Helge Ingstads læremester

Slik åpner Helge Ingstad sin bok Pelsjegerliv. Etter en vinter sammen i en liten tømmerhytte, forsvant Hjalmar Dale ut av Ingstads historie. Tre år senere vendte Ingstad hjem til Norge. Boka fra tiden i Canada ble en kjempesuksess, som fram til i dag har solgt i over 100 000 eksemplarer. Et liv som profilert forsker, eventyrer, forfatter og nasjonalsymbol fulgte.
For Hjalmar Dale ble kapitlene i Pelsjegerliv en av hans ytterst få visitter i offentlighetens lys. Nå er resten av historien om mannen samlet i boka Hjalmar Dale – den glemte eventyrer.
Hjalmar Dale levde det meste av sitt voksne liv i Canada. Han lette etter olje, var pelsjeger, gullgraver, oljearbeider og skjerper. Historien om hans liv er på mange måter også historien om utviklingen i nordområdene i samme periode.
Dale gjennomførte langturer i villmarka som knapt noen gjorde etter ham. Som første hvite mann padlet han den nesten 1000 kilometer lange Thelon River – i en kano han selv hadde bygget av vier, seilduk og hundeskinn. Ved en annen anledning la han ut på en sledeferd på omkring 1500 kilometer, med fem pund te som eneste proviant. Rifla skulle sørge for resten. Etter hvert fikk han tilnavnet «Den hvite inuitten»; mannen som kunne overleve der selv urbefolkningen måtte gi tapt. Etter sin død fikk han et fjell oppkalt etter seg ved Norman Wells langs Mackenzie River.

Men Hjalmar Dale hadde flere sider. Han tenkte mye og leste mye. Historie og filosofi var hans store interesser. Ved en av hans hytter ble en bok av den franske 1600-tallsfilosofen René Descartes funnet. Dale lå altså i tømmerhytta og grunnet på eksistensielle spørsmål: Fantes sikre premisser i andre vitenskaper enn matematikk og logikk? Kunne man virkelig være sikker på at man opplevde det man sanset her og nå? Kunne det ikke like godt være en drøm eller hallusinasjon?

