Friluftsliv for alle?

Friluftsliv er opphald, fysisk aktivitet og opplevingar i natur. Slik kunne definisjonen på friluftsliv vore. Men den offentlege definisjonen som har overlevd tre friluftslivets år, to friluftslivsmeldingar og ei ny strategiplan er:
«Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritid med sikte på miljøforandring og naturopplevelse».
Dette er ingen god definisjon, når det politiske målet er friluftsliv for alle, og har vore det i over 40 år.

No driv nok folk friluftsliv uavhengig av definisjon, så då er det kanskje ikkje så viktig? Men definisjonar kan legge føringar for aktivitet, finansiering, kanskje status, og kan påverke kven som reknast som målgruppe for tiltak. For kven er friluftsliv for, når det skal skje i fritid og ha sikte på miljøforandring og naturoppleving? Ikkje for barn, dei gjer lite med sikte på, dei er her og no. Ikkje for dei som opplever miljøforandring og naturopplevingar, men ikkje har det som hovudgrunn for å vera ute. Og må friluftslivet alltid knyttast til fritid? Det passar ikkje for dei som har arbeidet sitt i natur. Det omfattar heller ikkje meg og andre som underviser i friluftsliv, eller studentar og elevar som får slik undervisning. Definisjonen dugar ikkje, og det har den heller aldri gjort.

Kvifor er ikkje definisjonen endra, trass i at den har møtt motbør før?
Det var Finansdepartementet som brukte definisjonen fyrste gongen i sin spesialanalyse om friluftsliv i 1973. Naturvernarar og friluftslivsforkjemparar hadde ikkje fått koma med innspel, og dei var kritiske. Det var for stort fokus på rekreasjon ved friluftsliv, der ikkje naturen, men gevinst for menneske og samfunn var i sentrum, meinte dei. Og den norske friluftslivstradisjonen var lite vektlagt. Når den fyrste stortingsmeldinga om friluftsliv kjem i 1987, er det etter brei høyring. No er det naturvennlege friluftslivet tydelegare understreka, med ei økologisk og miljøorientert forankring. Definisjonen er ikkje endra, den blir vel sett på som dekkande nok for det som blir kalla norsk friluftslivstradisjon.

Heller ikkje ny friluftslivsmelding, som kjem i 2001, endrar definisjonen. I meldinga blir det likevel moderert noko, både i forhold til fritid og til at friluftslivet treng vera enkelt og tradisjonelt. Det sentrale er at friluftslivet er miljøvennleg og helsefremjande. Nasjonal strategi for et aktivt friluftsliv, en satsing på friluftsliv i hverdagen; 2014-2020 kjem i 2013, og bruker same gamle definisjon. Her blir det ikkje problematisert rundt fritid, men poengtert at eit avgjerande aspekt ved friluftsliv er at aktiviteten skal vera i natur og ha innslag av fysisk aktivitet. Tydeleggjeringa av i natur blir derimot mindre truverdig, når strategiplanen viar så mykje plass til friluftsliv på vegar og i parkar. Til dømes er ti av elleve bilete i planen av tilrettelagte stigar og vegar, kulturlandsskap eller designa parkar. Berre eitt viser urørt natur. Det kan sjølvsagt vera tilfeldig, men er det det?

Når definisjonen ikkje er endra, er det truleg fordi dei som har definisjonsmakt vil det slik. Mange forvaltarar og forskarar er rekruttert ut frå eigen stor friluftslivsinteresse og gjerne frå samfunnslag der overskotsfriluftslivet i urørt natur står sterkt. Det har vore og er bekymring for korleis det skal gå med naturen, om for mange oppsøker og får tilgang til den. Natur, særleg urørt natur, er eit gode det kan bli for lite av. Det er kanskje forklaringa på kvifor ein held fast ved fritidsdefinisjonen, ein definisjon som hadde den mannlege lønnsarbeidar som norm. Og at det klassiske friluftslivet, vandrarfriluftslivet utvikla av byborgarskapet, gjerne blir sett på som den norske friluftstradisjonen. Naturlivet, med uklart skilje mellom arbeid og fritid for begge kjønn, barns leik i natur og nærfriluftsliv i kvardagen har fått og får lite fokus.

Friluftsliv for alle. Alle, det er barn, ungdom, vaksne og eldre. Kvinner og menn, uansett yrke og yrkesaktivitet. Nasjonalitet og bakgrunn skal ikkje vera til hinder, heller ikkje funksjonsnivå. Friluftsliv er ikkje «Opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritid med sikte på miljøforandring og naturopplevelse». Det er og har vore så mykje meir. Friluftsliv er liv i natur, eller opphald og fysisk aktivitet i natur.
Kva treng vi for friluftsliv? Er ikkje svaret så enkelt at vi treng natur og at vi er i den. Så kan vi diskutere kva som er natur. Strategiplanen viser sterkt bearbeida parkar, det er langt frå urørt natur og gir ofte mindre sanseopplevingar og utfordringar. Men den er kanskje nærast, kjennes trygg og oversiktleg, den passar til nokons friluftsliv der og då. Samtidig må det ikkje bli slik at om friluftsliv skal vera for alle, og kvardagsfriluftslivet skal styrkast, så skal den store hopen gå på godt tilrettelagte stigar og vegar og vera i parkar. Slik at den urørte naturen er for dei som driv «skikkeleg» friluftsliv?

Nansen sitt hovudpoeng med friluftsliv var: «Å føre oss ut i vårt opphav, til naturen, bringe sus av granskog og høifjell til våre sinn». På vegen dit treng nokon tilrettelegging i natur. Og mykje av at det som har gitt og gir landet vårt verdi, er rørt natur med tilgang til urørt natur. Kan vi stole på at enkeltmenneske vil ta vare på naturen? Ja, kan vi ikkje det? Bruk er ofte det beste vern. Bekymringa bør vel heller gå på korleis det skal gå med både folk og natur, med så lite folk i naturen. Kvardagsfriluftslivet er viktig, og skal lyftast fram. Det ansvaret ligg på oss som formidlar, forskar på og forvaltar friluftsliv.

Regjeringa arbeider med ei ny friluftslivsmelding. Den gamle friluftslivsdefinisjonen er overmoden for utskifting.