Fugl og fyrverkeri

Ti, ni, åtte, syv.

Dette hendte meg for noen år siden. Det nærmet seg midnatt. Om bare noen sekunder var det gamle året slutt, og et nytt skulle begynne. Vi var småbarnsforeldre på den tida. Hele nabolaget hadde troppet opp på den store sletta der endene samles om høsten og vandrefalken jakter på sitt bytte. Nå var fuglene borte, og bakken var dekket av et hvitt lag med snø.

Et hav av glade mennesker vandret rundt i mørket. Barn og voksne med fakler i hendene og frostrøyk fra munnen. Jeg sto for meg selv, litt bortenfor de andre. Jeg har aldri likt høye lyder. Jeg har aldri forstått hva raketter skal være godt for. Det siste året hadde jeg begynt å interessere meg for fugler, og for første gang i livet gikk det opp for meg hvilket mareritt denne natten må utgjøre for dem.

Seks, fem, fire.

Om noen sekunder skulle himmelen eksplodere i lys. Rødt, grønt, gult, hvitt. Hvor skrekkingytende må det ikke være for alle andre skapninger enn de som forholder seg til den gregorianske kalender? Natt til første januar skulle vært et av de stilleste og minst begivenhetsløse tidspunkt i året. En natur i dvale. Reptiler under den frosne bakken. Pattedyr som sto stille under snøtunge trær. Fugler som sov i trærne. Hvordan kunne de overleve et slikt inferno?

Tre, to, én.

Klokka slo tolv. Lyset og lyden spjæret stillheten. Barna jublet. Fedrene jublet høyere. Røyken la seg over menneskemengden på den store sletta. Folk ønsket hverandre godt nytt år, og under det gule lyset fra lyktestolpene så jeg skjærene flakse panisk og retningsløst, som møll rundt en lyskilde.