NRK-dokumentar

Før fjellet slukner

De gode tingene i livet er flyktige. Det ligger i deres natur å opphøre. Les en ung gutts kjærlighetserklæring til sommeren på fjellet. Og hans frykt for at den skal ta slutt.

Sør-øst for Jotunheimen, nær bygda Heggenes, der finnes tre bønder som tilbringer sommeren på stølsgrenden Kjølastølen i Valdres. Fritt for romantikk frakter de buskapen noen hundre høydemeter opp til stølene sine. De gjør det av nødvendighet, alle tilgjengelige ressurser trengs for å få det hele til å gå opp. Dette har vi laget film av, Per Christian og jeg, og denne teksten handler om tiden før, under, og etter innspillingen. Jeg skulle ønske tittelen på denne bakomteksten kunne vært "Drømmenes Byrde". En flott tittel, men den er dessverre tatt. Burden of Dreams er nemlig tittelen på bakomfilmen til Werner Herzogs galmannsprosjekt Fitzcarraldo.

Herzogs drøm og visjon var grandios. Han ville nærmest tvinge peruvianske innfødte til å dra et enormt dampskip gjennom jungelen, slik gummibaronen Carlos Fitzcarrald faktisk gjorde det i 1890. Herzogs selvpåførte bør lå i hvordan hans erkefiender naturlovene og virkeligheten kjempet mot ham gjennom hele produksjonen. Vår byrde lå ikke i uoppnåeligheten av prosjektet vårt. Tvert imot. Da siste opptaksdag var ferdig i august i fjor var vi storfornøyde med det vi hadde utrettet. Men det var knapt nok tid til å mimre, tiden skulle videre og vi måtte haike med den tilbake til byen. Nå er huden vinterblek, og jeg er igjen bare en enkeltperson med et foretak. Mens jeg prøver å finne den neste jobben melder lengselen seg etter drømmesommeren på Kjølastølen. Men den er ferdig opplevd og dermed over for godt. Utfordringen er å forsone seg med den virkeligheten. Og det er vår byrde, en frykt og bekymring for at drømmen vi fikk oppfylt er kun det. En drøm.

SEPTEMBER 2013
Jeg er klipperen som var fotograf i sommer. I et klamt redigeringsrom begynner jeg å katalogisere, konvertere, navngi, og logge nærmere tusen videoklipp. Før det hadde jeg skaffet, importert, backet opp, fokusert, trykket på den røde knappen: Første gang betyr PÅ, den neste betyr AV. Mekaniske verb, som til slutt reduseres til fingrenes verden. Føttene sovner og blir kalde, mens fingrene gløder, løper over tastaturet, går i sirkel, trykker på de samme tastene igjen og igjen på jakt etter kjernen. Hva vil jeg fortelle om de tre bøndene, om livene deres og hva en sommer på stølen innbefatter? Jeg dobbeltklikker på en videofil fra første opptak der oppe som heter noe så proft som "kjølafjellet nydelig.mov", og den begynner å spille av. Det første som treffer meg i kroppen og tar meg tilbake er lyden av vinden. Man kan nesten se den, der den leker med pikslene foran Kjølafjellet. Nå er jeg i en barnslig transe, gapende foran skjermen registrerer jeg ikke at dette er et av opptakene hvor jeg har glemt å trykke AV. Gjennom vindens jevne pust hører jeg oss snakke, Per Christian og jeg. Vi snakker om utsikten. En lang pause avbrytes av en samtale om hvor heldige vi er.

«Dette kommer til å bli en helt fantastisk sommer», sier en av oss. Vi snakker høystemt om alle ukene vi skal tilbringe her. Jeg syns til og med jeg hører unison fnising. Som om vi har en hemmelighet, at vi har fått lov til å gjøre noe på tross av, ikke fordi. Til slutt hører jeg meg selv oppdage at kameraet ruller. Det spraker i mikrofonen, så blir det svart.

