Før frosten kommer

Livet på landet dreier seg mye om å gjøre de rette tingene til rett tid. Det gjør vel også et byliv, og ethvert arbeid har en rytme det gjelder å følge. Timing, som det heter. Men på landet er det helt konkrete ting det handler om.
Å få veden under tak før høstregnet setter inn. Hogge trær før sevja stiger om våren. Så når temperaturen er riktig, plante ut når nattefrosten ikke lenger truer. Fiske i østavær, male når det er overskyet, stenge utevannet før frostnettene. Høste epler før den stive kulingen skal komme og sende alle på bakken.
Å leve med sesongene. Ikke bare spise sesongmat, men gjøre som årstidene og været sier. Det regner om tre timer. Da er det lurt å slå grasset først, å luke før jorda blir klinete, dekke over vedstabelen. Og når regnet kommer: Snekre i garasjen, rydde på låven. Sitte inne og se ut på det du har gjort, lese eller skrive.
Én dags utsettelse kan ødelegge alt. Morellene sprekker i en voldsom regnbyge. Frosten kommer tilbake en vårnatt og ødelegger tomatplantene du var for ivrig med å få ut i drivhuset. En vinterdag er bakken bar og hard, perfekt å hogge i skogen. Men du har selvfølgelig noe viktigere fore. Neste dag er det 20 centimeter tung nysnø, et slit bare å ta seg fram i skogen.
Novemberdagene kan komme med minus fem eller pluss ti. Et år måtte jeg hogge trebåten ut av isen, balanserende på et dekk belagt av is. Det gjør jeg helst ikke igjen.

Altiboks.
Alt dette går det an å se bort ifra, selvfølgelig. Det er ikke lenger nødvendig for å overleve. Heller ikke på landet. Og kanskje er det et selvbedrag å tro noe annet, å late som om været ennå er viktig, nekte å godta de moderne vilkår. Det finnes en butikk fem minutter unna med vakuumpakkede matvarer, og det som egentlig teller er vel signalstyrken i det trådløse nettverket på den fiberoptiske kabelen som nå er blitt trukket helt ut hit...
Men i tusener av år har dette vært livet for menneskene: Å innrette seg etter naturen. Det er vel derfor det ennå gir en god følelse. Av å være forberedt, av å leve i en naturlig rytme, med en sammenheng i tilværelsen.
Dette behovet blir ikke borte selv om Altibox en dag står på tunet.

En lørdag først i november. Rim på bakken om morgenen. Ennå dette fine, klare høstværet, det vil bli ganske varmt midt på dagen. Men værmeldingen i morgen sier regn, tre grader, liten kuling. Deretter kaldere, med kuldegrader hver natt. Må få stengt tre kraner med sommervann. Må sette rosmarin og granium i kjelleren, bør pakke inn noen busker og stauder med granbar. Båten må få presenning over seg.
Jeg skulle ha rensket opp i kjøkkenhagen, høstet de siste rotgrønnsakene. Alt må ikke gjøres i dag, men det er så mye enklere og mer behagelig å jobbe med tørr jord. Og frosten kan når som helst feste sitt jerngrep om jorden. Godt. Det betyr hvile for hobbybonden. Men ennå kan han høste litt.

Urtene henger med, i hvert fall persille og timian. Grønnkålen blir bedre og mindre bitter etter en frostnatt. Kålrøttene tåler også litt frost. Litt markspist ytterst, ikke noe å bry seg om. Gjelder å få de siste i hus. Det handler om respekt. For det som gror. For ens eget arbeid.
Når du sår et frø innendørs i mars, flytter en ørliten plante ut på glassverandaen i april, planter en litt større kålrot ut i forbausende kald jord i mai, luker i juni, vanner i juli, legger over grass i august og luker igjen i september, så glemmer du ikke giftfrie og gode kålrøtter ute i kuldegradene, bare fordi de fås billig på butikken.

På komposthaugen har pastinakken (bildet over) tatt kontrollen. Jeg må ha slengt noen der under opprenskningen i fjor høst, og så har de sådd seg selv. Noterer meg at de er større enn pastinakkene jeg har sådd og stelt i bedet, dog litt spesielle i formen.
Også er det jordskokken. Denne underlige, flerårige knollen som med sin nøtteaktige smak lenge har vært så hipp i kokkekretser, men som knapt er å oppdrive i et vanlig supermarked. Ypperlig som suppe eller puré. Fin også som hekk, da plantene gjerne vokser to meter høye med en solsikke-aktig blomst i toppen. Selve skokkene graves fram så lenge jorda går an å grave i, eller de kan overvintre til våren og vokse videre. De sprer seg lett hvis de trives og kan ta helt over i et bed, så de bør plasseres litt for seg selv, i utkanten av åkeren. Gourmetmat, jo, men ingen vil leve kun på jordskokk, harde for magen kan de også være.

Jeg drar opp etterlatte vekster og plukker noen frø. Inne i sukkerertene som fikk stå igjen og som nå er brune, venter neste vår. Ertene skal bare plukkes ut og tørkes. En enslig ringblomst har frø til femti nye. Ett dillhode kan gi en hel seng. I slutten ligger begynnelsen.