Hvorfor snakket ingen om det faktisk lar seg gjøre å kjøle ned våre stadig varmere hav?

“Forskning som redder verden”, var undertittelen på “Horisont”-konferansen som Norges forskningsråd og Aftenposten avholdt onsdag 20. mars. Bare én eneste humanist var invitert, og merkelig har verden blitt, når filosofen i rommet er den eneste i særlig kontakt med virkeligheten.
Penger, ikke etikk, var nemlig på dagsordenen da Norges forskningsråd i samarbeid med Aftenposten tok stilling til fjorårets FN-rapport. “Vi har fått kniven på strupen”, sa forskningsrådet, og inviterte til debatt om “Hvordan tjene penger på å redde verden”. Ikke “bør vi”, ikke “kan vi”, men “hvordan”.
Den eneste faktiske referansen til FN-rapporten denne dagen, var forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen som spilte ut “1,5-gradersmålet” og “FNs bærekraftsmål” innledningsvis. En kunne nesten tro at dette var direktøren for Norges fotballforbund, NFF, og ikke Norges forskningsråd, NFR, som snakket.
Forskning virket ikke forskningsrådet å være så opptatt av denne dagen, i grunn. I alle fall ikke klimaforskning. Forskningsrådet later i det hele tatt ikke til å ha forstått seg på verdens klimaforskere.

Tidligere i mars kom FNs miljøprogram (UNEP) med en ny rapport, “Global Environment Outlook 6”. Med den kom også en egen rapport om tilstanden i vår egen bakgård, Arktis. Her sier FN, i samarbeid med organisasjonen GRID-Arendal, at “Selv om drastiske globale utslippsreduksjoner hadde startet umiddelbart, ville vintertemperaturene i Arktis fremdeles ha steget de neste to tiårene, minst”. Og kanskje aller mest urovekkende: “Denne økningen er fastlåst i klimasystemet av drivhusgasser sluppet ut i fortid, nåtid og den nære fremtid samt av varmen som er lagret i havet.” Og “1,5-gradersmålet” som FN satt opp i høst? Det er som kjent basert på massiv karbonfangst, og innebærer en oppskalering som fremdeles er nærmere science fiction enn science.

Norges forskningsråd, imidlertid, valgte å invitere FNs tidligere miljøsjef Erik Solheim til en samtale under tittelen: “Glem skremsler om dommedag. Det er fullt mulig å snu i tide.” Utrolig nok var det faktisk den ellers høytflygende Solheim som var blant de få som utviste noe særlig bakkekontakt denne dagen. Oljefondet bør bruke makten sin til å investere i grønne selskap, heller enn bare å la være å investere i skitne, var blant de politiske løsningene han prøvde seg på, før han ble avskåret av journalisten, som heller ville vite hva Solheim mente om rollen til “forskning” oppi det hele.
Greit nok det – vi må virkelig prøve ut alt hva vi kan forske på – men akkurat hva Solheim mente om forskningens rolle i møte med klimaendringene, var i grunn uinteressant, all den tid hele konferansen i utgangspunktet var bygget på et dårlig skjult premiss: klimaendringene skal møtes med forskning som kan hjelpe næringslivet å tjene penger. For bare næringslivet kan visst frelse oss, eller “få oss ut av denne smørja vi er kommet oss inn i”, som en “bærekraftseventyrer” ansatt på Norges handelshøyskole noe uelegant formulerte det.

Konferansens program var lagt deretter. Publikum fikk lære om elektriske, pilotløse “taxifly”, om å minske karbonavtrykket til cruise-skip, om å skyte lakselus med kunstig intelligent laser, og om hvordan skip, bygget med norsk teknologi, kan ferdes utslippsfritt langs norskekysten.
Norsk teknologi skal sørge for at hverken vi eller klimaet skal endres.
Det er jo et fint narrativ, eller i det minste en god “story” for både pressen og publikum. Kjipt å måtte bekymre seg i grunn, når “Vi har kunnskap. Vi har teknologi. Vi har ressurser”, og problemstillingen er innsnevret til: “Hvordan omsetter vi det i praksis til beste for naturen, samfunnet og næringslivet?”
Problemet med den teknokratiske diskursen som forskningsrådet og Aftenposten forsøkte å fange alle foredragsholderne i denne dagen, er at svært få fikk en sjanse til å utvise noen særlig helhetsforståelse utenfor sine egne, idéfikse løsninger. Dermed kunne publikum bevitne at stafettpinnen ble løst fra en forsker som mente at kjøttproduksjonen i Norge må opprettholdes (men foret på norsk flis og ikke på soya fra Brasil), og gitt direkte til neste forsker som mente løsningen er Frankenstein-kjøtt, dyrket frem i det hun omtalte som “protein-slush”-tanker.

