Friluftsfolket, det er oss!

Mange tenker kanskje først og fremst på Lars Monsen, Helge Ingstad eller Børge Ousland når ordet friluftsliv blir nevnt, men hvem er egentlig friluftsfolket?
Mediadebatten har i løpet av det siste året fremstilt friluftslivet som en livsstil forbeholdt menn som lengter ut fordi de er i en eksistensiell krise (f.eks Ingunn Økland i Aftenposten: "Naturen er oppskrytt"). Mannens sjel må temmes ved å temme naturen. Derfor søker de seg ut i de ville skogene. De søker seg opp til fjelltoppene og ut på det uregjerlige havet. Fjelltopper må beseires og underlegges. Friluftslivet er egentlig bare et maskulint identitetsprosjekt.
Er dette et riktig fremstilt bilde?

«Mine Damer og Herrer- Den nye Lars Monsen!».
Slik ble friluftskvinnen og eventyreren Tonje Blomseth presentert på Harvest i januar i år. Det 19 år gamle stjerneskuddet på friluftshimmelen hadde alle kvalitetene som passet til en mannlig friluftsutøver. Hun ble beskrevet som uredd og fysisk sterk. Hun sov ute i den bråkalde vinternatta. Hun droppet ut av skolen og fulgte drømmen. Hun valgte friheten, den ville naturen og ensomheten der ute. Hun representerte den ultimate maskuline og røffe friluftsutøveren. Hvor mange menn og kvinner kan kjenne seg igjen i dette forbildet?
Jeg antar at vi alle kan drømme om en slik livsstil og blir mektig imponert over hva Tonje får til, men de færreste av oss har kapasitet, mulighet eller lyst til å gjennomføre den samme livsstilen, men mange av oss føler at vi lever et fullverdig friluftsliv allikevel.

Det finnes nemlig et mangfold av friluftsfolk som sjeldent kommer frem i litteraturen og i media. Tøffe friluftskvinner fantes lenge før Lars Monsen hadde gjort friluftslivet til noe vi alle nordmenn skulle forbinde med noe ekstremt og maskulint.
Wanny Woldstad levde som fangstkvinne på Svalbard på begynnelsen av 1900-tallet. Kvinner har på lik linje med menn lengtet ut i naturen, og søkt naturopplevelser for over 100 år siden! Mange kjente ikke til de tidlige friluftkvinnene fordi turberetninger i DNTs årbøker på slutten av 1800-tallet kun skulle berette om menns bragder.