Fra øst til vest gjennom Oslos fire urskoger

Kort om turen
Start: Brynseng T-banestasjon
Slutt: Lysaker stasjon
Lengde: 27 km
Terreng: Alt fra smale stier til brede asfalterte gater
Verdt å se: Svartdalen, Gamlebyen, Sørenga, Operaen, Kvadraturen, Aker Brygge, Bygdøy Allé, Frognervassdraget, Frognerparken, Abbediengen, Mærradalen, Lysakerelva.
Vanskelighetsgrad: Krevende

Ikke lenge etter at jeg flyttet til Oslo, besøkte en venn fra studietiden i England meg.
- Denne byen her ligger i en skog. Det er jo trær over alt, sa han.
Jeg tror han mente det som et kompliment. Men den gang tolket jeg det negativt.
Fordi jeg så gjerne ville at Oslo skulle være litt som London, Paris og det beste fra New York.
I dag, 20 år senere, vet jeg bedre: Oslo er bra fordi den tør være seg selv: En kombinasjon av murstein og barcode, urskog og villniss.
Jeg står 15 minutter fra Brynseng T-banestasjon, med ormegras til knærne, mens jeg studerer en perlet pokemon-aktig gris over en grafitti fem meter unna. I løpet av dagen skal vi oppsøke Oslos store kontraster gjennom en dagstur på over 25 kilometer.

Kapittel 1.
Svartdalen - Gamlebyen
Vi går av på Brynseng stasjon klokken 12. Det er ikke stort her for en vandrer, til og med den obligatoriske t-banekiosken glimrer med sitt fravær. Vi krysser en bro, går ned en trapp og rundt et hus før vi når Alnaelva i det den presser seg inn mellom et gammelt fabrikkbygg og et hastig flytog på vei mot Lillestrøm. Store piletrær, lind, ask, svartor og hassel preger elvebredden. Det finnes visstnok også både hare, bever og elg her, men et par svarttroster stjeler all oppmerksomhet og lokker oss videre mellom trærne.
Vi er i Svartdalen, turens urskog nummer 1, en perle av et turområde midt i Oslo øst.
Tette løvtrær danner et grønt tak over stien vi følger. En hengebro som svikter under skrittene våre, etterfølges av en gangvei forankret i en glatt bergvegg over et fossefall. Et kjærestepar løper intervaller i en bratt trapp lagd av trestokker. Over ei trekrone skimter man et høyhus. Innimellom tar elva sats og kaster seg brølende nedover dalen. Andre ganger snegler den seg makelig av gårde mellom stein, leire og kratt.
En flettet blomsterkrans i løvetann henger på en kvist. Vi tuller med at dette er urskogens «sko over telefonlinjer», en måte å si at «her selges narkotika». Slikt er morsomt inne mellom trærne, fordi rus er en del av østkantens stigma, og at det akkurat nå kjennes så fjernt at det er på østkanten vi er.

På vei mot ned mot Kværnerbyen åpner skogen opp og gir plass til et parkområde med treningsapparater. Ute på veien møter vi en vegg av lagerbygninger drapert i fargerik graffiti.
En fyr i hettegenser, hetta på, spiller basket med seg selv på en basketbane under en jernbanebro. Han treffer kurven med en presisjon verdig NBA, mens et godstog dundrer inn mot Oslo S.
Vi trasker videre nedover forbi Vålerenga Kirke, Galgeberg corner og ned til Fuglen Coffee Roasters.
Vi som bor her, tar god kaffe for gitt, men visstnok kommer det turister til Oslo utelukkende for den gode kaffen. Og de begynner nesten å gråte, for på hvert eneste gatehjørne er det en Stockfleths, Kaffebrenneriet eller Åpent Bakeri, klar til å servere den flotteste kaffen de noen gang har smakt.
Sånn er Oslo blitt. Vi har verdens beste kaffe.
Og slik er verden blitt. Folk reiser jorda rundt kun for å drikke den.
Det er slikt vi diskuterer mens vi sitter i vinduet på Fuglen, før vi fantaserer videre om kaffeturistene og snakker om at det er på de tidligere nevnte steder de må starte, for hvis de skulle gå rett på Java, Wendelboe eller akkurat her vi sitter nå, på Fuglen Coffee Roaster, da hadde de dødd av lykke.