Kvelden senker seg over Elgsjøen. For hvert minutt blir flere stjerner synlige på den måneløse, klare nattehimmelen. Høsten er i ferd med å gå over i vinter. Isen på den lille sjøen blir tykkere for hver dag som går og bakken er dekket av rim, men snøen lar foreløpig vente på seg. En røykstrime kan skimtes fra pipa på den lille hytta. Utenfor veggene har hundene krøllet seg sammen med halen over snuten. Kun en av de er fortsatt opptatt med å slikke den ene frampoten. De har fått sin dagsrasjon, bestående av to whitefish, og vet det ikke kommer til å hende mer i dag.
Også inne i hytta er stemningen avslappet. I likhet med sine firbeinte kompiser har Hjalmar Dale og Helge Ingstad satt til livs en dugelig porsjon whitefish. Elgen de skjøt da de kom til sjøen er oppspist og fiskedietten gir liten entusiasme fra de to. Måltidet ble avsluttet med noen store krus rykende varm te, ledsaget av den stadig tilbakevendende diskusjonen: Hva er best av beverhale og feit fåresteik. De er ikke nærmere en konklusjon. Vel – de har i alle fall mat, så det er ingen grunn til å klage. Og snart kommer jo villreinen. Gjør den ikke? Nå har de begge inntatt horisontalen mens de damper på hver sin pipe. Den eneste lyden i hytta er den svake knitringen fra granveden i sylinderovnen.
Ingstad snur på hodet. Er det i ferd med å brenne ut? Han vipper føttene ned på gulvet og finner et par vedskier. Sylinderovnen ser ut som ei litt stor bøtte. Veden legges inn ved å fjerne lokket på toppen. Et gnistregn følger når han slipper de tørre kubbene ned i glørne. Ingstad legger seg tilbake. God og døsig etter en lang dags arbeid. Det har vært et par hektiske måneder siden de kom til Elgsjøen. Først og fremst har de bygd hytte, hogd ved og fisket. Hytta er kanskje ikke den peneste, men den er solid laftet og godt tettet med mose. Et enkelt vindu vender ut mot den lille sjøen. Bak hytta står cachet (et pålebygg, se bildet lenger ned). Fire graner er kuttet i tre-fire meters høyde, og en overbygd plattform er tømret på toppen. Her skal mat og pelsverk oppbevares utenfor rekkevidde for åtseletere, og i trygg avstand fra en eventuell hyttebrann.
Den øverste delen av granene er kledd med blikkplater slik at jerven ikke skal kunne klatre opp. Elgsjøen er stinn av whitefish, og før isen la seg har det blitt mange rader med fisk på cachet. På motsatt side av sjøen ligger «Tyttebærhaugen». Den har gitt mange liter bær som skal komme godt med gjennom vinteren. Nå går tiden med til klargjøring av utstyr før fangstsesongen som starter 1. november. Men siden de virker å være helt alene i denne delen av villmarka, kan det være lurt å drøye litt ekstra før de setter ut fellene. Det er ingen vits å fange dyrene før pelsen er på sitt fineste. De eneste folkene de har sett siden de kom hit er to gjennomvåte og slitne indianere på elgjakt.
De har hugget ruter i den tette skogen, slik at det skal være lett å ta seg fram med hunder og slede når vinteren kommer. Gullgraving har det også blitt litt tid til, men Ingstad er innerst inne glad for at de ikke har funnet noe. Det er pelsjegerlivet som trekker og et gullfunn ville ødelagt de planene. Ingstad gløtter bort på Dale. Et svakt lysskjær fra ovnen faller på ansiktet hans. Han er våken, men i tankene er han tydelig langt borte. Slik er de begge. De trenger tid til å la tankene fly og har ikke behov for å prate hele tiden. Dale har merket at makkeren ser på han og vender blikket mot Ingstad før han smilende sier: «Jeg prøver å tenke gode tanker.»

«There is always a way out.»
Idet vinteren var i ferd med å melde sin ankomst til Elgsjøen, hadde Dale og Ingstad levd tett sammen i et halvår. De begynte å kjenne hverandre. Hva slags mann var det Ingstad var i partnerskap med? Hvordan var personen Hjalmar Dale, 14 år etter at han forlot hjemlandet?

Rent språklig var han delvis norsk og delvis canadisk. Selv sammen med nordmannen Ingstad kunne samtalen like gjerne foregå på engelsk som på norsk. Dette vises også i Pelsjegerliv, hvor Dale like gjerne roper «Ta et fotografi!» som «Kill that otter!» De kunne, ifølge Ingstad, starte en setning på ett språk og fullføre den på et annet. Også hundene til Dale bar preg av språklig brytningstid: Trofast og Nigger gikk i samme spann med lystig hevede haler.

Når det gjaldt navnet, synes det klart at etternavnet Dale var forlatt for godt. På alle kvitteringer er han Nelson. I alle brevene fra Ingstads far refereres han også til som Nelson, og vi har sett at det var under dette navnet han vervet seg til den canadiske ekspedisjonsstyrken så tidlig som i 1918. I Pelsjegerliv er han like fullt konsekvent omtalt som Dale, men i tidlige versjoner av manuset skal han ha vært omtalt som Nelson. Hvorfor Ingstad til slutt endte med å omtale makkeren som Dale er ikke kjent.

Dale hadde på dette tidspunktet seks sesonger bak seg som oljeleter og pelsjeger i Canadas nordområder. Han hadde ikke bare holdt ut så mange vintre, men i tillegg opparbeidet stor respekt blant resten av pelsjegerne. Det var ingen automatikk i at det skulle gå slik. Om vi tar et sideblikk til den norske overvintringsfangsten på Svalbard og Grønland, var det vanligste at man kun var med på én tur. Kun et fåtall hadde overvintringsfangst som levebrød gjennom store deler av livet. Tilværelsen som fangstmann var rett og slett ikke noe som passet for alle. Hvilke egenskaper hadde Dale som gjorde at han passet så godt til dette livet?

