Sjølberging
Gærningen langs veien
Bekjennelser fra en med tights og ryggsekk.
![](https://harvestmag.imgix.net/images/Importert/september/hovedbilde-gaerningen_1500_898_90.jpg?auto=compress%2Cformat&fit=clip&fm=jpg&q=80&sharp=10&w=400&s=887bb9a417fbe9c5b0a1d8b41f3f091d 400w, https://harvestmag.imgix.net/images/Importert/september/hovedbilde-gaerningen_1500_898_90.jpg?auto=compress%2Cformat&fit=clip&fm=jpg&q=80&sharp=10&w=650&s=63c0f017e7bf132e99c02f52e709002b 650w, https://harvestmag.imgix.net/images/Importert/september/hovedbilde-gaerningen_1500_898_90.jpg?auto=compress%2Cformat&fit=clip&fm=jpg&q=80&sharp=10&w=900&s=9c5816b34975caaf46ffb6c83678575f 900w, https://harvestmag.imgix.net/images/Importert/september/hovedbilde-gaerningen_1500_898_90.jpg?auto=compress%2Cformat&fit=clip&fm=jpg&q=80&sharp=10&w=1150&s=ae37db5638942018d9a6379b16fffb33 1150w, https://harvestmag.imgix.net/images/Importert/september/hovedbilde-gaerningen_1500_898_90.jpg?auto=compress%2Cformat&fit=clip&fm=jpg&q=80&sharp=10&w=1400&s=70861f0b4185e447d110fb5d3c2959fb 1400w, https://harvestmag.imgix.net/images/Importert/september/hovedbilde-gaerningen_1500_898_90.jpg?auto=compress%2Cformat&fit=clip&fm=jpg&q=80&sharp=10&w=1650&s=e7d6bb77338b77cfc39a11e13281b05e 1650w, https://harvestmag.imgix.net/images/Importert/september/hovedbilde-gaerningen_1500_898_90.jpg?auto=compress%2Cformat&fit=clip&fm=jpg&q=80&sharp=10&w=1800&s=5a0390c365fd242a9331a53c189ee825 1800w)
Jeg er kledd i trange svarte tights, nanotech t-skjorte, sjokkfargede løpesko og en sekk på ryggen. Du ser meg kanskje i det jeg kaster meg inn gjennom porten til en gravlund. I det jeg svinger forbi deg og alle andre fotgjengere som en laks opp elven for å gyte. For meg er dere alle hindre i en konkurranse som gjelder selve livet. Det er meg mot sekundene. De forbanna sekundene som samler seg opp for hvert skritt jeg tar. I dag skal jeg ta det med ro, sier jeg til meg selv. Allikevel ender det alltid slik.
Det er ikke vondt ment, men du må flytte deg. Hadde du visst at dette var en konkurranse ville du heiet meg frem, tenker jeg. Så egoistisk er jeg blitt. For jeg er på gang i dag. I dag kan jeg sette ny rekord. Kanskje klarer jeg fire og et halvt minutt per kilometer? Snart kommer den tunge pusten. Beina slutter å samarbeide. Press på.
Flytt deg dumme busspassasjerer!
Tror dere virkelig bussholdeplassen går helt ut til fortauskanten?
Kom dere inn i skuret slik at jeg kan komme forbi.
Jeg pleide å le av sånne som meg selv. Pleide å tenke at de som løp til og fra jobb var krampaktige finansfolk med familieproblemer, blondinekjærester og machopress på jobb. Nå vet jeg bedre. En er ikke født sånn, en blir sånn fordi livet blir sånn. Det starter med at lange sykkelturer erstattes med løpeturer i helgene. Så strekker ikke tiden til og man begynner å løpe på ukedagene i stedet. Men veldig snart blir det for mørkt og ungene skal gjøre lekser og du ender opp med kanskje én skarve sekskilometerstur i uka. Plutselig står man foran speilet og oppdager at en har fått et ekstra sett med rumpeballer nederst på ryggen.
Hva faen, tenker du. Hva gjør de der? Jeg må trene mer.
Det er det som er årsaken, det er det du har tid til. I begynnelsen tar du det med ro, men så begynner du å ta tiden, snart løper du litt fortere enn i går. Folk begynner å stå i veien, bilister blir ignorante når du hopper ut rett foran dem.
Du sloss mot klokka, mot kroppen, mot veien og sekken. Og løpeturene til og fra jobb føles som det som er igjen av guttungen som sto på løkka fra solen stod opp til solen gikk ned. Kjære deg, vennligst om jeg må be: Neste gang du ser meg, flytt deg og slipp meg forbi.