MARS 2013
Per Christian Magnus sitter på kontoret sitt på Minde i Bergen, et steinkast unna det kommunale eksoslokket Danmarksplass. Han vekker datamaskinen og taster inn et passord. Siden 2010 har denne kombinasjonen vært nøkkelen til NRKs intranett. Før han ble statsansatt var han en av pionérene i TV 2. I arbeidet sitt er han mange ganger prisvinnende dokumentarist og journalist, privat er han definisjonen på et vinnende vesen. Denne morgenen får han en telefon fra Marienlyst, en telefon han hadde ventet på. Personen på linjen meddeler at han dessverre ikke fikk korrespondentstillingen han hadde søkt på. Tre år i Afrika er ikke lenger en mulighet. Men mennesket er ekspert på omstilling, og energi er visst konstant. Hva om denne sommeren kan tilbringes på Kjølastølen, tenker han. Umiddelbart kanaliseres skuffelsen i en lynende skarp pitch til NRK Natur. Man kan formerlig kjenne lukten av varm jord og svidd gress i det den slynges ut av printeren.
Glem Nairobi, denne sommeren står i blånens, tindens, og solgangens tegn.
JUNI 2013
«Dette kommer til å bli en helt fantastisk sommer».
Tilbake til første opptaksdag, den jeg skal gjenoppleve på klipperommet i september. Det er tidlig sommer, glassklart, og ennå kaldt i luften på Kjølastølen. Dagens opptak består av innklippsbilder fra den ensomme stølsgrenden der den manner seg opp til å ønske omtrent 30 tonn storfe velkommen. Kun det svinnende lyset stopper oss fra å fylle minnekortet allerede første dag.
I skumring bærer det tilbake til kontoret. Per Christian har gjennom 15 år leid en av stølene i grenden historien vår foregår, en av de mange stølene der oppe som ikke produserer kjøtt eller melk, men er et tilfluktssted for sinnet. Den skakke, uisolerte, og strømløse hytten blir hjem for filmutstyr til flere hundre tusen.
I filmen skal Per Christian forestille seg selv: Han som har tilbrakt så mange somre der, han som nyter å lese i stølsveggen eller gå endeløse turer i alle himmelretninger, gjerne med fiskestang. Alle disse årene har han vinket og nikket høflig til grendefrendene sine. Nå skal han bryte stillheten, etterforske naturen, og oppdage livene til Alfstad, Hegge, og Presthegge.
Jeg er fotografen som blir klipperen i høst. Bestemt på at dette skal bli mitt gjennombrudd som filmskaper. Jeg drømmer om å grave frem den stemningen herfra som ingen andre ville ha oppdaget. For meg, vestlendingen, er dette landskapet fremmed. Kjølastølen er en av mange små stølsgrender som ligger på et slags platå, omringet av massive fjellkjeder i alle retninger. Jeg syns det er noe amerikansk over det. Brunt myrlandskap som trenger seg på tørre, grå monumenter av berg. Jeg faller for det, og forsøker å beskrive forelskelsen for makkeren min. Han vil gjerne forstå, men det han ser ble inngravert i ham allerede som ung. Horisontene fra ungdomstida med familien på Beitostølen er de samme. Men i det aggregatene harker for siste gang etter kveldsstellet, sitter vi i fellesskap og hver for oss og nyter den samme utsikten mens svalene dupper lydløst omkring.
Den første kvelden er vi lykkelige optimister. Vi spiser tung kost og mimrer om lyset. I den skjelvende flammen fra nattbordslampen blir jeg overrumplet av en kjent følelse, og innser at dette øyeblikket er sommerens fredag, bekymringsløs og fylt av forventning. Om noen måneders tid er sommerens søndag, så mandag, her. Noe nytt og fremmed venter, men jeg vet ikke hva. Kun at jeg gruer meg til det. Jeg blåser ut lyset før jeg selv slukner. Som kun byfolk i fjelluft gjør.
JULI 2013
Vi ankommer Kjølastølen igjen etter å ha pleid de ordentlige livene våre noen uker. Det er den offisielle versjonen hvertfall. Høytrykket har ligget over Øystre Slidre siden vi dro, og den norske angsten for å bruke opp godværsdager sitter i oss. Men det er ingen grunn til bekymring, ikke denne sommeren.
Juni handlet om nøkkeløyeblikkene. Dyretransporten, da kyrne ankommer stølen og danser keitete for frihet. Når vi spør døtrene til Alfstad om de skal ta over stølsdriften en dag. Kua som skader seg og kjemper for livet. Vi fikk dem!
Derfor lar vi kamerautstyret slumre i bilen og drar på fisketur. Fisketurer. Insektene summer dovent, som oss, der vi labber langs Skredalselva og gjetter hvordan vi fanger fisk. Tar noen kast før vi mister marken og kan legge oss i tørr, myk mose for å planlegge neste runde.
Slik fortsetter sommeren, endeløse dager som bare raser forbi mens naturen opptar oss, ikke omvendt. Skredølen er så varm og renner så sakte at den tar form av et velværesenter. Vi kjøler oss ned i kulpene mens yngelen flokker seg om oss. Så legger vi oss på de glatte bergflatene, tørker, og gjentar prosessen.
Yre og numne kommer vi til at vi har gjort tilstrekkelig research, og kan ta fatt på hovedoppgaven igjen. Vi bytter ut 300 gram fiskestang med 5 kilo kamerautstyr, og besøker unge Torger Hegge som legger nytt skifertak i solskinnet. På vei dit møter vi nok en gang heiloen, vår følgesvenn gjennom sommeren. Den skriker sårt etter oppmerksomhet, men løper flau bak nærmeste busk i det vi anerkjenner den. I praten før opptaket påstår Per Christian og jeg at det er et tøft yrke Torger har. Han skuler på det klumpete skulderkameraet og det voldsomme stativet vårt, og mens vi står der og pruster foreslår han at jobben vår også er hard. Vi nikker hodene våre, men tenker vårt. Det er riktignok mye arbeid og lange dager. Morgen og kveld løper vi stølen rundt for øyeblikkene som står i manus, og de som ikke gjør det. Tårnfalken, tranen, jorduglen, morgendisen, kveldsskodden, lysspillet.
Her oppe forsvinner alt like fort som det fremtrer. Men hard jobb? Vi? Det er nå lørdag i sommerens helgemetafor, og det eneste harde på dette tidspunktet er å innse at tiden dunker videre i takt med pulsen, som i et vondt sår. Jeg lurer på om jeg har utviklet et svakt tilfelle av kronofobi, men det er ikke selve tiden jeg frykter. Det er hva den bringer, eller hva den ikke bringer. Vil jeg noensinne få muligheten til noe slikt igjen? Tilbringe uker om gangen på kontoret. Arbeide til det verker i skuldre og hode. Ha et prosjekt konstant snurrende i hodet mitt tre måneder i strekk, og stadig elske det og drømme om mer.
Det er en drøm. En naturlig utopi.
MARS 2014

