En prestestudent på vidda

Vi har planlagt dette lenge. Togbillettene ble booket for en måned siden. Utstyr er kjøpt inn. Sovepose, liggeunderlag og vanntett bibel. En 26 år gammel prestestudent fra Stavanger. Sånn passe vant med å være ute i naturen. Nysgjerrig, men smått engstelig for det ukjente. Nå skal jeg og kona på vår første hytte-til-hytte-tur på ski.
Frem til nå har jeg egentlig bare gledet meg. Dagdrømt om blå himmel og evige vidder. Men nå plutselig, rett før vi skal dra, kommer uroen snikende. Hva hvis været blir dårlig? Tenk om vi går oss bort? Tenk så pinlig å måtte bli hentet av Røde kors.

Jeg starter å pakke to dager før avreise. Viktig å ha god tid til slikt. Jeg legger frem det jeg skal ha med på stuebordet. Det går to minutter, så er alt av selvstendighet forsvunnet. Dunjakken er lagt frem. Holder det, eller bør jeg ha med Ulvanggenseren i tillegg? Må jeg ha med alt som står på DNTs pakkeliste? Jeg føler alt er viktig og at alt derfor bør ligge lett tilgjengelig. Jeg priser meg lykkelig for turvante venner og en overbærende kone.

Kart ble kjøpt inn for halvannen uke siden. Kompass hadde vi fra før av. Hver dag den siste uka har jeg tenkt at det må jeg snart lære meg å bruke. Og hver dag har jeg tenkt at jeg utsetter det til i morgen. Til slutt så jeg en 3 minutters film på youtube om hvordan man bruker kompasset, mens jeg samtidig sjekket været på yr og så naturbilder på Instagram. Så nå står jeg her da. Og skjønner fremdeles ikke en dritt.
Natten før sover jeg dårlig. Drømmer rart. Jeg skal holde en preken foran masse folk jeg ser opp til og beundrer. Men jeg finner ikke manuset, og failer stort. Jeg våkner tidlig, klam, svett og stresset. Hva er greia med sånne drømmer? Var det et frampek? Det sier i hvert fall noe om frykten for å feile.
Vi kommer oss avgårde og går mot trikken. Da kommer stolthetsfølelsen. Skalljakke, skallbukse, stor ryggsekk og fjellski. Vi ser ganske proffe ut nå, gjør vi ikke?
- Halla, folkens! Vi stikker bare på en lang og krevende fjelltur, vi. Ha en fin dag på jobb, dere.

På Oslo S møter vi andre som tydeligvis er ute i samme ærend. Plutselig blir jeg usikker. Hvordan skal jeg forholde meg til disse menneskene? Skal jeg hilse? Nikke høflig? Eller late som ingenting? På en måte føler jeg en form for fellesskap med disse folkene. Vi er en del av den samme store turfamilien. Samtidig kjenner jeg på en viss ambivalens i forhold til alle disse turmenneskene. For det ødelegger en illusjon jeg har hatt om denne turen. Om at vi er unike som går den. At vi skulle være alene på denne fjellturen.
Vi er på toget lenge før avgang. Jeg har på forhånd vært bekymret for om det vil være plass til bagasjen og skiene våre? Det går fint. Men jeg er glad vi var tidlig ute. For frem mot avgang kommer det horder av mennesker med turklær og turutstyr. En skoleklasse og diverse turgrupper, viser det seg. Når toget går er vognen fullstappet av sekker, soveposer, liggeunderlag og forventningsfull stemning.

Jeg vil lese, men har ikke ro i kroppen til å gjøre det. I stedet prater jeg ustanselig, og merker selv at det oppleves irriterende for fruen. Klok som hun er, oppfatter hun at jeg er spent, legger fra seg boken sin, og inntar en høflig, lyttende positur. Spenningen i kroppen øker i takt med at fjellet nærmer seg. De siste månedene har vi fått for oss at vi ønsker å bli flinkere til å bruke naturen. Vi har for så vidt vært en del utendørs tidligere, men vi har aldri gått noe lenger enn dagsturer. Nå har vi mange drømmer. Beseggen, Lysefjorden rundt, Norge på tvers. Det er så mye som frister. Derfor har denne turen et spenningsmoment knyttet til seg. Takler vi friluftslivet? Vil vi kjenne mestring og glede over å være på en tur som varer lenger enn en dag? Vi skal gå en middels krevende tur på tre etapper. Ikke noe big deal med andre ord. Men for oss er det stort nok.

