Hanna Resvoll-Holmsen: Et enestående forskerliv

Når jeg ser Hanna Resvoll-Holmsens fotografier og leser tekstene hennes, tar jeg meg i å lure på om det er lang eller kort tid siden gamle dager. Resvoll-Holmsen reiste til Svalbard som den første kvinnelige forskeren i Arktis, allerede tjue år før mine besteforeldre ble født. Over hundre år seinere har jeg selv reist til den samme øygruppen flere ganger for naturvitenskapelig feltarbeid. Likevel er det så mye mer som er likt enn det som er forskjellig, til tross for avstanden i tid.

(artikkelen fortsetter)

Både i farger og svart-hvitt dokumenterte Hanna Resvoll-Holmsen nye sider ved naturen. Hun var tidlig ute med å bruke fargebilder i forskningssammenheng, og tok utallige bilder av enkeltplanter og miljøet de var en del av. Det hun gjorde for å formidle kunnskapen hun tilegnet seg, føles også overraskende moderne; hun solgte reisebrev til Aftenposten fra turene til Svalbard. I 1908 skrev hun:

«Jeg glæder mig til at være her den lange, hele sommer. Ryggesækken sat paa ryg med fotografiapparat og proviant for et par dage og botaniserlasten over skulderen, teltdøren lukkes, og det bærer i høiden.»

Noe av det Resvoll-Holmsen skriver, er så likt det jeg selv har opplevd, at jeg må smile. Riktignok samlet hun stort sett planter, og jeg stort sett fossiler, men at feltarbeid kan gi frihetsfølelse, det kjenner jeg igjen. Resvoll-Holmsens skildringer fra sommeren 1908, og hennes fotografier av de små plantene snøsildre og reinrose mellom skiferflakene treffer meg rett i hjertet.

«Den vidunderlige lille arktiske løvetand, hvis blomster, med kronernes underside rosenrød, kommer frem, hvor jorden er mere lerholdig, og mod en undergrund af mørk grus står den et par tommer høie fjeldfiol med fint opdelte blade og sin rige blomsterstand af store, himmelblå klokker; men ingen surrende humle bringer i honningtørst iver blomsten til at gynge, ingen flagrende sommerfugl hviler sin vinge mod den farvesterke krone. Kun små tovingede insekter gjester blomsternes bund, og der skal et øvet øie og tålmodig udholdenhed til for at oppdage deres skjulte tilværelse.»

Mer enn hundre år gamle reiseskildringer fra polare områder er oftest skrevet av menn fra Vest-Europa. De så Arktis som noe som måtte utforskes og kanskje til og med bekjempes, og beskrev det som et ugjestmildt, øde, kaldt, stort og mørkt område. Men i reisebrevene som botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen skrev, er det først og fremst forskningen, hyggen og det frie som trer fram. Hun nyter å streife rundt, finne og presse planter, hun koser seg med turmaten og riktig fryder seg over å legge seg alene i soveposen etter en herlig dag, det være seg tåke eller sol. Våpenet er en selvsagt del av utrustningen, men det er ikke i sentrum

Ofte er det planter vi ser gjennom Hanna Resvoll-Holmsens objektiv, og det var plantene hun dokumenterte, forsket på og sørget for å beskytte. Plantene driver verdens viktigste prosess, fotosyntesen, og ingen av oss dyr ville vært her uten dem. Å forstå verden gjennom plantene gir oss dermed et annet perspektiv. Det kan også gi oss et annet blikk på Norge. Resvoll-Holmsens fotografier fra strender og plantesamfunn, både på Svalbard og ellers i Norge, viser fram noe annet enn de typiske landskapsbildene med nakne fjell, dramatiske hav og endeløse vidder. Her er små, myke, mangfoldige og fargerike planter med egenskaper som gjør dem godt egnet til å takle tøffe værforhold og lite lys.

Resvoll-Holmsen fotograferte våtmarker med vaiende myrull, skrukkete hule eiker og blomsterenger i kulturlandskapet, hånd i hånd med at hun argumenterte for bedre beskyttelse av naturområder. Hun skrev artikkelen «Om betydningen av det uensartede i våre skoger» og fotograferte skoglandskap flere steder i landet. Hundre år senere diskuterer vi fortsatt om disse naturtypene skal bevares, og verken våtmarker, hule eiker, kulturlandskap eller rike skoger er garantert beskyttelse.

Hanna Resvoll-Holmsen var forsker. Hennes vitenskapelige artikler ga ny kunnskap og pekte framover, både i metodebruk og fokus. Ikke bare var hun blant de første som tok fargebilder, hun tok også i bruk kvantitative metoder for å forstå plantesamfunn. Forskning bygger på de objektene som er samlet, tankene som er tenkt og analysene som har blitt gjort av forskere før oss. Forståelsen av plantesamfunn ville ikke vært den samme uten Resvoll-Holmsens viktige arbeid, fotografiene og de pressede plantene hun etterlot seg.

Er det kort eller lang tid siden gamle dager? På vei til Svalbard med båt sommeren 1908 møtte Resvoll-Holmsen og de andre et hvalfangstskip. Nå er det utenkelig med hvalfangst rundt Svalbard, og dyr og planter på land er beskyttet, blant annet som resultat av Resvoll-Holmsens innsats. Dermed finnes det antakelig fortsatt hvaler som ble født før hun reiste til Svalbard, blant de få som over- levde menneskenes voldsomme jakt. Og likevel finnes det både her hjemme og ute i verden altfor mange planter, sopp og dyr som ikke har fått den forskningsoppmerksomheten og forvaltningen de kunne hatt godt av.

Hun så naturen i farger og som noe tett på menneskene, og var forutseende på forskningens, formidlingens og forvaltningens vegne. Men fortsatt har vi ikke helt løst hvordan vi skal beskytte Hanna Resvoll-Holmsens uensartede og viktige planter.

**

Dette er en forkortet utgave av teksten «Betydningen av det uensartede», som er skrevet som forord til boka Hanna Risvoll-Holmsen: Natur bevart i bilder. Publiseres med tillatelse fra Nasjonalbiblioteket, som er utgiver.

Lene Liebe Delsett er paleontolog og forsker ved Naturhistorisk museum.