Henry Rudi hadde flere overvintringer på Svalbard og Grønland enn noen annen. Få nordmenn har visst mer om hvilke egenskaper en god fangstmann burde ha. Han påpekte at en fangstmann må ha god fysikk, men han mente også at det mentale var like viktig. Dale hadde nok blitt fysisk satt tilbake av sykdommen som barn, selv om flere års liv som nybygger og soldat sikkert hadde gitt mye trening. Men det at han som barn aldri gav opp, men gikk gjennom en lang og hard opptrening, sier noe om mental styrke. Å ha gjennomført en slik opptreningsprosess ville også gi en mestringsfølelse som er god å ta med seg inn i pelsjegerlivet.

Dales mentale styrke kjente nok Ingstad godt på dette tidspunktet, og det var noe han senere kom tilbake til når han skrev om ekspedisjonsmakkeren. Når livet ble vanskelig mente Dale alltid at «There is always a way out.» Ingstad hadde også sett at han var i selskap med en mann med svært sterk selvdisiplin. Tidlig på ferden nordover, da de enda var ombord på de motoriserte flodbåtene, gjorde Dale gymnastikk hver dag. Kanskje var han avhengig av det for å holde musklene i føttene sterke etter sykdommen som barn. Også i det daglige viste selvdisiplinen seg. Om valget sto mellom å døse litt ekstra i soveposen eller komme i gang med dagens arbeid, var Dale aldri i tvil. Det var kanskje en av de viktigste egenskapene for en pelsjeger som skulle være sin egen herre. For det første var det viktig å få ting gjort. Skulle de klare å betale ekspedisjonen, og kanskje sitte igjen med litt pluss, måtte det jobbes hardt. Dessuten var det ansett som farlig for psyken å legge seg til i hytta. Da kom gjerne tanker og tungsinn. Det hadde mange fått merke. Da var det bedre å stupe dødstrett i soveposen og gli inn i drømmeløs søvn.

Svært interessant er det også at Dale tydelig var bevisst på viktigheten av å jobbe aktivt med det mentale. Han prøvde målrettet å tenke gode tanker. I dag er ikke det så overraskende. Blant polfarere og andre ekspedisjonsfolk er nettopp det å styre tankene i positiv retning, kjent som en av de viktigste forutsetningene for å kunne gjennomføre tøffe langturer. «Si bare positive ting til hverandre,» er en av grunnreglene, og noe av det første man lærer om man søker hjelp i det etablerte ekspedisjonsmiljøet. Det samme budskapet gjentas i dag i en stadig økende mengde selvhjelpsbøker, og har nærmest blitt et mantra for den moderne tid. På 1920-tallet var dette langt fra en selvfølgelighet, og sjansen er stor for at Dale selv hadde funnet ut av hvor viktig det var å styre egne tankebaner. Dales ønske om å tenke gode tanker gjorde i alle fall så stort inntrykk på Ingstad, at han kom tilbake til det i et intervju gjort 70 år senere – nettopp som en episode som virkelig karakteriserte Dale: «Det var en nokså usedvanlig uttalelse fra en arbeidsmann, uten utdannelse.»

Dale hadde også klare ideer når det gjaldt kosthold. Han hadde utviklet en forakt for sivilisert mat, som sukker, hvitt brød og salt. I villmarka var det kjøttdiett som gjaldt, og hele dyret skulle tas i bruk. Hundene fikk det som i sivilisasjonen ville vært de beste kjøttstykkene. For å klare seg gjennom vinteren uten skjørbuk måtte man leve som indianerne: Det innebar å spise blod, innmat og marg. Det var dessuten viktig at kjøttet ble kokt så lite som mulig. De hadde kun én liten pose med sukker hver, Ingstad beskriver det som nærmest himmelsk når de en sjelden gang unnet seg en søtsmak på tungen.