Kapittel 2.
Gamlebyen - Frognervassdraget
Hadde det ikke regnet i dag, hadde vi hatt badeklær i sekken og vært klar for et bad blant tusenvis av likesinnede på Sørenga. Eller hadde vi det?
Vi er jo blitt eldre.
På mange måter er det også greit med regn.
Det gjør at kun de som MÅ være ute, er det, og dermed har vi gatene for oss selv
- Her bodde jeg da jeg var yngre. Det var bordellvirksomhet i etasjen over og en konemishandler i etasjen under. Jeg ble advart før jeg flyttet inn, men tenkte det gikk bra. Etter to måneder klarte jeg ikke mer og flyttet, sier en i følget.
Vi snakker om reisen fra fattig student til der vi er nå. Som ung, kunne vi ikke bo tett nok på folk. Vi hektet oss på ethvert sosialt initiativ, danset på bordene og sovnet i en stol. Så fikk vi barn og kunne ikke bo tett nok på marka. Drømmen var ti minutter i fred på do før noen avbrøt deg.
Alt dette er vel bra. Så lenge det er til riktig tid.
Bak et inngjerdet område på vei fra Middelalderparken mot Sørenga, besøker vi Losæter med tilhørende grøntområde under Operatunnelens lufteventiler. Sætra ble etablert som et kunstprosjekt, men har vokst seg større og større og består i dag av åkre med urkorn, levende matjord, pallerkarmer, grønnsaksbed, kompostering og et offentlig bakehus. Alt i regi av Bybonden med venner. Det var vel neppe slik Arbeiderbevegelsen så for seg at «By og land, hand i hand» skulle tas ut i praksis. Det er vel neppe slik bondelaget så for seg bondegårder, eller urbanistene så for seg byrom heller. Kanskje har ingen sett for seg Losæter slik det er blitt, det bare ble sånn.
Eller så tar vi feil, for kanskje finnes det arkitekter som inspireres av det smått kaotiske Christiania i København, som tar det med tilbake til Oslo og skaffer seg løyve til å etablere noe slikt.
Som et stort fuckyou, rett i fleisen på Barcode.
Uansett. Slik er Oslo. Ikke alltid så god til å tenke stort. Men djevelsk dyktig på smått. En by full av bittesmå perler. De ligger ikke nødvendigvis så tett. Noen ganger også godt skjult. Men de ligger der. Og setter man av en dag, kanskje går man så langt som man aldri har gått før, da får man virkelig se hvor rik byen er. Ikke bare på oljepenger, men på urban skaperkraft og frodig natur.
Vi svinger rundt utsiden av Sørenga før vi vender tilbake igjen mot Munchmuseet og operaen. Banetauene i utendørsbassenget ligger fredelig og urørt i pøsregnet. En servitør på en meksikansk restaurant speider etter gjester som hun allerede har erkjent at ikke kommer til å komme.
Selv om vi har regnjakker av Gore-Tex i beste kvalitet, har regnet begynt å finne veien inn gjennom klærne.
Er man ute lenge, blir man nesten uansett våt når det regner som i dag.
Og kald når fukten trenger gjennom.
Vi går gjennom borggården til Posthallen, nok en skjult perle, før vi går inn på Steen og Strøm for å låne toalettet, tørke håret og bytte de innerste klærne.
En i følget løper opp til en butikk i etasjen over og kjøper seg ulltøy med silke.
Varme og tørre fortsetter vi ferden, nå til Aker Brygge og lunsj på et av de aller beste burgerstedene Oslo har å by på. Også på langtur i urskog frister det med blåmuggost, chillimayo og trippelfried pommes frites med trøffelsaus og parmesan.
Matpakke eller tørket primusmat er godt det også, gud bedre. Men slikt er jo ikke svart hvitt. Det er ikke turmat mot burger. Men når man først går på langtur gjennom byen, setter man seg ikke ned med medbrakt mat på en benk hvis ikke man må.