Gunhild Stordalen kjempet hardt for å holde smilet oppe når det eneste Aftenpostens Joacim Lund ville ha ut av henne, var hvor mye kjøtt nordmenn egentlig kunne spise.
På en måte var kvelningen av den samtalen Stordalen forsøkte å legge opp til, at mat er bare en del – men en viktig del – av løsningen, betegnende for hvordan hele konferansen skulle koke kontrollert under lokk, med perspektiver kuttet i lapskausbiter. Hele innledningsdelen av programmet hadde arrangørene kalt for “det store overblikket”. Der hadde de plassert foredraget: “Skal fange mikroplast i havet med manetslim”. Hvorfor var det ingen som snakket om hvorvidt det lar seg gjøre (eventuelt å tjene penger på) å kjøle ned våre stadig varmere hav? Kanskje det hadde vært et passende innlegg her?

Det “store overblikket” kunne jo, i all ydmykhet, for eksempel en humanist ha bidratt med, eller i alle fall noen som faktisk så litt utover teknologi i det hele tatt. Lett polemisk minner den tyske sosialpsykologen og Holocaust-forskeren Harald Welzer i boka Climate Wars: Why People Will Be Killed in the 21st Century om noe viktig: “Ideen om at mennesker kan forårsake situasjoner som det er umulig å gjøre noe med, er en tanke som er helt fremmed for naturvitere (“scientists”) og teknologer.”

Det hadde vært betimelig, for å si det forsiktig, om Norges forskningsråd i det hele tatt hadde forsøkt å inkludere noen perspektiver på hvorvidt teknologiske løsninger faktisk vil utgjøre den fullstendige løsningen på klimaendringene som de nå later til å mene. Som humanist satt jeg og lurte på hvor lenge de komplekse næringskjedene som leverer materialer til utviklingen av denne fikse-teknologien vil kunne opprettholdes i en verden som blir stadig varmere og villere. Nyhetene om syklon-ødeleggelsene i Afrika strømmet over mobilskjermen min mens denne konferansen strømmet over pc-skjermen.

Det er all grunn til å tro at et ressursgrunnlag som forsvinner for store deler av verdens befolkning vil føre til ikke bare sult og ødeleggelser, men også konflikt og flyktningstrømmer. Eller for å si det med Welzer, “Det er modernistisk overtro som gjør det mulig å vende oss bort fra tanken om at når folk ser på andre som et problem, tenker de også at det å drepe dem er en mulig løsning”.
Men før en tenker på krig, konflikt og folkemord og sånn, kunne en jo helt enkelt og i det aller minste ha nevnt den samtidige hendelsen i Mosambik, Zimbabwe og Malawi på en slik konferanse. For det er slik klimaendringer ser ut i praksis. Det skulle vært spennende å høre om hvorvidt et elektrisk “amfibiefly” ville kunne lande i de oversvømte gatene i Beira for å redde liv der. Eller har nihilismen vunnet så fullstendig over våre sinn – er klimaproblemene så fremskredet – at det nå kun er snakk om å redde oss selv?

Det mest urovekkende ved konferansen var i så måte programmets siste post, en debatt om “klimapsykologi”. Her hadde den eneste humanisten, filosof Arne Johan Vetlesen, blitt parkert. Vetlesen ble akkompagnert av en samfunnsøkonom og miljøforsker, Arild Vatn, og en psykolog, Per Espen Stoknes. Akkurat da Vetlesen skulle til å utbrodere hvordan klimaendringene faktisk er et helt annet type problem enn det menneskeheten noen gang har stått overfor tidligere, ble han abrupt avbrutt av ordstyreren med kommentaren, “Ja, men, la oss bare si at det er et problem”. Ordstyreren ville høre mer om optimisme fra Stoknes.

Stoknes, tydelig lei av å høre Vetlesen “synse”, foreslo å gi et “forskningsbasert svar”, for dette, sa han “er en forskningskonferanse”. Stoknes viste til såkalte “positiv psykologi”-studier. Det er viktig å gi tre positive muligheter mot en trussel. Vetlesen kontret med at det var på tide å oppdatere seg etter empirien, nå etter “Greta Thunberg-effekten”, som han kalte det. Frykt er også en motivator, en mobilisator.
At den innbitte optimismen mot alle odds kanskje må brytes for at vi i det hele tatt skal begynne å ha de ordentlige samtalene om hva vi står overfor og hvordan vi på et mest fornuftig vis kan forholde oss til det, skulle det ikke være rom for å diskutere. “Begeret er i ferd med å renne over”, minnet Vetlesen om da han ble spurt om å helle litt malurt i dagens beger. Men nei, “Vi skal jo være i løsningsmodus”, som ordstyreren sa underveis. Hva slags type løsninger, kom aldri kom opp til diskusjon. For det hadde arrangørene bestemt seg for allerede: det er næringslivet, markedet, kapitalismen, som skal løse alt.

