Gandhis etikk som klimaløsning

Konsekvens-etiske tankemønstre er den dominerende i modernismen: oppfatningen at hvorvidt en handling er god eller ikke, avhenger av dens konsekvenser. Dette forutsetter at vi kjenner konsekvensene av våre handlinger. I det moderne samfunnet antar vi at forskning og anvendt vitenskap kan gi denne kunnskapen. Men kanskje er det i vår tid slik at jo mer vi griper inn i livssammenhengene, desto mer usikre blir prognosene. Endringene i naturen skjer raskere enn vår kunnskap. Vår relative uvitenhet vokser. Derfor er en ren konsekvensetikk ikke holdbar.

Hva kan vi finne i stedet? Kan vi lære av tankemønstre fra den europeiske middelalder da mennesket ennå ikke trodde seg å være naturens eier og herre? Da var etikkens oppgave å finne grensene for menneskets rett til makt og kunnskap.

I 1312 skrev Dante sin Gudommelige Komedie, en vandring i moralens univers, fra helvetet til paradiset. Blant de som må utstå evig straff hører skikkelser som er dømt til å vandre med hodet vridd bakover. De har prøvd å se inn i fremtiden; spåmennene, datidens fremtidsforskere. Den sortens vitebegjær, curiositas, var i middelalderen en synd.

Hvorfor? Teologisk fordi fremtiden, liksom skaperverkets hemmeligheter, hører Gud og ikke mennesket til. Etisk fordi den som mener å kjenne fremtidens og naturens hemmeligheter, er fristet til å tilpasse sin gjøren og laten etter hva en tror vil lønne seg. En blir en moralsk opportunist. Plikter om å handle etisk riktig blir erstattet av nytte-kalkyler, smartness, prognoseri. Mennesket tilraner seg Guds makt, og glemmer sin egen etiske horisont. Det eneste vi har makt over og ansvar for, er å leve i tråd med dyder som måtehold, innsatsvilje, barmhjertighet, velvilje, ydmykhet og mere slikt; normer som også er økologisk høyst relevante.

Dette er en form for plikt-etikk, med innslag av sinnelagsetikk. Den avviser spørsmål om optimisme eller pessimisme på vegne av fremtiden som irrelevante, og forflytter vårt ansvar til hva vi kan og bør gjøre her og nå.

Miljø- og alternativbevegelser jorden rundt er inspirert av Gandhi, en moderne plikt-etiker. Han avviser konsekvensetikken med formelen å handle uten å begjære handlingens frukt. Dette betyr ikke at ens handling ikke skal søke et mål. Tvert om: målet skal fastlegges gjennom grundige undersøkelser, med åpenhet for endring og ny forståelse. Men den som handler skal ikke være bundet av resultatet av handlingen – om den lykkes eller ikke. Målet ligger i en fremtid som ikke er vår eiendom, men veien er vår. Derfor er veien målet. Den som ikke begjærer handlingens frukt er usårbar, blir ikke usikker og nølende, tyr ikke vaklende til så vel gode som dårlige midler, sier Gandhi.

Og videre: vi skal leve som om den forandring vi streber mot allerede har skjedd. Det finnes ingen vei til fred; fred er veien, sier Gandhi. Det finnes ingen vei til en sosialt og økologisk holdbar livsstil; en sosialt og økologisk holdbar livsstil er veien, kan vi si. Oppgaven er ikke å lage plantegninger for et fremtidig fullkomment økologisk samfunn, for fremtiden er uansett utopi. Vårt etiske ansvar er begrenset til vår maktsfære. Men i de livssammenhenger vi inngår i er vår makt, ifølge Gandhi, meget større enn vi til vanlig forestiller oss. Søk konfliktens kjerne! sier Gandhi. Vi må by motstand gjennom politisk relevant, provokativ handling. Være påståelige. Men uten aggresjon. Gå rett frem.