalen, fordi vi måtte passere en bro over Våerbekken, og denne ville sikkert bli sperret av tyskerne. Rett opp fjellsiden kunne vi ikke gå. Den var for bratt. Eneste vei var «Kraftledningsveien», en nedlagt anleggsvei som førte ned til Krosso parallelt med hovedveien, ca. 50 meter ovenfor denne. Fra Krosso skulle vi følge siksakveien under kabelbanen til Gvepseborg.

Mindretallet ville foretrekke retrett over broen ved Vemork. Tyskerne på broen kunne forhåpentlig tas ved overrumpling. To mann av dekningspartiet kunne avses til dette før eksplosjonen. Fra broen og opp gjennom Fjøsbudalen ville vi ikke risikere noen motstand. Dette ville, etter deres mening, være mindre farlig enn å forsøke å gå «Kraftledningsveien». Det var jo ikke usannsynlig at tyskerne ville sperre denne veien med det samme alarmen gikk.

Flertallet mente at forseringen av broen ved Vemork ville være for risikabelt. Hvis angrepet på vaktene ikke lykkes, ville vi være fanget som rotter i fella. Pâ godt demokratisk vis ble det som flertallet ville, til tross for at de to ledere hørte til mindretallet.

Det var overskyet og hard vind da vi dro nedover i dalen med ski og pakninger. Alle var i britiske uniformer. På landeveien lå isen glatt og blank som på en skøytebane. Iblant kom vinden i kraftige kast så vi gikk over ende i veien. Riktig et ønskevær var det. Ingen uten oss var ute i slikt vær og føre. Der hvor «Kraftledningsveien» tar av fra hovedveien, satte vi igjen ski og pakninger og tok med oss sprengstoff og våpen. Klatringen ned stupet gikk bedre enn ventet, men på grunn av mildværet var elven steget, vannet flommet høyt over eIve-isen. Men vi kom over og opp på jernbanelinjen på den andre siden.

Vi var bare 500 meter fra målet nå, og her stoppet vi opp for å gjennomgå planen for siste gang. Det gjaldt jo at hver enkelt var klar over sin oppgave. Vi hadde fin utsikt over broen hvor vaktene sto. Klokken 00,00 var det vaktavløsning, og da vaktstua sto helt opp til fabrikkbygningen, lot vi frivakten få en halv time til å sovne på. Så gikk vi fram til gjerdet og klippet oss gjennom. Dekningspartiet, hvor jeg selv var, gikk i stilling. Med fingeren på avtrekkeren dekket vi den tyske vaktstua og inngangene til fabrikken.
Heldigvis slapp vi å gjøre bruk av skytevåpen. Vi så ikke en eneste vakt. Fabrikkduren var ganske kraftig, og det var ingen annen lyd å høre. Det var stummende mørkt, og selv om en tysker hadde kommet, ville han vel ikke ha sett oss, der vi sto lenet opp etter fabrikkmuren.

Sprengningspartiet fikk en del vanskeligheter med å komme inn i fabrikken. Dørene var låst, og kabeltunnellen var ikke lett å finne i mørket. Under letingen kom de fra hverandre, og det var bare to mann som til slutt fant åpningen. Disse hadde sprengstoffet, og det var best å nytte tiden så lenge alt var rolig. Det var derfor ingen grunn til å forsøke å finne de andre. Tunellen var akkurat vid nok til at de fikk krabbet seg gjennom. De kom inn i rommet ved siden av tungtvannsanlegget, døren dit var åpen, så det var bare å spasere rett inn. Det var en arbeider der inne, og han ble vel forskrekket ved synet av disse uniformerte karene. Men han forsto situasjonen og holdt seg i ro.

Karene gikk i gang med lå legge ut ledningene. I London hadde de øvd seg på tremodeller, og ladninger og lunter var nøye tilmålt på forhånd. Mens de holdt på med arbeidet, ble stillheten brutt ved at det singlet i glass et stykke lenger borte i kjelleretasjen. Årsaken viste seg snart, det var en av de andre i sprengningspartiet som ikke hadde funnet kabelåpningen. Han hadde besluttet å handle på egen hånd, og da han fant et vindu, slo han det i stykker og krabbet gjennom. Han hjalp til med å gjøre arbeidet ferdig.

For ikke å risikere at ladningene skulle bli fjernet, kuttet de lunten så kort som bare mulig. Lederen tente lunten, og alle løp avgårde. Arbeideren for opp gjennom trappene til de øverste etasjene, og sabotørene løp ut gjennom en av kjellerdørene. 30 sekunder etter smalt det, og tungtvannsapparatene var forvandlet til atomer.

Bortsett fra knuste glassruter var det bare apparatene som ble ødelagt. Selve fabrikken sto like godt. Det var nok dette som fikk tyskerne til å reagere så langsomt. En av frivaktene stakk hodet ut av døren i vaktstua og lyste bort på fabrikkbygningen, men da den fremdeles sto der, ruslet han inn og la seg igjen!

Vi fikk derfor et uventet stort forsprang, og først da vi var oppe på landeveien på nordsiden av dalen, kom de første bilene med tyskere oppover fra Rjukan. Vi fant fram skiene og pakningene og dro nedover mot byen.

Det var en del diskusjon om vi skulle dra rett opp lia eller ikke, men vi som var lokalkjente fikk forhindret det. Lia ville ha vært for bratt og tung. Vel var det nifst å gå nedover denne veien, vi kunne jo møte tyskere når som helst, men det var ingen annen vei. De tyske bilene for oppover mot Vemork på veien rett under oss. Det var nok ingen som hadde tenkt seg at vi skulle ha dratt nedover mot Rjukan. Klokken fem om morgenen var vi på Gvepseborg. Og det var med en tilfreds følelse vi satt og så utover mot Vemork og tenkte på det røre vi hadde fått i stand der nede.

Så bar det innover mot Hardangervidda igjen og mot nye oppgaver.