Kapittel 3.
Frognervassdraget - Frognerparken
Det finnes en mengde vassdrag i Norge.
Frognervassdraget må være blant de aller minste. Så lite er det, at vannet som renner gjennom her er i kategorien bekk.
Uansett, og uavhengig av størrelse, er dette turens urskog nummer 2.
Området vi skal gå gjennom, ligger særlig lunt og beskyttet til, med rik og variert vegetasjon. Her er storvokste trær av alm, lønn, pil, bjørk og ask. Relativt vanlige «bydyr», som grevling, ekorn og piggsvin henger rundt, men også kattugle og gråhegre er observert.
Igjen lener bladverket seg over oss og skjermer byen ute.
Store trestammer reiser seg fra bakken og forsvinner opp i det grønne.
For bare en måned siden var det helt brunt her. Nå går vi forbi meterhøye busker og kratt.
Det fruktbare jordsmonnet skyldes i stor grad kalkholdige avleiringer fra kambro-silurtiden for 450 millioner år siden. Selve landskapet er i stor grad preget av siste istid og isbreenes bevegelser.
Naturen prøver å leve sitt eget liv her, og lykkes stort sett med det.
Vi plukker løs en blå ballong som har satt seg fast i en kvist i bekken og ser den forsvinne nedover bekken.

Snart kommer vi ut igjen av skogen og følger stien inn mot Vigelandsparken.
Selve anlegget omfatter 320 mål, har en sentralakse på 850 meter og inneholder tilsammen 214 skulpturer, tretten smijernsporter, to bronsedører og to vindfløyer. Alle skulpturene er modellert av Vigeland. Parken er opparbeidet etter hans tegninger.
Vi vet sånn omtrent alt dette. Vi kjenner Monolitten og Sinnataggen.
Men på en dag som denne, når regnet pøser ned og har gjort det hele dagen, er vi her alene.
Vi er slitne i beina, vi har gått i over tre timer nå, og bruker muligheten til å stoppe opp og studere de ulike skulpturene i fred. Hver med unike positurer og uttrykk. Noen observerende, andre i kamp med seg selv eller omgivelsene.
Det føles som om man burde vært her oftere.
Nesten hver eneste dag for å få med seg alt.
En blir litt skamfull over hvor dårlig man er til å være turist i egen by.
Så går vi opp de slake trappene mot Livshjulet, runder rundt parkens vestre hjørne og forsvinner inn i mer tettbebygde strøk.

Kapittel 4.
Frognerparken - Mærradalen
Det er mye man vet om byen man bor i, men det er også mye man ikke vet.
For på steder man ikke har vært, er det vanskelig å se for seg liv.
Og det har liksom aldri vært noen god grunn til å besøke boligområdet vi nå går inn i, nordvest for Frognerparken mellom Skøyen og Smestad.
Men her er også en skole. Her er leiligheter, rekkehus og eneboliger. Her er folk i hager og ungdom som sparkesykler til fotballbinger.
Vi passerer Skøyen kirke og menighetskaféen «Kaffebønnen kaffebar».
Snart kommer vi til et område som lett kunne vært Ullevål Hageby, men som allikevel ikke er det. Husene er eldre. De er grønnere og nærmere naturen. Vi diskuterer om det er en godt skjult perle, eller om de lagene av befolkningen vi ikke er en del av, kjenner til dette.
Kanskje er det hit alle som har studert på Handelshøyskolen flytter til når de skal etablere seg med barn og stasjonsvogn?
Kanskje er Tåsen, Gaustad og Nordberg like ukjent for dem som dette er for oss?
Vi går opp St Georgs vei, der Torbjørn Egner bygget sitt hjem.
Her er Ekely, et tidligere gartneri, en «kunstnerkoloni» bestående av boliger med atelierer og kunstnerhjem og arbeidssted for Edvard Munch, som bodde der fra 1916 til sin død. Munchs bolig, en sveitservilla fra 1897, ble senere revet. Men hagen inneholder i dag hus for kunstnere som ligger godt skjult under et høydedrag med store vinduer foran toetasjers arbeidsrom.
Også dette, som vi tenkte på som en transportetappe, viser oss noe nytt. Området er verdt en tur i seg selv.
Kanskje er det verdt et helt liv, hvis man hadde visst om området når man etablerte seg og ungene begynte på skole her og vi hadde hatt alle de pengene man trengte for å bo på steder som dette.

