Mannen som ville være en geit

- Denne boka handler om mitt forsøk på å innta et annet perspektiv på verden, på å prøve å bli en geit. I bunn og grunn gjorde jeg ikke noe annet enn å tilbringe tid sammen med noen geiter på deres beitemarker, men grunnen til at det ble en veldig spesiell opplevelse, i det minste for meg selv, var at jeg gikk på fire bein og at jeg befant meg på det samme øye- og pustenivået som geitene, sier Thomas Thwaites.
Den London-baserte designeren fikk ideen til prosjektet en dag han gikk tur med niesens hund. Han var sliten og overarbeidet og misfornøyd med sin hektiske storbytilværelse. Han observerte niesens hund og tenkte: Dyrene ser ikke ut til å tenke store, vanskelige tanker, jeg vil bli et dyr!
Omtrent sånn startet det som skulle bli en lang ferd mot målet om å leve som geit i Alpene. Thomas Thwaites ville tenke, spise og sove som en geit, men det var ikke gjort uten videre. Veien dit ble en lærerik reise gjennom filosofi, biologi, historie, sjamanisme, hjerneforskning og protesedesign. Resultatet ble boka Geitemannen. Min ferie fra livet som menneske.

- Hva slags forhold hadde du til dyr før du begynte på dette prosjektet?
- Jeg har alltid likt å være sammen med dyr. Jeg vokste opp med katter og en liten Norfolk terrier som var forferdelig dårlig dressert. Jeg har et arr på det ene øyelokket fra en gang hun bet meg. Geiter hadde jeg ikke noe spesielt forhold til. Det var ikke så mange av dem i Londons forsteder.

- Har forholdet ditt til dyr forandret seg etter denne erfaringen? Ser du annerledes på dyr nå?
- Ja, jeg tror nok at jeg ubevisst hadde mennesket øverst i pyramiden. Men nå har jeg skjønt at geiter er vel så spesialiserte som oss. De er helt utrolige innen sin egen nisje, både biologisk og anatomisk. Bare tenk på hvordan de overlever i naturen, i en bratt skrent. Vi mennesker er avhengige av så mye. Bare prøv å se for deg at du ble plassert i en fjellside, du hadde ikke kommet særlig langt.

- Er du et friluftsmenneske selv?
- Ja, jeg liker å dra på telttur. Jeg har en drøm om å flytte ut på landet i Cornwall, der kjæresten min kommer fra. Det er liksom siste stopp på toglinja, den typen sted. Det er veldig fint der. - Jeg skulle gjerne kjøpt meg et stykke land og bygd et hus selv.

- Men du bor fortsatt i London?
- Ja, for jeg er ikke helt blendet av den romantiske forestillingen om et småbruk. Jeg vet at det også er ubehagelig og at alt tar uendelig mye tid.

- Jeg tror mange grubler på sånne ting, de lurer kanskje på hvordan det ville vært å være et dyr. Hva er det med deg som gjør at du faktisk klarer å gjennomføre det?
- Hmm, jeg tror det har med å mislykkes å gjøre. Jeg tror jeg liker å mislykkes. Jeg liker det og jeg ser humoren i det, på en rar måte.

- Du ser humor i det å feile?
- Ja, det er jo noe veldig absurd i dette. Boka er en god blanding av seriøst og absurd stoff. Jeg liker den blandingen.

- Det slår meg at det mentale kanskje var vel så viktig som den fysiske delen av forberedelsene til det å bli en geit?
- Ja, det å være oppmerksomt tilstede krever mye trening. Men jeg tror det ville vært selvødeleggende på en merkelig måte dersom man gjorde et prosjekt som skulle handle om mindfullness, for med én gang du begynner å søke om penger fra en stiftelse, og så får penger til å gjennomføre prosjektet, da blir det litt «å, faen» og så sitter du plutselig der med stresset igjen. Så det finnes nok bedre måter å gjøre det på hvis det bare handlet om å dempe menneskets angst. Som geite-gjeteren sa til meg: Jeg burde bare bli en geitebonde. Være omgitt av naturen og dyrene. Han sa at det hadde vært lettere for meg å ta en pause bare ved å flytte ut av London, hvis jeg bare hoppet av denne konstante mølla.

- Så hvis det ikke handlet om å komme seg unna angsten, hva handlet det om da?
- Jeg tror det var et lite forskningsprosjekt. Ren nysgjerrighet. Hva hadde moderne vitenskap og teknologi å tilby på dette området? Noe av det jeg jobbet med i dette prosjektet lignet også veldig på mindfulness. Som det å tenke mer som en geit, å ikke huske fortiden eller se for meg framtiden. Jeg måtte bare prøve å ta meg selv tilbake til øyeblikket og være fysisk og mentalt tilstede i enga.

- Da du til slutt sto der ute på enga, klarte du å bare være der?
- Jeg skulle ønske jeg kunne si det. Å gi historien en perfekt lykkelig slutt: «Ja, jeg fant meg selv blant geitene», men konklusjonen er nok heller at det ikke finnes noen utvei.

Husk å abonnere på Harvests nyhetsbrev, som sendes ut hver fredag til over 8000 lesere. Det er helt gratis og passer for alle mennesker som drømmer om å være en geit - og for alle mennesker som er fornøyd med å være menneske. Klikk her for å melde deg på.