På staden

«Du vil ikkje dette, du»

Å vera åleine er det eg ventar på. Det er best. Enklast.

Eg må ha visst det heile tida. Kva det mørke, levande på vegen var. Det var ikkje då eg kom ut av bilen eg først forstod.
Dagen gjekk mot kveld på den tida. Blankt som eit svaberg skrånande i havet. Lyset tjukna til, honninggult og pollenfeitt, me nærma oss slutten av skogen og grusvegen. Der asfalten tar over, og tida går på tærne.
Den fattige avkjørselen på furumoen røper ingenting. Grusvegen drar forbi ein depresjon av ein industrihall, to små raude våningshus med rot rundt og hundar i bur utanfor. Idet hundeglammet er i ferd med å leggja seg med støvet nede i svingen, smalnar vegen opp mot bakketoppen. Der skogen opnar seg opp som eit barneblikk.

Den morgonen hadde eg stått opp med demringa blødande gjennom soveromsgardina. Med ryggtavla hans skimrande i senga. Eg trødde lydlaust på meg jeans og vrengte t-skjorta over meg. Ute stod morgonlyset og venta i skogholtet. Eg snakka lågt til det medan eg gjekk ned til og tvinga spannet ned i den friske vatnet. Dei flate, rustraude hellene med himmelspegelen som ei tynn hinne over seg.

Å vera åleine er det eg ventar på. Det er best. Enklast.
Det er inga forklaring. Eg kunne ha dikta opp ei, eg veit om gangbare ord og setningar. Men eg treng ikkje. Ikkje når eg er åleine. Eg spør ikkje kvifor. Slik eg ikkje spør kvifor kaffi er godt. Eller kva eg synest om lyden av ei elv. Eller om stilla som snakkar når menneska teier.

Det var ikkje slik tankane gjekk der eg stod og tok espressokanna frå kvarandre. Eg dreiv berre med det eg gjorde. Såg innimellom opp og ut gjennom det vesle vindauget over oppvaskbenken. Myrlandet som strekkjer seg innover blant dei tørre enkle furutrea. Der hubroskrika står som svarte tre om natta.
Eg dunka ut den fuktige klumpen brukt kaffi. Tok med meg delane og vassbøtta ut på trappa og skylte alt grundig. Tørka dei og gjekk inn igjen. Fylte på vatn, stappa kammeret med nattkjøleg kaffi og fann gjengene mellom den tunge underdelen og den lette overdelen. Sette den mattblanke kanna på primusen og høyrte vatnet begynte og leva. Opna lokket for sjå kaffien komma svartbrun opp med det gyllenbrune skummet.
Han stod i døra. Smilande med blikket rett på meg. ”Kaffi. Så bra.”

Han gjekk over golvet, greip etter meg der eg stod på tå og henta ned kaffikoppar frå hylla. Dei svale hendene rundt livet. Snart ingen framand lenger. Eg stod heilt roleg. Kjente kroppsvarmen hans slå gjennom det tynne bomullstoffet eg hadde på meg. Han la pannen sin ned på nakken min. Det kunne vore lyst. Det kunne vore trøyst. Korleis kunne eg vita at han stod og tvang tårer ned?
”Du vil ikkje dette, du”. Stemmen hans så underleg lys som ein forvilla fugl.
”Det er meg, ikkje deg”, eg høyrte stemmen min som gammalt vrakgods.
”Du høyrest ut som ein klisjé”.
Eg gjorde meg fri, snudde meg.
”Fint du høyrer det. Eg veit ikkje kva som er gale med meg. Men eg veit at det ikkje er noko gale med deg. ”

Hendene hans hadde ingen stad å gjera av seg. Eg rekte fram den eine koppen, han tok den. Eg let auga streifa andletet hans. Roleg som regn. Alt på veg ein anna stad. Allereie ferdig kjempa.
På eit vis gjekk føremiddagen. Kva anna kunne den. Det er ikkje som i ein film, der du klipper til bilen, kvelden, ein anna dag, eit anna liv. Me var jo der. I og rundt hytta. Ingen store scener. Tida innbaud ikkje til det. Eg kjente den gamle lettelsen. Som nikotin etter mange timar utan.