Dale framsto som en svært snill og lite egennyttig mann. I villmarka var gjestfrihet landets lov, og den som ikke hjalp andre sto svakt når han selv en gang trengte en håndsrekning. Men Dale var kjent for å gå litt lengre enn de fleste også her, og nettopp Dales sukkerpose spilte en hovedrolle i en av disse episodene:

En vinter lå han alene i teltet sitt på tundraen, da en utsultet pelsjeger svingte hundespannet sitt opp ved leiren. Dale hadde godt med proviant og disket opp med både reinsribbe, hode og tunge. Aller mest pris satt nok gjesten på sukkerposen til Dale. Han fikk nemlig søt te, både til kvelds og dagen etterpå. Han var over seg av begeistring. Da de to skulle skille lag rakte Dale han sukkerposen, med beskjed om at han bare måtte ta den. Selv var han ikke så begeistret for slikt. Først ble gjesten forlegen og nektet hardnakket å ta imot. Men Dale ga seg ikke, og da de skilte lag lå sukkerskatten i sleden til den heldige pelsjegeren.

Selv om både Dale og Ingstad kunne trives godt i stillhet var det ikke slik at de alltid satt tause i hytta og tenkte på sitt. Praten kunne like gjerne gå livlig mens de satt på hver sin stubbe ved bordet og dampet på pipene. Dale likte normalt å snakke om konkrete ting; viltet, jakten eller indianerne. Han fortalte dessuten gjerne om sine tidligere opplevelser i villmarka. Det gjorde han, i følge Ingstad, uten å fremheve seg selv, og gjerne med både humor og en god dose selvironi. Humoren var av det friske og hardbarkede slaget som gjerne kjennetegner folk som lever tett på naturen. Den hjalp også når det er harde tak.

Kvinnfolk snakket de også om – klart de gjorde. Det var tross alt to menn i sin beste alder som var isolert i villmarka i måneder av gangen. Denne praten om det motsatte kjønn, blant utpostenes pelsjegere beskrev Ingstad senere i en novelle som «et lengselens sukk fra mannfolk, forvist til et liv tusen kilometer fra oasen.» Dale hadde i følge Ingstad ingen umiddelbare planer når det gjaldt damer. Han hadde tenkt å vente med slikt til han passerte 40. Da skulle han finne seg en flott, blond norsk jente.

Dale var blitt en drivende dyktig fangstmann, men det var også noe mer ved ham. Han var stadig på jakt etter nytt land, og han tenkte også langt større tanker enn de som dreide seg om pelsjakten og det praktiske livet som trapper. Han filosoferte mye rundt de store og eksistensielle spørsmålene. Spesielt når han lå på barsenga ved et flammende bål, med bare pipa og nesa ut av soveposen. Ifølge Ingstad trodde han fullt og fast på reinkarnasjon – at han skulle komme tilbake som et annet menneske etter sin død.

Det var ingen automatikk i at Ingstad og Dale skulle gå godt sammen. Ser man på de to er det lett å finne forskjeller. For det første hadde de vidt forskjellig bakgrunn. Dale var arbeidersønnen som kun hadde folkeskole å vise til, og kom fra en søskenflokk hvor fem av ni emigrerte til Canada eller USA. Ingstad var sønn av Bergens byingeniør, som også var leder i Bergen Høyre. Han hadde gått på byens fineste gutteskole, hadde utdannelse fra universitetet og en bror i utenrikstjeneste. Selv om Ingstad og Dale var oppvokst ikke langt fra hverandre ville de neppe fått et nært forhold om de hadde møttes i hjemlandet. På tidlig 1900-tall var Norge knapt preget av stor sosial mobilitet.

