Frykt og forelskelse i naturen

Jeg trodde knapt mine egne ører. Det var i lunchpausen. Jeg var ute og luftet bikkja i skogen bak høyskolen hvor jeg jobber, og plutselig hørte jeg stemmer fra et sted inne blant trærne. Det var til og med barnestemmer. De lo og hoia, greiner ble knekket, det smalt i ramlende steiner, jeg så bevegelse.
Den enkleste forklaringen ville vært at både bikkja og jeg uforvarende hadde passert gjennom en tidsportal, og nå befant oss i 1967, eller kanskje 1973. Sånt skjer, har jeg sett på TV. Men jeg er kjent for mitt åpne sinn – og det fantes en sjanse for at det fremdeles var 2021.
Så jeg snek meg nærmere. Jo, sannelig! Jeg grøsset – dette var for utrolig til å være sant!

Det var fem gutter i åtte-tiårsalderen. De hadde bygget en barhytte, to av dem forsvarte hytteåpningen, de tre andre angrep med kvister og kongler. Hadde jeg spottet lekepistoler eller pil og bue, hadde jeg selvsagt ringt politi og barnevern i én bevegelse – men jeg lot mobilen hvile enn så lenge.
Fantes det noen formildende omstendigheter? Knappast. Det var ingen høyskoleutdannede lekeledere til stede, konglene var harde, det hang et usikret tau fra et av trærne, festet alt for høyt over bakken, og – skrekk og gru! – det var fri vei ned mot stranda.

Jeg kunne fortsatt fortellingen med å beskrive hvordan jeg på vei tilbake til kontoret plasserte bikkja baki bilen – ettersom jeg jobber i et allergivennlig miljø. Eller jeg kunne nevnt edderkoppen som fikk min venninne førstelektoren til å frike ut. Hun har doktorgrad i Barns lek og læring, så jeg tenkte hun ville være interessert i min skjellsettende opplevelse. Men så satt det altså en edderkopp på genseren min. Eller jeg kunne fortalt om planene for å tilrettelegge turområdet mitt for friluftsliv.

Men nei, jeg skal nå i stedet henfalle til naturromantikk.

(artikkelen fortsetter)