Heldigvis fikk Arild Vatn siste ord i debatten, med innrømmelsen om at han var skuffet over seg selv, over hvor forsiktig han hadde vært i å formidle omfanget av, faren ved og det moralske ansvaret vi har for å bremse klimaendringene: “Dette handler ikke bare om individuell psykologi”, men om “hvordan vi sammen blir enige om hva vi synes det er greit å gjøre”.
Ikke alle forskere, fikk publikum da til slutt en påminner om, synes det er etisk uproblematisk å forholde seg til klimaendringene bare ved å diskutere “hvordan tjene penger på å redde verden”. Men, som alle forskere vet, når det kommer til forskningsrådet, er formuleringen av forskningsspørsmålet helt avgjørende for hvorvidt man kan tjene penger på å være forsker. For ikke å snakke om hva forskere kan spå og tallfeste av fremtidig “impact”, som Kristian Bjørkdahl nylig kommenterte i Khrono.

Alle som har lest Goethes Faust vet at det er økonomisk lønnsomt å selge sjelen sin til djevelen. Og Goethe har forskningsrådet sannelig lest, for hos Goethe reddes Faust til slutt fra djevelens klør av en deus ex machina – et englekor senkes ned og henter hans sjel. De som også har lest Marlowes Doktor Faustus, vil imidlertid stille seg mer tvilende til utelukkende å skulle håpe på en slik teknologisk løsning. For hos Marlowe ender Faust opp med å bli dratt rett ned i helvete. Men Marlowe er det kanskje bare humanister som kjenner til.

Vi må tørre å ta den store samtalen, om konsekvensene av valgene vi som samfunn har tatt, og som vi fortsetter å ta. Vi må snakke om hva som vil skje når vi bare fortsetter å selge sjelene våre til djevelen – og våre barns sjeler, ikke minst. Og denne samtalen kan ikke bare handle om teknologiske løsninger. Samtalen må få handle om handling i alle former. Den må handle om menneskers muligheter og begrensninger i møte med kriser og katastrofer. Den må handle om kollektivt ansvar, om etikk, moral og solidaritet over landegrenser. I denne samtalen, som også bør legge føringer for forskningen – og løsningene – må humanistene få en stemme som høres, og som lyttes til, hvis vi skal ha et håp om å redde verden, og ikke bare oss selv. (Se kildene under)

Forskningsrådets begrensede Horisont: Kilder

Program, Horisont-konferansen: https://www.horisontkonferanse...
UNEPs rapport, “Global Environment Outlook 6”: https://www.unenvironment.org/...
UNEPs rapport, “Global Linkages: A Graphic Look at the Changing Arctic”: https://www.unenvironment.org/...
IPCC-rapporten fra 2018 (summary for policymakers): https://www.ipcc.ch/sr15/chapt...
C.3. All pathways that limit global warming to 1.5°C with limited or no overshoot project the use of carbon dioxide removal (CDR) on the order of 100–1000 GtCO2 over the 21st century. CDR would be used to compensate for residual emissions and, in most cases, achieve net negative emissions to return global warming to 1.5°C following a peak (high confidence). CDR deployment of several hundreds of GtCO2 is subject to multiple feasibility and sustainability constraints (high confidence). Significant near-term emissions reductions and measures to lower energy and land demand can limit CDR deployment to a few hundred GtCO2 without reliance on bioenergy with carbon capture and storage (BECCS) (high confidence).

Om problemene ved oppskaleringen av CDR: https://thebulletin.org/2016/1...
Kevin Anderson og Glen Peters om problemene ved å stole på CCS: https://science.sciencemag.org...
David Wallace-Wells kommenterer IPCC-rapporten fra 2018: http://nymag.com/intelligencer...
Harald Welzer, Climate Wars: Why People Will Be Killed in the 21st Century (Cambridge: Polity Press, 2017; oppr. utgitt på tysk i 2008)
Kristian Bjørkdahl, “Forskeren som spåkone”, Khrono: https://khrono.no/akkrediterin...