Også når det gjaldt forutsetningene for at de befant seg i Canada fantes klare forskjeller. Dale hadde utvandret i et forsøk på å skape en bedre framtid, og var økonomisk helt og holdent avhengig av seg selv. Ingstads opphold i Canada hadde i større grad fellestrekk med den britiske overklassens dannelsesreiser. Han var i Canada primært for opplevelsene, og hadde hele veien familien som økonomisk sikkerhetsnett, selv om det ikke ser ut som om han noen gang trengte å bruke det.

I personligheten kan vi se forskjeller mellom de to. Helt fra gymnasdagene var Ingstad en naturlig ledertype, han var politisk engasjert og til stede i det offentlige rom, mens Dale levde et mye mer tilbaketrukket liv. Begge hadde en trang til å utforske ukjent land og hadde drivkrefter utenfor det rent økonomiske tilknyttet pelsjakten. Men for Ingstad ville det neppe vært et alternativ å leve hele sitt liv i den canadiske villmarka, slik Dale valgte. Til det var han nok for ærgjerrig, og anerkjennelse var en for viktig drivkraft. For Dale holdt det derimot å være kjent og respektert blant de lokale pelsjegerne.

På tross av forskjellene tyder alt på at de hadde et svært harmonisk år sammen. Ifølge Ingstad hadde de kun én skikkelig uoverensstemmelse, og den varte bare et døgn. Det var neppe en ulempe at Dale gjennom sin erfaring ble en så naturlig leder. Ingstad visste gjennom store deler av året at han var helt avhengig av Dale, og at han ikke minst hadde en gyllen mulighet til å skaffe seg kunnskap. Samtidig delte Dale raust av erfaringen sin, og med sin tålmodighet var han nok en god lærer – selv om han krevde like mye av andre som av seg selv. Å lære å bli en god pelsjeger handlet heller ikke bare om teknikk, men også om innstilling. 40 år senere, idet han skrev Dales nekrolog, var det noe Ingstad fortsatt husket:

«Jeg var ung og ergjærrig og vilde ikke stå tilbake for min kamerat, men uerfaren som jeg ennå var, faldt det til sine tider tungt i snestorm og kulde eller når maven var tom. Men jeg lærte og efterhånden blev det hele et dagligliv, man tok ikke indslagene av ubehag for høytidelig, man lærte det som er noe av det viktigste: å bli vandt til fra tid til annen å ha det ondt. Så var det jo også det at det onde straks var glemt når bålet flammet op og duften av renkjøtt stekt på spidd kildret i neseborene.»

Etter å ha unnagjort den duftende kjøttmiddagen var det altså tid for piper og ettertanke. Det at Dale også hadde et større perspektiv på livet, og kunne være en samtalepartner om temaer av mer filosofisk art, så neppe akademikeren Ingstad negativt på. Siden Dale kom spesielt godt ut av det med indianerne, lærte nok Ingstad noe her også. Det tok en stund før han forsto hvordan han skulle forholde seg til dem, men han ble mer og mer fascinert av, og fylt av respekt for, de innfødte i løpet av oppholdet.

Hva Dale så i Ingstad er et annet spørsmål. På ett eller annet vis gjorde han i alle fall et så godt inntrykk under møtet i 1926, at Dale valgte å holde kontakten og inviterte landsmannen med på ekspedisjonen sin året etter. I Benedicte Ingstad sin biografi om faren fremholder hun Ingstads tendens til å være innadvendt som en mulig forklaring. For Dale, som var vant til å tilbringe mye tid i eget selskap, var det neppe negativt. Sannsynligvis vant Ingstad også sin læremesters respekt gjennom arbeidsvilje og gode holdninger.

Men i det de la bort pipene for kvelden, og Dale lot de positive tankene gli over i søvnen, var den subarktiske vinteren rett rundt hjørnet. Med den kom nye og større utfordringer for en fersk pelsjeger.

Få vårt nyhetsbrev med de beste Harvest-sakene på e-post hver fredag.