Kapittel 5.
Mærradalen - Røa
Strengt tatt er vi bare halvveis, men avstanden vi har lagt bak oss begynner å tære på.
Vi har gått over 15 kilometer og står utenfor Radiumhospitalet mens vi leter etter en åpning i skogen.
Vi er stive i lårene. Vi har vondt under føttene. Hodet er nedkjølt av alt regnet som har kommet ned fra himmelen.
Det er mange som tror en må løpe for å trene. Men har man kjennskap til fysikkens lover, vet man at en kilometer gått, krever akkurat like mye energi som å løpe.
Ting tar bare litt lenger tid.
Urskog nummer 3, Mærradalen, er en v-dal med næringsrike og lett oppløselige bergarter. Her lever sjeldne planter med flotte navn. Som blærestarr, falkebregne, grønnbunke, smaltimotei og vårveronika. Planter vi ellers bare finner på fjellet i langt fuktigere og høyereliggende områder.
Jeg har vært her før. Det er alltid vått her. Som om lokale regnbyger aldri kommer seg over dalskrenten og videre i livet. Til og med steinene har hull i seg etter vannet som aldri slutter å sildre.
Stedvis har det samlet seg store mengder dødt trevirke. De gamle trærne, stående og liggende oppå hverandre, gir egnet livsmiljø for et eldorado av sopp- og insektarter. Etter noen hundremeters gange, kikker vi opp mot den største og høyeste brokonstruksjon på banenettet i Oslo-området. Ifølge Wikipedia brukes den titt og ofte som en ulovlig snarvei om natten av lokal ungdom.
Mest av alt minner den om en bro i en westernfilm der helten plutselig oppdager et tog og må løpe for livet.
Vi ser ingen på broen nå.
Men vi hører sangfuglene synge. Det sies at sangfuglene synger ekstra høyt i Mærradalen, spesielt på tidlige vårmorgener.

Kapittel 6.
Røa - Lysakerelva
Går man langt, går man også innimellom feil.
Slik vi gjør når vi kommer til Røa idrettsplass. Vi går først ned en bratt sti mot elva. Men da vi kommer til bunns, stopper stien og vi må klatre opp igjen dit vi kom fra. Slik prøver og feiler vi et par ganger før vi endelig finner en sti som leder oss riktig vei.
Lysakerelva er turens urskog nummer 4. Siden 1848 har den markert skillet mellom Oslo og Bærum kommune. Elveleiet er uten tvil det villeste stykket natur Oslo har å by på. Deler av elva er ufremkommelig med en rekke fossefall og sterke stryk. Høyest av dem alle er Jarfossen med sine 22 meter.
På grunn av sin kraft var Lysakerelva særdeles viktig for energikrevende industri. Vi passerer rester av demninger, møller og fabrikker som i sin tid produserte alt fra tekstiler til spiker og maling.
Selv om vi skal ned over 100 høydemeter, kjennes det ut som vi går like mye opp som vi går ned. Noen steder vier elva seg ut med brede stier helt inntil breddekanten. Andre steder forsvinner elva under oss, kanskje så langt som 30-40 meter, nærmest loddrett ned fra smale stier langs toppen av elveleiet. På sitt mest ekstreme, klorer stien seg fast langs hyller i skråningene ned mot elva.
Vi er våte til skinnet nå. Skoene surkler for hvert skritt vi tar. Men vi er også lykkelige.

Denne turen er et bevis på at man ikke må dra langt for å gå langt. Vandringen fra øst til vest gjennom Oslo by er variert og tidvis krevende. Når man går, settes nye steder, mennesker og bygg sammen, og man oppdager at man egentlig kan ganske lite om byen man trodde man kjente.