God morgen, det er en ny dag med måking, og jeg elsker jo snø

Det vi kan rapportere om ute fra landet, fra landsbygda, det vil si fra havgapet her på Sørlandet nå, er at det har snødd. Hver eneste dag, men enda mer har det snødd om natta. En meter snø hver natt. Når vi står opp er huset begravd. Så vi starter hver dag med å grave en tunnel, mot lyset, mot låven, der vi skimter en vei, som kanskje er brøytet.

De som brøyter veiene her ute på landet denne vinteren blir mørkere i målet og mørkere under øynene for hver dag som går. De brøyter og banner. Om mengder og mål.
Men jeg har de mistenkt for å like det, innerst inne, det å fjerne snø, en fiende å kjempe mot. Jeg tror de ville savnet snøen hvis den ble borte for alltid, men når det bare fortsetter å snø, dag og natt i to uker og folk maser og ringer, og det blåser kuling i tillegg, som virvler opp store fonner, da skjønner jeg at det ikke er særlig lurt å si:
Jeg synes det er fint med all snøen, jeg. Gruer meg til regnet kommer, jeg.

Mens det ennå var grønt tidlig i januar sa jeg til Olaf, en mann jeg vet liker å gå på ski, at dette var en forferdelig trist vinter. Da svarte han: Å, det er fint nå.
Det viste seg at enda mer enn å gå på ski likte han å slippe måking, for måke hadde han gjort nok i livet sitt, han hadde traumer om måkeoppdrag seint og tidlig rundt om på bygda.
Nå sier han at denne vinteren ligner på vinteren 66. Da sluttet det aldri å snø.

Jeg måker av hustakene. Måker av båten. Måker vei til vedkjelleren. Igjen og igjen. Måker fram søppelkassene og postkassene. Måker for bilen, for katta og gutten som skal til skolebussen. Jeg kjøper ikke snøfreser. Ikke før ryggen knekker. Jeg er en sta idiot, jeg kjøper ikke freser, jeg liker snø, jeg lengtet meg hvit før jul.

Værmelder John Smiths har skrevet en bok om måking, "Måk snø". Han sier måking er bra for sjelen. Måking er langsomt arbeid, sier han. Du skaper noe, sier han. Hva skaper du? Fremkommelighet. Sier John Smiths.

Men nå er det for mye snø til å gå ordentlig på ski. Spenne på skiene ved døra og bare gå ut er vinterluksus på landet, men nå synker du nedi til livet, en kamp å komme hundre meter fram. Vi prøver å lage løyper, men de er borte to timer etterpå. Vi kjører scooter, vi tråkker og vi stamper, men mot slike snøfall kjemper vi forgjeves. Dessuten er stavene borte, snødd ned et sted.

Det eneste stedet det går an å gå på ski er i veien. I bilveien, altså. Klassisk på kantene, skøyting i midten. Det er uansett få som våger seg ut med bil.
På ski til butikken.
På ski til naboen.
På ski ut til svabergene.

Skjærgårds-skiløping er en egen øvelse. Men det minner om å gå på vidda. Fokk over skavler, mot svart fjell. Bølgeskum mot snøfokk er også whiteout.
Det kunne vært Finse, det er ikke forskjell på vinden under Hallingskarvet og vinden inn Stangnesgapet, ikke i mine ører. Men hyttene ved sjøen kan visst ikke brukes om vinteren, nesten ingen som går på ski til en hytte ved sjøen om vinteren, selv moderne hytter med all komfort, jeg vet ikke hvorfor.

En kilometer svaberg. Det gjelder å finne de slette strekkene uten steiner, ikke la seg lure av fonner, kan skjule et stup, lett å knekke et ski i et søkk, jeg går for langt ut på en skrent og raser to meter ned, men lander mykt i snø.

I hele desember var det regn, siden 10. januar har det snødd. Det er ikke noen mellomting lenger. Sola har forsvunnet.
Det er sånn sørlandsvinteren er. Det er enten ikke noe snø, eller store mengder.
Så kommer regnet.