Grønt skifte - en fabel

Dette er et debatt-innlegg. Meninger i teksten står for skribentenes regning.

Fra regjeringshold beroliges vi med at «Det grønne skiftet» er i gang. Hva dette innebærer forklares slik på regjeringens hjemmeside:

«Det grønne skiftet handler om hvordan Norge skal bli et lavutslippsland innen 2050. For å få til dette må vi omstille oss til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrenser. Det må skje en overgang til produkter og tjenester som gir betydelig mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag. Det vil være krevende, men fullt mulig».

Teksten røper et ganske enøyd fokus på klima. Hvor er det klare målet om å redde naturtyper og arter, og å sikre at viktige økosystemtjenester opprettholdes? Formuleringen «innenfor naturens tålegrenser» antyder at vi kan legge oss helt opptil hva vi tror økosystemene tåler. Hvordan kan fortsatt økonomisk vekst, som jo har bidratt til å skape problemene, bringe oss inn i et grønt spor? Hva mener regjeringen med «utvikling» og «grønn økonomi»? Og er Norge miljøvennlig fordi mesteparten av oljen og gassen vi pumper opp brennes et annet sted?

I Forskerforum 1: 2021 har historiker og professor John Peter Collett artikkelen: "Kravet om konformitet". Han stiller spørsmål ved Universitetet i Oslo sin strategiplan vedtatt av universitetsstyret 14.2.2020. Her heter det blant annet: "UiO skal utdanne studenter som setter sine fag inn i et større samfunnsperspektiv og leder an i det grønne skiftet". Dette undrer Collett: "Hva det grønne skiftet innebærer er imidlertid ikke forklart".

Vekst og vern går ikke i hop

Debatten om vekst og vern har røtter i den klassiske rapporten "Limits to Growth" fra Massachusetts Institute of Technology (1972). Senere har temaet blitt økende aktuelt. Stadig flere vitenskapsrapporter minner om klodens begrensninger – eksempelvis "Bankrupting Nature: Denying our Planetary Boundaries" av Anders Wijkman og Johan Rockström (2012).

I 2019 kom FNs naturpanel med en dramatisk rapport: De siste femti årene er arealet med naturlige økosystemer halvert, og en million arter er nå truet. Naturpanelets leder, Sandra Diaz, var til stede i Trondheim da rapporten ble drøftet. Hun fortalte at bare få av miljømålene i FNs tiår for biologisk mangfold hadde vist forbedringer. Diaz avsluttet med det mange forskere i årevis har hevdet: Naturens behov og kravet om ustoppelig økonomisk vekst på en avgrenset klode er uforenlige.

Norsk natur- farvel?

I 2010 redigerte vi boken "Norsk natur farvel? En illustrert historie". Der viste vi hvordan utbygging – bit for bit – har redusert urskoger, våtmarker, fjellnatur og intakte strender. Norsk naturmangfold går hele tiden tapt. Vi etterlyste en miljøforvaltning preget av måtehold og langsiktighet, for derved å bevare det unike norske naturmangfoldet – som et grønt europeisk hjørne!

Svekket norsk miljøforvaltning

Hva har så regjeringen Solberg gjort med de åpenbare miljøtruslene? Et skifte har skjedd, men kan knapt kalles grønt. Vårt Miljøverndepartement – verdens første – er omdøpt ved å fjerne begrepet "vern"! Nå heter det Klima- og miljødepartementet. Verre enda: Den viktige Planavdelingen er flyttet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Dessuten har regjeringen svekket statsforvalterens (fylkesmannens) innsigelsesrett når det gjelder kommuner som ikke stopper inngrep i sårbar natur. Alt dette er langt fra noe "grønt skifte". Tvert imot er miljøforvaltningen i Norge alvorlig svekket. Blant kommunene, som i en periode fikk støtte fra staten for å ansette miljøvernledere, er det i dag kun et fåtall som har slike ledere med miljøvernkompetanse.

Truslene mot naturmiljøet er økende. Over to tusen arter er utrydningstruet i Norge. Svære motorveier anlegges og brøyter seg fram i terrenget. Hyttebyene preger fjell og vidde i økende grad. Her er stikkordene ikke plan og besinnelse, men kortsiktighet og anarki.

Hva er det så som legitimerer regjeringens bruk av det uklare yndlingsbegrepet? Jo, teknologisk energisatsing med omfattende vindmølleindustri over store deler av det norske naturlandskapet. Uten at sparing og smartere energikilder er ordentlig vurdert. Resultat: En rasert natur med trusler mot biomangfoldet, ikke minst fuglelivet. Dessuten har dette skapt en alvorlig krise for samenes tradisjonelle tamreindrift. Like viktig er det som Bjørn Vassnes hevder i en kommentar i Klassekampen 18.2.2021 – nemlig at man i klimapolitikken ikke bare kan vurdere mengden av utslipp. Nei, man må også huske naturens evne til å fungere som karbonlager. Dette må med i karbonregnskapet! Og når vindindustrien raserer myrene svekkes det viktige karbonopptaket.

Norge inn i fremtiden

Vi savner en helhetlig og langsiktig politikk som tar Norge inn i fremtiden på en kontrollert og effektiv måte, der klima og naturmangfold blir likeverdige hensyn. Hva som skjer i kommunene er viktig: Alle utslipp skjer i kommuner, alle rødlistearter lever i kommuner, og alt areal i kongeriket fordeler seg på kommuner. Da må offentlige kommandolinjer i miljøvernet fungere, fra regjeringen som skal ivareta internasjonale forpliktelser, via fylkesmennene (statsforvalterne) til kommunene. Og folket må motiveres for en overgang med forsakelser. Med en svekket miljøforvaltning og en politikk sterkt preget av «business as usual» er det dessverre ikke urimelig å karakterisere regjeringens «grønne skifte» som en politisk fabel.

Denne artikkelen er åpen for alle Harvest-lesere.
Støtt vårt arbeid ved å bli abonnent