Fuglenes røst

Sjøfuglene ligger tett utover det morgentrøtte havet helt ytterst i Lofoten. Åtte havørner sirkler majestetisk rundt de grønnkledde fjelltoppene. Lyden fra en firtakter vekker de døsige lundefuglene som tar til vingene, og søker fred i de tomme reirene i steinrøysa. Det er hekketid, men ingen unger å se.

Elin Øyen Vister sitter stille i steinrøysa med mikrofoner bak ørene og lytter. Hun har bosatt seg på Skomvær fyr og tilbringer store deler av året på Røst hvor hun gjør lydopptak av de mange fuglefjellene for å dokumentere endringene i lydlandskapet. I alle år, og i alle fuglebøker man kan finne, har havørn, havhest, teist, alke, ærfugl, skarv, svartbak, krykkje og lundefugl vært med på å gi Røst omtale som Europas rikeste fuglefjell. Men vi er kanskje siste generasjon som får oppleve Røst slik det en gang var.
- På fuglefjellet Vedøy var det mer enn 22 000 par krykkje i 1980, nå er det knapt 2000 igjen. Det er ikke mange nok som vet om dette, og enda færre som bryr seg, sier Elin.
Hun har lagt fra seg høretelefonene, og aker seg ned fra steinen hun sitter på. Bak henne ruver tre gjenkjennelige fuglefjell, og selv for oss som aldri har vært her før er det som om man kan føle på fraværet av fugl. Å sitte i fuglefjellet å bare lytte kjennes til tider uvirkelig. Det er som å lytte til lydene som mangler. Hvor er sjøfuglene? Hva har skjedd?
Og hva vil skje med Røst? Livet på Røst er avhengig av havet. Et hav hvor planteplankton, raudåte, krill, torsk, makrell og sjøfugl er fintunet med hverandre; der en liten endring i den første gir store ringvirkninger for den siste. Uten et produktivt hav, så forsvinner livsgrunnlaget for alle på land og i vann. At sjøfuglene ikke er her, er et dårlig tegn.

Fugl i fritt fall.
Sjøfuglproblemene startet i 1967. Silda forsvant, og det var det første året lundefuglen ga opp ungene sine. Siden den gang har forskerne kommet fra hele verden for å studere sjøfuglene på Røst. En av disse er Tycho Anker-Nilssen fra Norsk institutt for naturforskning.
- Det er dårlige tider, og det har det vært en god stund. En av sjøfuglene, krykkja, er i fritt fall, sier Tycho.

Han leder det nasjonale overvåkingsprogrammet SEAPOP som følger med på sjøfuglene langs norskekysten, og tilbringer hver sommer i en liten bu på en av øyene ute i havgapet. De siste resultatene fra overvåkingen viser at antall krykkjer minker hvert år, bare siden i fjor har den minsket med 33 prosent. Grunnen er at fuglene velger å ikke få barn. De satser heller på bedre lykke neste år, på blanke ark i morgen, at alt skal bli bedre. En morgendag med mer mat.
Fugleforskerne er ikke bare bekymret for fremtiden til fuglene, de er også skremt av hva fugledøden kan fortelle oss. Sjøfuglene sier også noe om hvordan det står til med et økosystem. Ved å se hva slags mat, og hvor mye et fuglepar tar med hjem til reiret, kan forskerne finne ut hvordan havene våre har det. Går det bra med fuglene, går det bra med økosystemet. Så hva er galt?
- Nedgangen i sjøfugl skyldes i stor grad endringer i temperatur og strømninger i havet, som gjør at matfatet deres endres. Det skal mye til for å snu denne trenden vi ser, forteller Tycho.

Til tross for 30 år med fakta som viser en svært dårlig utvikling for lundefugl, krykkje og de fleste av deres vingende slektninger, god forskning på årsakene, og enighet blant fagfolk og norske myndigheter om at den samlede belastningen for kysten er for stor - så er lite blitt gjort.
- Kunnskapen er der, men den har kanskje ikke blitt formidlet godt nok ut, sier Tycho.

Mikrofoner i fjæra.
Kanskje er kunnskapen nå på vei ut til folket i et nytt format. Elin slenger den kamuflasjefargede ryggsekken med lydopptaksutstyret på ryggen og forflytter seg ned i fjæra. Hun har gjort lydopptak på Røst siden 2010 og en sommer tråkket hun etter Tycho i fuglefjellene som hans assistent. Kunstprosjektet har fått tittelen Soundscape Røst. Med en lydbom i den ene hånda og en mikrofon i den andre lager Elin lydkunst som taler sjøfuglenes og kystsamfunnets sak, og lydbildet Elin tar opp forteller den samme historien som grafene til forskerne.

- Det er blitt stillere i fuglefjellene. Bare på de få årene jeg har vært her, har lydbildet endret seg. Lomvi og krykkje er de som sliter aller mest, forteller Elin mens hun fester to små mikrofoner til noen kvister.

Hun stikker kvistene sine ned i sprekker på svaberget, tar på seg høretelefonene, setter seg stille ned og lytter - igjen. Ikke langt unna svømmer en flokk av brune ærfuglhunner og to toppskarv bytter på å dykke etter mat. Det er ganske stille og snart kveld. Vi blir sittende en stund. Rett bak oss har en svartbak laget et reir, og vi speider etter svartbakungen som Elin har fortalt om. Den skal være her et sted.

