Fra hytte til hytte på Island

Det er rått, vått, vilt og vakkert, og bare stedsnavnene Landmannalaugar og Þórsmörk er nok til å dras mot denne femdagers fjellturen. Også er det fargene, de varme kildene, og den svarte «lavaørkenen». For når vi sitter der med nesene klistret mot bussruten, lenger og lenger bort fra Reykjavik og nærmere Islands villmark, mens den firehjulsdrevne bussen kjører sprutende både gjennom og i elver, er det som om denne sagaøya åpner opp for en litt annen virkelighet enn de norske fjellene. Det ville slett ikke overraske om Khaleesi kom flygende på en av sine drager over nærmeste fjellkant, serien «Game of Thrones» ble jo spilt inn i dette magiske landskapet.

Bussen stopper, og vandringen mot sør kan begynne. Men aller først kler vi av oss, for ute på den grønne engen stiger varm damp opp fra det porøse berget. Her blander kokende kildevann seg med elven som renner forbi; et stort varmende og laugende naturbasseng omgitt av sauer og høye fjell. Små menneskehoder i alle aldre og nasjonaliteter duver ærbødige rundt i den varme kulpen. Det lukter svakt av svovel fra jordas indre, og velger man riktig avstand fra kildens utspring, får man akkurat passe badekartemperatur. Natten tilbringes så på hytta som tilhører Ferdafelag Island (FI) – sagaøyas svar på DNT. Og midt på natten, når hytta er på det trangeste og plastmadrassen på det klammeste, står den kvinnelige part opp og tar et bad til under Islands stjernehimmel.

Dagen etter begynner vår vandring på Laugavegur. Stien snirkler seg oppover forbi stadig nye boblende og rykende kilder. Noen fjell spisse og mosegrønne, andre røde, runde og okergule, og så de knudrete lavasvarte. Vi har aldri sett noe sånt før. Glemt er de tunge sekkene, og det er rett og slett gøy å gå. Etter 600 høydemeter er vi på neste hytte; Hrafntinnusker - med vid utsikt over den Islandske fjellverden. Og bare så det er sagt, glem treretters måltider som på DNT-hyttene, glem myke dyner og kanskje til og med et tomannsrom. For deg som ikke tåler å sove trangt med fremmede fjes, ta med telt. Hvis ikke holder det med sovepose og tørrmat i sekken. Kokesaker, vann og gassbluss får du på hyttene.

For det er bare å innrømme, i hvert fall for de av oss som kan rammes av hyttepanikk (les: den kvinnelige parten). Eller enda verre, rammes av hyttehatet. Med påfølgende selvforakt. For når jeg minst ønsket det hatet jeg dem alle, særlig om natten: franskmannen med spybøtta, tyskeren som lo litt for høyt, den snorkende amerikaneren, og det fornøyde israelske paret. Et kor av pusting, pesing og intime lyder fra verdens fire hjørner. Og skammen og selvforakten som kom da, liggende med nattsvart blikk innerst i et hjørne - dette luksusproblemet. Dessuten, det går over, særlig med ørepropper. I hvert fall om morgenen. For når du står i solskinnet og drikker din morgenkaffe, og en fremmed kvinne tilbyr deg sine ferske pulverpannekaker, ønsker du at Laugavegur aldri skal ta slutt.

Dagen etter bærer det utfor, og høyden merkes. Solskinn på isbreer og snø fra forrige vinter. Lyset og den kalde luften vekker påskestemning, og vi langer ut med vandrestavene. Skulle du ha motforestillinger mot staver, så legg fra deg motforestillingene og ta dem med, for på det bratteste og over strie elver, er stavene det du minst angrer på. Og underlaget må også nevnes, for aldri har vi gått mykere: lavasand i alle variasjoner; myke sandyner, hardstampet svart lavasti og lavaberg med myk mose - men aldri ur eller grå kampesteiner.

Rundt oss «svever» jøkulene, eller isbreene som vi er vant å kalle dem. I øst har vi Myrdalsjøkull – Islands fjerde største bre, og storebror til Jostedalsbreen. Mot sør Eyjafjallajøkull som førte til at folk lærte seg ordet «askefast». I 2010 fikk vulkanen under jøkulen så voldsomme utbrudd at flyene sto stille på begge sider av Atlanteren. Og så i vest; Tindfjallajøkull med sine spisse topper.

Khaleesi viser seg ikke denne dagen heller. I stedet, midt på en forblåst slette ved Álftavatn, åpenbarer det seg en bar - i en bu på størrelse med en norsk utedo. Aldri har det islandske ølet smakt bedre enn det vi får av servitøren fra Litauen. Inne på baren begynner ryktene å surre om et forskrekkelig vær som nærmer seg; storm og regn i bøtter og spann. Et par fra Romania og noen fra Israel er redde for å sitte fast her oppe i fjellene, og vurderer å ta de neste to etappene i ett. Men vi har Islandsk øl i blodet og tenker at det skal nok gå bra.

Dagen etter begynner med duskregn og elvevading. Kaldt vann fosser rundt knærne, og tærne er så frosne og numne at vi tror vi har utført en heltedåd, der vi står på den andre siden av elvebredden og gomler sjokolade. Tre elver uten bro må krysses på denne fotturen, og hver gang vi er over, så er den der igjen: heltedådfølelsen. Og sjokoladen. (Turen fortsetter under bildene)

Så begynner den «svarte ørkenen»; mil etter mil med lavasand. For noen storslagent, for andre en utholdenhetsprøve. Svarte sletter så langt øye rekker, et slags månelandskap med langstrakte lavasletter omgitt av knudrete svarte fjell. Og det er det fantastiske med denne turen, variasjonen; spisst, mykt, flatt, høyt, kaldt, varmt, fargeløst, fargerikt - og alltid vakkert.

Og når vi nærmer oss Emstrur, som ligger rett ved en imponerende canyon, er landskapet totalt forandret. For 2500 år siden smalt det i Katla, vulkanen under Myrdalsjøkull. En enorm mengde vann smeltet og banet seg vei gjennom fjell og grus, og dannet denne flere hundre meter dype kløften. Det sies at Katla ikke er død, men bare sover. Vi satser på at den sover en stund til, og tar inn på hytta for å hvile i noen få timer. For i nattens mulm og mørke famler vi oss fram til riktige sko og tursekker, og setter avgårde i grålysningen. Meteorologene har nemlig ikke avlyst det kommende uværet. Så bærer det nedover langs nye canyoner gravet ut av breelver - og snart må det vades igjen. Videre nedover i tykk og hjemmekoselig bjørkeskog mot Þórsmörk – guden Tors dal. Og mens sola fortsatt skinner, avrunder vi turen gjennom denne tette skogen spettet med de grønneste sletter. I Husadalur ligger det en øde restaurant; Volcano. Og etter fire dager med tørrfor frister det tross alt med treretters.

Til slutt, en liten innrømmelse fra den mannlige parten; turplanlegger’n. Målet med turer som dette er naturen. Og kjærligheten. Men hvis det siste skjærer seg, får man heller ikke så mye ut av det første. Fem dager i det Islandske høyfjellet uten DNT-komforten, værgaranti, eller andre å skylde på, gjorde meg engstelig med tanke på kjemien i forholdet. Men Laugavegur leverte langs begge dimensjoner. Kan på det varmeste anbefales.

HARVEST ER GRATIS og oppdateres jevnlig med saker om mennesker og natur. Vil du ha en ukentlig oversikt over våre beste saker? Trykk her.