Sola steig på den bleikblå, nesten kvite himmelen. Eg gjekk ned til elva, sette meg på ein stein. Venta. Lukta av vier og lyng og myr. Søtt og tungt som gråt. Stilla frå sollyset. Eg lukka auga og fall inn i det store venterommet med blodraude kantar.
Ein gong var eg liten. Det skal eg ikkje bli igjen. Eg ventar på at nokon skal leita meg opp og gøymer meg så godt eg kan mens eg følgjer med.
Han kjem ned stien med ei bøtte i kvar hand. Vaktar stega sine mellom dei tjukke røtene. Ser ikkje opp før han ligg på kne og fyller først den eine så den andre. Andletet hans er reint og fritt.

”Me kjører om ein time.” Stemmen hans blandar seg med det rennande vatnet. Eg reiser meg og følgjer, straks han er oppi bakken.
Dei blanke overarmane hans lyser i golvvasket inne. Eg går forbi, passar på å trø der det ikkje er reint, går inn på soverommet. Samlar saman eit par klesplagg, to bøker, eit sjakkspel og ei notatbok og legg det i sekken. Set meg på køya, finn ei stilling og ventar til eg høyrer han går ut. Då er leggene sovna, det kjennest som maur. Eg kan ikkje stå, blir sitjande på sengekanten og masserer leggene til eg kan stå på føtene.
På kjøkkenet er alt rydda, ein kolonialplastpose står samanknytt i døra, og han kjem inn igjen med ei øks gyngande i handa. Me treffest igjen i eit blikk. Han er bak eit slør, eg ser nå at eg ikkje ville finne vegen inn igjen utan vidare. Han smiler ei slags grimase.

”Kor skal denne stå?”
Eg tar den frå han. Går ut i skjulet og lukkar døra. Hevar den over hovudet og renner den med all kraft i den medfarne hoggestabben. Her. Her skal den stå.
Så den vesle gåturen til bilen. Han går føre, eg går etter. Sekken hans skjuler han. Eg går med fridommen min på akslane og vekta av sekken på ryggen.
Etter tre dagar var bilen blitt ein framand. Me la inn sekkane, eg tok førarsida og rattet, og han let det skje. Fann solbrillene i dashbordet medan eg sette bilen i første og vippa oss ut på grusvegen i ei støvsky.
Når ingen lir av det, er det lett å teia. Etter nokre kilometer opna skogen opp for dette store vatnet kransa av bjørketre og blome-enger. Blåklokke, prestekrage, kløver, fagerklokke, gåseblom. Eg skulle kjent namnet på endå fleire, tenkte eg og gira opp i fjerde.
Ei svak lukt av han, aftershave og såpe og hud, trefte meg undertida. Eg veiva ned vindauget og kjente skogen mot andletet.
Og så i neste augneblink stod foten på bremsepedalen og bilen sklei nokre meter før full stopp. Me vrengde opp dørene på likt og såg ormen som framleis levde under høgre framhjul. Sakte, ufriske bevegelsar. Støvet som klistra seg til den fine grønbrune siksakken. Eg såg og tenkte på at det ville bli vanskeleg å finna ein stor nok stein. Eg tenkte på om den ville komma seg unna før me rakk å få den ihelslegen.
Bak ryggen min var mannen alt oppe igjen frå grøfta med ein påk av ein stolpebit. Dei lange skuggane over vegen medan han bevega seg fram. Sparka ormen fram frå bilhjulet og slo i same augneblinken. Presist. Eg trudde han trefte hovudet, men reptilet bevegde seg endå. Endå eit slag. Dumpt og tungt mot vegen og skapningen. Knust nå.

Den forbanna kjensla av mitt eige andlet.