Vel framme på høyfjellet starter vi turen. Finner faktisk veien. Kommer inn i en grei rytme. Jeg kjenner lettelsen bre seg i kroppen. Det snør lett, men sikten er god. Klærne holder oss varme og tørre. Tiden går, og et uromoment begynner å ta form i mitt indre. Vi skal gå til en av DNTs betjente hytter. Det vil si at vi kommer til ferdig middag. Men når serveres egentlig denne? Og vil vi rekke fram i tide? Kona må stadig vekk ta av og på fellene under skiene sine. Mine er smørefrie, og jeg kan derfor la fellene ligge i sekken. Irritasjonen over disse stadige stoppene for å ordne med fellene blir større og større. Jeg handler i tråd med mitt vanlige reaksjonsmønster og blir passiv-aggressiv. Kona spør om det er noe galt. Jeg svarer selvfølgelig at alt er helt fint. Plutselig dukker sola opp i noen få minutter. Humøret snur på et blunk og plutselig er alt bare bra. Snart skyer det over igjen, men det er ikke så farlig. Vi har fått en boost, og er klare for å gå de siste kilometerne inn til hytta.

Vel framme får vi tildelt plass i sovesal og beskjed om at middagen serveres om 20 minutter. Vi kommer inn i matsalen et par minutter etter at måltidet har startet. Det er ikke to ledige plasser ved siden av hverandre, men de hyggelige menneskene rundt bordet er observante og flytter seg, slik at kona og jeg kan sitte sammen. Tanken på å gå inn i en full matsal gir meg tendenser til sosial angst, så at folk er oppmerksomme settes stor pris på.

Etter middag tar vi en øl sammen med noen andre unge voksne som går samme tur som oss. Til tross for hyggelig selskap stuper vi til sengs før kl 22. Orker ikke engang å lese meldingene som har tikket inn på mobilen.
Neste morgen våkner vi tidlig. Og det er litt av et syn som møter oss. Nydelig utsikt, blå himmel og snødekte vidder så langt øye kan se. Alt vi har drømt om.

Nå starter eventyret. Hansker og jakker ryker allerede før første kilometer er passert. Solen varmer og svetten renner. Vi kommer inn i en felles rytme. Gå, gå, gå, spise. Lyden av staver mot snø. En og annen passerende skigåer. Det glitrer av øynene til kona. Hun er i himmelen nå. Jeg blir fylt av en følelse som er vanskelig å beskrive. Det er noe med kombinasjonen av fysisk anstrengelse, godt selskap og den unike naturopplevelsen. Vi ankommer hytta utpå ettermiddagen. Skifter til tørre klær og tar middagen i hytteveggen.
På kvelden skal det sosialiseres. Vi begynner å knekke den sosiale DNT-koden. Rutevalg, tidsbruk og utstyr er sikre vinnere. Vi kommer i prat med to fedre som har reist opp til fjellet med koner og barn. Tenk det. Å være småbarnsforeldre og samtidig ha overskudd til å dra på slike turer.

Søndagen er som en kopi av dagen før. Vi går, ler, svetter og er salige. Det er som å være i en oase. En oase der man ikke sjekker mobilen hvert femte minutt. En oase der man er opptatt av kun en ting – å være. Er det ikke rart hvordan denne tilstanden ikke kan skildres uten raskt å gripe til klisjeene? Kan det handle om nærheten til det transcendente – det som i sitt vesen ikke kan beskrives? Språkets rammer strekker ikke til.

Togturen hjemover er preget av tilfredshet. Vi sitter stort sett i taushet. Gir hverandre stillheten i gave, som en venn pleier å si. Det er en helt annen ro over oss nå, enn det var på vei til fjellet. Selvtilliten har økt. Og viktigst av alt: terskelen for å legge ut på nye turer er senket.

Det er en time siden vi kom hjem til leiligheten. Vi sitter i sofaen og ser på kjendisversjonen av 71 grader nord mens vi spiser take-away sushi. Identifiserer oss plutselig med deltakerne. Ler av at vi gjør det.
Så sier kona: -Du? Helgen om to uker. Vi har ikke noen planer da, har vi?

Se lyset du også. Meld deg på vårt nyhetsbrev, som hver fredag ankommer med våre beste saker, samt tips, triks og tøys. Du får det her.