Elin følger med på ærfuglene en lang stund før hun hvisker ”OK, la oss gå hjem”. Så gjemmer hun sekken for å la utstyret gjøre jobben for seg utover den solfylte natten. Vi vandrer etter henne med gummistøvler i vått gress mens Elin forteller at hun ikke bare tar opp fuglelyd, men også selve lyden til landskapet. Hun vil at folk skal føle at de er tilstede. Vi stopper en gang på veien hjem for å ta opp lyden av vinden i en bukt.

Prosjekt Skomvær fyr.
Inne på det nyoppussede kjøkkenet på Skomvær fyr lukter det gammel sommer, og regnvann fra takrenna koker på gassovnen.
- Skal papiret på teposen kastes for seg?, spør Elin med et smil og gir oss en kopp Fairtrade-te hver.
Med hjelp av prosjektstøtte fra Nordland Fylkeskommune og godvilje fra Kystverket har det historiske fyret blitt omgjort til en sesongbasert økologisk og tverrfaglig kunstnerresidens som søker tilbake til selvhjulpenheten og til et enklere liv. Skomvær er åpent for allmenheten, og Elin og hennes assistenter fungerer tidvis som vaktmestere, turguider og vaffelstekere. Her på Skomvær fyr ønsker de turister på jakt etter norske naturopplevelser velkommen, og supplementerer med kulturopplevelser. Men turistene som kommer hit får ikke høre en polert versjon av livet på Røst. Elin er opptatt av å fortelle dem sannheten:
- Jeg føler meg som en gledesdreper når jeg forteller om hvordan det egentlig står til med sjøfuglbestandene. Det er jo ikke det folk flest vil høre på en blendende vakker dag med familien på tur til Skomvær Fyr. De vil høre om fyrets historie og at alt er bra, men det er ikke realiteten. Rundt oss nå foregår endringer som få forstår rekkevidden av.

Geirfuglens skjebne.
Vi spiser en bedre middag laget i fellesskap med de to andre jentene som tilbringer sommeren på Skomvær. Begge to kunstnere, ute etter inspirasjon, et sted å få arbeide i fred og å leve det enkle liv. Elin finner frem noen gamle bøker om sjøfugllivet med bilder av fugleartene vi ser rundt oss i dag, utenom en; geirfuglen. Den ble utryddet på 1800-tallet. Sist sett i Vardø i 1848. Og historiebøkene skal ha det til at en 25-åring med navn Lauritz Odin Brodtkorb drepte den aller siste.
- Jeg er faktisk skikkelig sint fordi geirfuglen er utryddet, og at jeg ikke får oppleve den i denne naturen.
- Hva er det kunsten din skal få oss til å forstå?
- Vi må bry oss fordi vi er en del av et komplekst økosystem, et superintelligent verk. Naturen har gjennom milliarder av år utviklet seg til et system som er helt fantastisk, og så skal vi rasere det på bare på noen hundre år? Selv om forskerne sier det samme om igjen og om igjen, så lytter ikke politikerne. I verste fall bestiller de bare nye rapporter. Politikerne må ta et dypt ansvar, og folk sjøl må ta ansvar og initiativ. For det er det kollektive vi’et som har delansvar for situasjonen vi er i nå.

I 2013 kom rapporten om prisen på norsk natur. Et kommunikasjonsverktøy med navn ”økosystemtjenester” hvor målet er å gjøre det lettere å vekte verdien av natur opp mot samfunnsøkonomi. Hvor mye får vi igjen fra naturen, og hvor mye naturen betyr for oss i penger. Men Elin er heller skeptisk til økosystemtjenester:
- Kanskje det er det eneste språket den kapitalistiske verden forstår, men motivasjonen for å ta vare på naturen bør ikke komme ut i fra hva den har av kroneverdi.
Så hvis ikke et felles språk der verdien av natur måles i penger, hva skal da hjelpe sjøfuglene på Røst? Elin mener et av svarene er følelser, og at lydbildene hennes kan gjøre en forskjell:
- Opplevelser og minnene om dem knytter seg sterkt til lyd. Jeg skaper lydverker og installasjoner som forhåpentligvis gjør at folk kommer nærmere alvoret i situasjonen. At det som skjer på Røst og i mange andre fuglefjell i Norge og i verden oppleves mer personlig og autentisk, forklarer hun og legger til at tilbakemeldingene fra folk er at de blir grepet. Hun har vist arbeidene sine i Norge og utlandet. I juni viser hun arbeidet Soundscape Røst ”The Listening Lounge” i Blackboxen på NNKS i Svolvær.

Vi våkner til et Skomvær fyr i morgendis. Ute går Elin rundt og ser ned i det fuktige gresset etter gåseskit, gjødsel til kjøkkenhagen. Ønsket er at Skomvær fyr skal bli så selvforsynt som mulig på sikt. Et hus i ett med naturen rundt, helt alene ytterst i Lofoten. Elin har valgt et enklere, men samtidig vanskeligere liv.

- Jeg føler at jeg er på taperlaget og at verden blir fattigere. Egentlig er vi alle tapere når det biologiske mangfoldet i verden krymper sekund for sekund.