Vi var Ronja Røverdatter, Robin Hood og Laura fra Huset på Prærien

Like ved siden av min barndoms rekkehus lå det et ubebygd område. Vi kalte det Jordet. Selv om det ikke var et jorde. Det var en eng og noen klynger med trær. Fire mål stort og ubegripelig lite for så mange eventyr.
Noen meter fra kjøkkenvinduet hadde vi alt vi trengte. Vi gikk aldri til noen lekeplass. Mer fristende var det med tett bringebærkratt, små, humpete hauger å gjemme seg bak, en froskedam, en møkkete sandgrop og mange klatretrær. Vi bygget såklart hytter i de trærne. Masse hytter, i en egen, liten landsby. Der lekte vi, hver dag, hele dagen. Vi gynget på grenene. Vi hentet sand i gropen og lagde sølekaker. Vi tappet søt og seig sevje fra trærne. Vi dro på ekspedisjoner til froskedammen, noen hundre meter unna og nedenfor en bratt skrent, og fylte syltetøyglass med rompetroll. Vi forsøkte å lage seljefløyter, men fikk det ikke til. Vi visste om det store, hemmelige rommet under kuppelen på den blomstrende heggen. Det beste stedet å samle snegler.
Vi var Ronja Røverdatter og den triste Clementine, Robin Hood og Laura fra Huset på Prærien. Vi gikk på jakt i containere når noen pusset opp og hentet kjeler og slitne madrasser til hyttene våre, skatter som foreldrene våre insisterte på å kaste igjen. Vi hadde et grevlinghi å passe oss for, i frydefull skrekk. Vi hadde birøktere å spionere på. Vi glemte å gå hjem for å spise. Vi hadde mer plass enn vi trengte og kunne dra på tokt til fjerne områder. Til røverskrenten og urteengen og haugen med hageavfall. Vi hadde nok strå og blomster å plukke hele sommeren, til blomsterkranser og små buketter å stå med på trappen når vi kom hjem om ettermiddagene. Vi hadde et gult hav av løvetann rundt midtsommer og en ubestemmelig, trist følelse når de blomstret av. Så fort det gikk! Ingenting visste vi om at livet går enda fortere, og at hele jordet en dag skulle bli til hus og hager og en ny skole.
Hva har barna som bor der nå? De har ergonomisk utfordrende lekeapparater, flate plener og kort skolevei. Hva skjer da med Ronja, tenker jeg, og håper vi kan spare noen kroker å utforske til de som kommer etter oss.