Dear daybook!
Nye opptak med Hegges i dag. Historie med Berit, garn med Torger. Fant en forvirret linerle i bilen i dag. Har kanskje vært der en stund. Stakkaren gikk bare i sirkel. Jeg skriver som mormor nå. Siste arbeidsdag i morgen. Kommer til å savne det.

Filmen er ferdig. Om en måned skal filmen sendes. Innlegget over er fra august, og jeg finner det i loggboken jeg skrev den sommeren. Nøkternt, oppsummerende, og preget av å være det absolutt siste jeg gjorde den dagen.
Hva betyr det? Hadde jeg forsonet meg med tidens gang? Ingen dystre fremtidsutsikter her, kun et tidlig varsel om savn. «Når september kommer, er det som om... Fjellet slukner», sier Berit Hegge ettertenksomt. Hun er Torgers mor. For bøndene på Kjølastølen betyr det at kyrne deres sliter med å finne godt gress. Melkemengden minker, de blir rastløse og vil aller helst hjem til gården. Bøndene er omtrent like ivrige. Når det ikke er mer å hente, når fjellet har sluknet, da vil de hjem. Da vil de pakke ut av kontorene sine, og tenker ikke særlig mer over stølene sine før neste vår. Kanskje planlegger de en tur nå snart, for å se hvordan det står til. Mest sannsynlig ikke, de regner vel med at stølene klarer seg fint. Vinden tar hånd om snøen på taket. Er noe blitt ødelagt har de en hel sommer på seg til å fikse det. Og blir de ikke ferdige har de alltids neste sommer, og sommeren etter den.

Gjennom å fortelle alt dette merker jeg en behagelig ro. Tiden halter litt, snur seg og titter tilbake på sommeren. Så vender den tilbake igjen og småjogger mot neste sommer mens jeg halser etter.