Skoleavslutning

Når barn får lære selv

Barn fødes med en naturlig nysgjerrighet og en trang til å lære. Kan selvstyrt læring få en plass i fremtidens skole?

Vi våkner når vi våkner. Ingen skal noe sted. To små varme hender finner veien til mamma mellom myke dyner og morgenflate puter. Lukten av nybrygget kaffe sprer seg i huset en uvanlig onsdag i april, den hvisker om unntakstilstand. Hvisker om hjemmeskole, selvstyrt læring og tid sammen.

12 mars 2020, da kommunene stengte skolene, ser jeg for meg hvordan landets barnefamilier i noen intense minutter ble overmannet av et spekter av følelser. Skrekk for mange, fryd og lettelse for andre, følelsen av uvirkelighet, vantro og for visse; en opplevelse av pirrende forbudt nysgjerrighet. For hva skjer egentlig på individnivå, og på samfunnsnivå, når den største og mest omfattende institusjonen ikke bare halter og hoster men faktisk stenger helt ned?

Jeg overlater de omfattende samfunnsanalysene til bedrevitende. Jeg vil rette søkelyset mot hva som skjedde med vår, bilfrie og privilegerte middelklassefamilie, da vi endelig fikk tid og mulighet til å prøve noe som vi lenge har kjent en dragning mot, nemlig hjemmeskole, og fremfor alt; den pedagogiske modellen «Selvstyrt læring».

Selvstyrt læring, hva er nå det, undrer nok de fleste.
Kort forklart er det all læringen som skjer i barnet når vi legger vekk voksenstyrte mål (læreplaner, kontrollskjemaer, dagsordenen osv.), og lar barnets indre motivasjon lede vei. Eller med en noe krassere tone: All den læringen som den tradisjonelle skolens pedagogiske modell hemmer barnet i, og ikke sjelden dreper gnisten til.

Selvstyrt læring er en pedagogisk modell hvis praksis er vel utprøvd, som støttes økonomisk av staten i Canada, New Zealand og Australia, men som nærmest er ikke-eksisterende i Skandinavia. En modell som ofte skjer gjennom «undervisning» i hjemmet, men like gjerne kan legges til rette for i grupper og i en såkalt skolebygning. Jeg, og et bredt forskningsfelt med meg, mener nemlig at barn fødes med en naturlig nysgjerrighet og en iboende trang til å lære. At barn vil lære, kan lære og kommer til å lære alt de trenger å lære, og mye mer! Forutsatt at barnet omgis av et trygt og støttende miljø, med muligheten til å utforske verden på egne premisser. At barn er kompetente og handlekraftige, og at store deler av den tradisjonelle skolens tilnærming til læring, bidrar til å begrense denne iboende lengselen etter ny kunnskap.

Men, tilbake til det personlige. Hvordan ble det for vår familie og vår syvåring da vi, med støtte fra klasselæreren, fikk tommel opp for å legge den nettbaserte “korona-hjemmeskolen” på hylla, og begi oss ut i den selvstyrte læringen for et begrenset tidsrom?
Joda, det ble, det kan jeg si, det ble;

Det blev täljning av pinnar och klyvning av stockar.
Observationer av älgar och barfota vandringar utan sockar.
Det blev manus författning, filmredigering och flöjtspel i hängmattan.
Hologram bygge med hjälp av pappa och trädgårdskrattan.

Det blev plantering av rädisor och vattning av majsfrön.
Och såklart morgon Yoga med mamma på Nesoddhalvön.
Det blev färgglada brev med glitter till vänner.
Skrivna med hemlagat bläck och fjäderpennor.

Det blev smoothie konst och blåbärspaj.
Slim expriment och genomgång av skelettet på en haj.
Det blev matematik i köket.
Och ett evigt städande av allt stöket.

Det blev hav och skog och sena kvällar. Kanske fick vår dörr några extra smällar.

Det blev djupa samtal om liv och död och nöd.
Om rymden och allt som kommer sen
Om hur ett sår på knät egentligen gror igen.

Eller sagt på en annen måte: Det ble læring med bredde og dyp i alle mulige retninger og “fag”. Det ble også mer tid til alt som er bra i livet, og alt som inngår i relasjoner mellom mennesker. Det ble mer av alt det vi har for lite tid til i hverdagens hamsterhjul. Det ble en naturlig selvstyrt læring for både voksne og barn. Det ble bedre enn vi hadde forventa.

Så hva er det egentlig jeg ønsker å illustrere med beretningen om vår families eksperimentelle hjemmeskoletid? Fremfor alt vil jeg vekke en undring. Jeg vil vekke en tanke, og jeg vil bane vei for en påstand om at det finnes bedre pedagogiske modeller enn den tradisjonelle. Jeg vil rette kritikk mot den skandinaviske skolens ide om at læring i barnet bør, og skal skje, gjennom voksenstyrte mål og læreplaner. Jeg vil si høyt at fremtidens generasjoner fortjener flere pedagogiske alternativ, at barn fortjener å lære med sin indre motivasjon intakt. Jeg vil også, uten å forklare inngående, kaste ut ord som; drop in-skole, uteskole, learning center, emergent learning og unschooling som velutprøvde, og påvist bærekraftige modeller.

Til slutt vil jeg utfordre deg som leser til å reflektere over hvordan det står til med din egen indre motivasjon, og hvordan du best lærer. Jeg vil utfordre deg, om du er nysgjerrig, til å anvende din nysgjerrighet og gjøre din helt egen research på temaet, og se hva som skjer når du styrer din egen læring. Til å kjenne etter hva som egentlig fungerer best for deg? Når andre bestemmer hva og hvordan du skal lære, eller når du selv får styre din læringsprosess?

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her