Handlingsregelen

Jeg er litt sliten etter dagens gjøremål, men jeg vil ikke gå inn. Kan ikke sitte i en stue og se på en skjerm eller lese i en avis når det er 20 grader klokken åtte om kvelden tidlig i mai. Det går an å klippe plenen, men det er enda en nyttig handling. Dessuten bråker det.
Sommersjokket kommer hvert år, og det er ikke alltid man føler seg klar. For to uker siden var det snø i lufta. Så eksploderer det i grønt og muligheter, man blir ør og går rundt seg selv.
Jeg kjørte forbi et vann en kveld, det lå rødt og blankt, klokken var halv ni, noterte jeg meg. Tenk å padle der en slik varm kveld. I kajakk. Har aldri prøvd kajakk på ferskvann, alltid kano på overnattingstur, for den kan jo romme en familie og telt. Hvordan ville det være å flyte innover på et motstandsløst vann i en kajakk?
To kvelder senere ser jeg muligheten. Men tvilen er der. Den som ofte dukker opp, særlig hvis du er litt sliten, da kan sofaen vinne. Det er vel litt sent å rigge kajakken til... Løfte den på hengeren, streve med jekkestropper og alt det der. Men det går jo egentlig fort, og kjøreturen 10 minutter.

Tvil er hjernens kontrollsentral. Sikkert nyttig, men også skummel. Den kan drepe lysten. Tvilen kan unngås ved å handle uten overveielser, følge en idé umiddelbart idet den dukker opp. Eller tvilen kan bekjempes rasjonelt: Kvelder som dette bør utnyttes, bra å få utnyttet det fine været, sier vi. Jeg også. Men det lyder litt instrumentelt, det er effektivitetens språk. Det ligner det litt anstrengte livsmottoet "Det er det du ikke gjør du angrer på".
Men for friluftslivet er det sant. Det er nesten alltid bedre å gå ut, enn å la det være.

Jeg padler vanligvis på sjøen. Ikke for å møte høye bølger eller bygge muskler, mer for en stille stund, for lydene og for lyset, først og fremst for lyset. Ikke fordi jeg er noen naturfotograf, det er lysets virkning på sinnet jeg er ute etter, en vei til andektighet, ja, dette er min kirke, den er ikke alltid åpen, men i kveld er det langåpent, og kirken har flyttet seg fra de ytterste holmer i havet til et langt vann med små øyer og trange sund i grensetraktene mellom Telemark og Aust-Agder, der jeg nå padler uten å bruke krefter, mens tankene vandrer fra den ene bredden av vannet til den andre.
Det er så stille som det kan bli utenfor villmarkens grenser.
Og det er en kakofoni av småfuglesang fra skogen, visse steder slår den ned i vannet og ljomer som et ekko mellom lave fjell.
Og der er den dumpe lyden av et vak, blopp.
Og padleårens risling, og dryppene i hvileposisjon.
Furutrærne skjelver i vannets krusninger, irrgrønn bjørk blander seg i det flytende maleriet. Lukten av varm furuskog bølger ut til kajakken. Knotten er ikke her ennå, det finnes ingen fiender.
Jeg tar meg i å hviske til meg selv, slik naturfotografer gjør på tv når gaupa de har ventet på i to døgn dukker opp i grålysningen.
Jeg padler innover, vil ikke snu, det går så lett i kajakk, må snart snu, det er ikke så varmt når sola går ned, der var tvilen igjen, men jeg vant over den denne gang. Det er nesten alltid bedre å gjøre noe ute, enn å la det være. Anstrengelsen er liten, belønningen stor.
Friluftslivets handlingsregel: Du angrer aldri en tur.