– Fossil! Pappa, det er fossil!

Sønnen min er som mange andre barn opptatt av fossiler. Han snakker om fossiler, ser på fossiler i bøker og vil så gjerne finne fossiler. Han vil bli forsker. Kanskje forske på slanger, eller fossiler. Jeg kan lite om fossiler og har ikke kunne hjelpe ham å finne noen. Har heller ikke researchet meg frem til steder vi kunne dratt til for å lete etter fossiler. Det har vært av de tingene barn snakker om, som voksne utsetter.
For et år siden kom han hjem fra skolen i Oslo. Han var så glad.
- Pappa, jeg fant et fossil i dag!
- Å, sa jeg, så kult!
Jeg tittet på det, men så jo ingenting. Han pekte og forklarte hvor han mente fossilet var. I steinens hjørne, fire-fem smale spor.
- Ser du det, pappa? Der!
- Viste du steinen til Arne, da? svarte jeg, for å finne en utvei.
Arne er læreren hans.
- Ja, men han så ikke at det var fossil. Hva tror du, pappa? Det er fossil?
Hvordan unngå å knuse et barn? Hvordan fortelle på en pen måte at det han har funnet er en stein med sår fra et redskap eller noe?
Jeg sa lite. Antydet noe om at det kunne være noe annet enn et fossil, men "man vet jo aldri!" Som man så klisjepreget og unysgjerrig sier.
- Vi må sende det til Naturhistorisk museum, sa han.
- Ja, sa jeg, det kan vi vel.
Men i måned etter måned lå steinen der på kjøkkenet vårt. Han spurte og spurte: Har du sendt inn fossilet?
Og jeg glemte det, eller utsatte det. Ti-elleve måneder senere var samvittigheten min så dårlig at jeg ikke så noen annen utvei. Jeg fylte ut et skjema om "funnet" og sendte inn steinen, så fikk han selv tåle geologenes kalde svar: Nei, dette er nok ikke et fossil.
Noen uker senere kom svaret:

E-post, 14. april, emne: "Vedr trilobitt?".
"Joda, steinen din har avtrykk etter noen ledd fra en trilobitt. Det er ikke mulig å artsbestemme den, tror jeg. I lupe kan man også se noen bittesmå skall av brachiopoder (ser ut som muslinger, men er ikke beslektet med dem).
Steinen er en kalkstein. Jeg tipper at den kommer fra den lokale berggrunnen. Bergskogen ligger på en rygg som består av kalkstein og skifer i en del av lagrekken som vi kaller Frognerkilen-formasjonen. Alderen er sen ordovicium, ca 453 millioner år. Da var det hav her, og Norge lå sør for ekvator.
Dette er ikke veldig sjeldne saker, men det er ikke ofte at folk har øynene med seg og finner sånt. Godt observert! Jeg synes det er rart og fantastisk at Oslo er full av fossiler, hundrevis av millioner år gamle, i veiskjæringer, hager og parker, rett under våre travle føtter, man trenger ikke dra til Svalbard eller andre eksotiske steder for å finne dem. Vi har ikke greid å ødelegge naturen i byen helt ennå, men vi er jo på god vei. Hva gjør vi nå - du vil vel ha fossilet tilbake?
Hilsen Øyvind Hammer, 1. amanuensis, Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo.

Svar på e-post fra meg, samme dag: "Dette er jo fantastisk! Jeg har ikke vært enig i sønnen min. Han mente det var noe der, jeg mente det var "sår" fra et redskap eller noe. Han hadde altså rett. Som jeg gleder meg til å fortelle det. Tusen takk...Ha en fin dag."

Svar fra Øyvind Hammer: "Aha, jeg tenkte meg at det var et barn i bildet her. Det er et underlig men velkjent faktum at barn er overlegne når det gjelder å finne fossiler. Hva det kan komme av, det vet jeg ikke. Kanskje at de har bedre syn, kanskje at de har øynene nærmere bakken fordi de er kortere. Eller (min favoritt) at de ennå ikke har lært seg å overse ting som ikke passer med forventningene. Jeg synes du bør skrive om dette i Harvest."