Frie menn

Vi har fått til mye i Norge, men ferdig er vi ikke. For noen år siden diskuterte vi hvordan unngå en ny Behring Breivik. Samtidig forsøkte mange å løse problemet med Oslos ”barneranere”, flere ropte på strengere straffer. Noen år tidligere ble man sjokkert over de potente ransgjengene. For tiden snakker man om høyt frafall i norsk skole, og hvorfor det er så mange norske Syria-farere, som verver seg til terrorgruppen IS.

Her er en generalisering: Det kan være en sammenheng.

Vi snakker helst om problemer når de er aller tydeligst, når noen er blitt kriminelle, har blitt satt i fengsel, hater landet vårt eller har falt ut av skolen. Klasseskiller er mer abstrakt. At skolen ikke passer for alle er også ullent. At noen blir gjengangere i fengsel etter sonet dom er også vanskelig for politikere å ta tak i.
Alle skal med, sier vi, men alle barn og ungdom er ikke med. Noen har aldri mestret vår vei til målet, eller den viskes sakte men sikkert ut foran dem.

Tilbake til generaliseringen: Nesten alle ønsker å mestre noe, alle leter etter mening, leter etter å finne sin plass, bli sett. Men taper du i den norske ”konkurransen” om å få det til og bli noe her i livet, må du finne status andre steder. Noen få finner den i rus eller vold og kriminalitet eller ekstremisme. De går fra ingen til å bli noen. De fryktes eller beundres. De rømmer fra det vi andre får til.

Hva skjer? Hvorfor skjer det i trygge rike Norge? Klasseskiller bør med i vurderingen, sammen med en analyse av hva som skaper skole-dropouts.
”Barneranere” elsker ikke å rane. Tøffhet og skoleforakt er ofte forsvaret du bygger over usikkerhet og følelsen av ikke å mestre det andre mestrer.
Innsatte elsker ikke å sone. Men de har kanskje ikke noe å falle tilbake på når de returnerer til livet vi andre mestrer greit.

Når erfarne kriminelle romantiserer det kriminelle livet, og ser ned på våre A4-liv, løfter de det de faktisk mestrer og snakker ned det de aldri fikk til.

Å snakke om at den norske skolen skal ”bli best i verden” gir bare mening om man klarer å tilby noe til dem som faller ut. Å snakke om at Norge har verdens mest humane straffesystem, gir bare mening om vi klarer å inkludere dem som har sonet ferdig, og hjelpe dem til et bra liv etterpå. Hvis ikke opprettholdes klasseskillene og veiene til alt vi ikke liker.

*

Teksten er basert på et innlegg Kjetil Østli holdt på Røde Kors' Nettverk etter soning. Østli var med innsatte på den årlige Nettverk etter soning-seilturen i Lofoten og Vesterålen. Filmskaper Kieran Kolle har også deltatt på en slik seilas.