Seks seire - og ett tap

1. 1987-90: Stoppet giftdumping fra Titania

Kampen mot Rogalandsbedriften Titania begynte før Greenpeace i Norge var stiftet, og det var Greenpeace Danmark som sammen med Jæren Natur og Ungdom aksjonerte i 1983 mot virksomhetens utslipp av avfall til sjøen. Greenpeace deltok med båten Aquarius, og saken fikk nasjonal oppmerksomhet. Etter flere års arbeid gikk den nye miljøvernministeren i 1990 inn for løsningen til miljøorganisasjonene – et avfallsdeponi på land.

2. 1992: Norske Skog fjerne klor fra papirproduksjonen

Som del av det internasjonale miljøgiftarbeidet kjempet Greenpeace mot Norske Skog sin bruk av miljøfarlig klorforbindelser i bleking av papir. Det ble gjennomført harde aksjoner og en rekke forhandlinger over flere år. Sommeren 1992 ble kampanjeleder Pål Bugge og kollega Christian Schelver invitert til Styremøte i Norske Skog, hvor de fikk fullt gjennomslag. I dag er klorbleket papir omtrent like uhørt som ozonskadelige drivgasser i spraybokser og kjøleskap.

3. 2004: Reddet el-bilen, mot Ford Motor Companys vilje

2004 var et skjebneår for verdens elbilsatsing. Den internasjonale bilindustrien, med Ford i spissen, hadde lyktes med å underminere Californias banebrytende ”Clean Air mandate”, og bilselskapene hugget opp elbiler i stor skala. Ford hadde kjøpt norske Think, men solgte nå fabrikken og startet innsamlingen av velfungerende Think’er over hele California til opphugging.
I samarbeid med samferdselsminister Torhild Skogsholm ba Elbilforeningen i Norge Ford om å få kjøpe bilene tilbake til Norge. Ford ignorerte henvendelsen, fram til Greenpeace okkuperte Fords hovedkontor på Kolbotn utenfor Oslo morgenen 24.august. Etter to dagers konfrontasjon og tre ukers hektiske forhandlinger, valgte Ford Motor Company å gi seg. Aksjonen ble dermed et viktig grunnlag for elbilutviklingen vi har sett verden over de siste årene. Ford sin kommende lansering av elektriske Ford Focus er et håndfast bevis på at ting kan endre seg, også i amerikansk bilindustri.

4. 2006: Etablerte seilingsleder for risikotrafikk langs hele norskekysten

”Hvorfor får oljetankerne gå så nær kysten, og finnes det slepebåter i beredskap om noe skulle gå galt”, spurte kaptein Frank Kemp på Greenpeace-skipet Esperanza under et besøk utenfor Finnmarkskysten sommeren 2003. «Aner ikke», svarte de norske aktivistene. Samme sommer begynte Greenpeace å presse russiske tankskip lengst mulig ut fra kysten, parallelt med at de snakket med ansvarlige myndigheter om behovet for seilingsleder lengre ut fra kysten. Prestige-ulykken høsten 2002 gjorde temaet aktuelt. Kampanjen fortsatte i flere år, og de fleste fartøyene adlød uten større protest. I 2006 ble de første seilingsledene etablert fra Kirkenes til Røst, sammen med ny statlig slepebåtkapasitet, og i årene etter er konseptet videreført nedover kysten.

5. 2007: Svartfisket i Barentshavet kraftig redusert

Vinteren 2006 dokumenterte Brennpunkt og svensk TV2 hvordan russiske fiske- og transportfartøyer stjal enorme mengder torsk fra Barentshavet, hvordan de leverte lasten i europeiske havner uten kontroll, og hvordan denne fisken endte opp i kjente merkevarer som Findus fiskepinner. Sentrale personer i Greenpeace samarbeidet tett med programskaperne om avsløringen. Dagen etter at dokumentaren ble vist, konfronterte Greenpeace Findus på hovedkontoret i Malmø. I løpet av en 12 timers aksjon aksepterte Findus at de hadde et ansvar, som stor kjøper av illegalt fanget torsk. Etter hvert sporet Greenpeace opp, og utfordret, andre brukere av den illegale torsken. De aksepterte i rask rekkefølge sitt ansvar for å stanse den svarte torsken. Etter hvert ble også Norge og EU enige om en oppgradert plan for å bekjempe ulovlig fiske. I 2008 konkluderte Kystvaktens analyserapport med at den illegale fangsten var redusert fra om lag 160.000 tonn i toppåret 2005 til ca 20.000 tonn i 2008. Torskebestanden i Barentshavet er nå oppe igjen, blant annet takket være god forvaltning.

6. 2009: Noe av den mest verdifulle naturen i havet vernet

Gjennom flere år jobbet Greenpeace for marine verneområder i Norge, og fokuserte på de unike, norske kaldtvannskorallrevene som ble truet av blant annet dypvanns-tråling. Mye av arbeidet gikk ut på å dokumentere korallene gjennom foto, video og informasjonsarbeid ved hjelp av Greenpeace-skipene Rainbow Warrior og Esperanza, og i samarbeid med Havforskningsinstituttet. Greenpeace samlet inn 12.000 underskrifter for verneområder til havs, som ble levert til miljøvernminister Erik Solheim. Resultatet ble økt vern av 8 store nye korallvernområder langs hele norskekysten. Greenpeace jobber videre for vern av flere sårbare havbunnsmiljøer mot skade fra fiskeredskaper som trål og risiko for oljesøl og partikkelforurensing.

Tap:

Til tross for en informert norsk klimadebatt gjennom mange år, har vi aldri fått debatten til å handle ordentlig om omstilling og behovet for nedkjøling i oljeindustrien. I andre europeiske land dreier klimadebatten seg i langt større grad om omstilling, og det er mer entusiasme rundt hvordan vi skal skape framtidas samfunn og arbeidsplasser. I Norge har vi ikke evnet å flytte debatten fra ”finansperspektivet” til det nødvendige ”industriperspektivet” som er nødvendig for å se energiomstilling og klimatiltak som en mulighet, ikke en byrde man skal unngå.