FUGLESANG

Gjøken som ikke kunne synge

Det var juni, det var sol, og noe var virkelig galt. Ko-ko. Gjøken sang helt feil.
Kan også fugler være tonedøve?

Ko-ko.

Ko-ko.

Det var juni, og stien oppover Løvstakken gikk mellom lysegrønne bjørketrær. Det var søndag, det var sol, og noe var virkelig galt.

Ko-ko.

Gjøken sang feil. Ethvert barn kunne høre at dette ikke var riktig.
Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien en gjøk som gol ko-ko.

Alle vet hva som kommer så:

Ko-ko. Ko-ko. Ko-ko ko-ko ko-ko. Ko-ko. Ko-ko. Ko-ko ko-ko ko-ko.

Alle unntatt denne gjøken.

Den sang:

Ko-ko. Ko-ko.

Teksten var riktig, men melodien var feil. Intervallet. Sangen går i dur, men fra ko til ko faller tonen med en mollters – tre halvtoner. Gjøken sang en durters – fire halvtoner. En stor ters på fire versus en liten ters på tre, bare en halvtone ekstra, men en halvtone som skiller mellom dur og moll. Gjøken frydet seg der den burde vist sorg eller i det minste melankoli.

Ko-ko. Igjen.

Slik kunne det ikke fortsette. Fuglen trengte opplagt hjelp. Halvhøyt sang jeg: Ko-ko.

Ko-ko.

Gjøken hadde tydeligvis ikke hørt meg.

Jeg prøvde igjen, litt høyere denne gangen: Ko-ko.

Ko-ko.

Like feil, like falskt, like ubekymret og lystig. Hadde gjøken vært på fylla? Var den forelsket?

Jeg sang enda høyere: Ko-ko ko-ko ko-ko ko-ko.

Ko-ko. Ko-ko.

Ko-ko!

Ko-ko.

Gjøken fortsatte å gale sin store ters, med en irriterende selvtillit og uten den minste vilje til å rette seg etter fasiten selv om jeg brølte høyere og høyere.

KO-KO!

Ko-ko.

KO-KO KO-KO KO-KO KO-KOOOOOOO!!!

Ko-ko. Ko-ko.

Den svarte meg med lange og klagende ko-ko. I dur, den gjøken! Påståelig og uten antydning til selvinnsikt. Hørte den det ikke? Kan en gjøk være tonedøv?

Ko-ko.

Ko-ko?

Gjøken var i festhumør. Jeg sang i moll, skjønt svakere nå. Var det så sikkert at den som skrev «Jeg gikk en tur på stien» hadde hørt en gjøk? I barnesangboken min står det ikke hvem det var. Kan man da stole på kilden? Ukjent komponist, ukjent gjøk?

Sangens opprinnelse er ikke ukjent. «Jeg gikk en tur på stien» ble skrevet av Giacomo Gotifredo Ferrari, født i 1763 i Rovereto, nær de italienske alpene. Gjøken er utbredt i hele Europa, og det er lite sannsynlig at Ferrari aldri skulle ha hørt den gale. Kunne det være at denne gjøken sang en annen sang? Ferrari var ikke alene om å komponere for gjøk. Ko-ko-ene klinger hos Händel, Beethoven, Messiaen, Mahler, Vivaldi og i Saint-Saëns Dyrenes karneval.

Og der Edvard Grieg hørte kirkeklokker, hørte hans engelske venn Fredrick Delius gjøk. I en artikkel om Delius’ verk «On hearing the first cuckoo in spring», redegjør landsmannen Trevor Hold takt for takt for hvor hvordan Delius har lånt både melodi og harmonier fra Griegs arrangement av folkevisen «I Ola-dalom, i Ola-tjønn». En mor har mistet sønnen sin, og Grieg lar klokkene kime: ding-dong. Delius lar de samme tonene komme fra en gjøk, et ko-ko han kjenner fra England, Frankrike eller hytten sin på Lesjaskog. Han begynner med en fallende mollters, som i «Jeg gikk en tur på stien». Så slår gjøken over i dur, og Hold forsvarer Delius. Ikke bare har han hørt gjøk gale både dur- og mollterser, men også kortere og lengre intervaller.

Gjøken trenger heller ikke å begrense seg til noen klassisk, veltemperert skala, argumenterer Hold. Den kan synge så skjeve toner den vil, og repertoaret varierer både fra gjøk til gjøk og for hvert enkelt individ. Noen ganger kan det virke som om gjøken går berserk, som om den er full eller hes, som om den stammer eller har hikke. Og trenger ikke også gjøker å varme opp stemmen? Tonehøyden stiger, og jo mer opprømt gjøken blir, jo fortere klinger ko-ko-ene.

Delius’ gjøk ligger for lavt og galer for sakte. Igjen forsvarer Hold Delius, for det komponisten har bedrevet, er ikke vitenskapelig dokumentasjon, men komposisjon – nedtegnelser av sangen til en åndelig fugl i Delius’ indre øre.

Hvem vet om ikke også gjøken har et åndelig, indre øre? Eller synger Händel? Vivaldi? At en gjøk har et slikt repertoar å velge fra, ante jeg ikke den junidagen jeg gikk på stien mellom bjørketrærne – ei heller at virkningen av en fallende ters avhenger av fortsettelsen. Gjøkens to toner kunne like gjerne være begynnelsen på en mollstemt «Summertime». Fornemmelsen av å ha blitt lurt murret i hodet. Når gjøken ikke gol som i «Jeg gikk en tur på stien», hvor mange andre av barndommens sannheter kunne vise seg ikke å stemme? Men dette var ingen dag for grubling. Det var sol, det var søndag, og en feststemt gjøk var i ferd med å gale inn sommeren. Jeg slengte stoltheten i lyngen og lot meg lede ut i en jublende kokofoni:

KO-KO!

Noter:
Ferraris sang finnes i to versjoner på spansk og er også omdiktet til tysk, fransk, polsk og indonesisk – de to siste dog med en ugle. Varianter fra ulike land finnes på https://www.mamalisa.com/?t=e_family&c=441.
Trevor Hold. (1998). Grieg, Delius, Grainger and a Norwegian Cuckoo. Tempo, 203, 11–19. http://www.jstor.org/stable/94...