Selv prinsesser må på do

Denne teksten har boblet i meg lenge. Nå sitter jeg med kortison både innvortes og utvortes, grunnet en allergisk reaksjon på det som ble markedsført som økologisk hårfarge, og kjenner på flauheten over nok en gang å ha latt meg lede inn i forfengelighetens dårskap. Dessuten er jeg indignert. Over at jeg har blitt født inn i en hengemyr av kultur, hvor kjønnede koder produserer kroppslig skam over en lav sko, og jevnt over signaliserer at vi i utgangspunktet ikke er bra nok. Streben etter forbedring og kultivering av mitt biologiske vesen, har drevet meg så lenge jeg kan huske.

1. HVORFOR ER DET SÅ VANSKELIG?
Da jeg var 33 år oppdaget jeg mine første grå hår, og tenkte umiddelbart at det måtte dreie seg om en hårsykdom. At det var et aldringstegn var jeg overhodet ikke rede til å takle. Når menn begynner å få sølvskimmer i manken, så synes jeg at det er flott. Så urettferdig, og på mange måter ulogisk det da er, at jeg ikke kan være kjærlig nok med meg selv til å omfavne egne sølvstriper. Det er soleklart at holdningsendring fremfor hårfarging, er noe jeg ønsker å identifisere meg med. Så hvorfor er dette så vanskelig for meg?
(ARTIKKELEN FORTSETTER)