For en vinter vi har!

En meter snø.
Så 20 minusgrader.

En ikke uvanlig vinter for en generasjon eller to siden. Som på bildene i foreldrenes album fra 50- og 60-tallet.

Men i dag er slike vintre glemt, i hvert fall der jeg bor, ute ved kysten lengst sør i Telemark, på grensen til Agder.

Her går det gjerne ti år mellom hver gang en slik vinter fester seg.

Og som i filmen om folket som glemte å feire jul, har vi glemt vinteren.

Folk forbanner snømengder og ekstremkulde, måking, biler som ikke starter, dyr strøm. Vi kjører oss fast, vannrør fryser, rådyr trasker langs bilveien.

Men hva er finere enn sol på snø i januar, det rosa lyset, den snødekte furuskogen ut mot havet?

Og hva er morsommere enn å skli på ski ute på svabergene, der man bader om sommeren, mens frostrøyken står over sjøen.

Vinden har skapt harde skavler og fonner, som om vi var midt på Hardangervidda.

Her kan man leke seg på fjellski, kjøre renner og bruke naturlige, små hopp.

For at skikjøring på svaberg skal gå an, må mye klaffe: Det må snø så mye at kløfter i fjellet blir fylt, så må det blåse hardt, så må det bli iskaldt.
Nøyaktig hva som skjedde i år.

Det er ti år siden sist det gikk an, det var vinteren 2014.

Det er bare mulig i noen få dager, kanskje en uke.

Det er en eksklusiv form for skigåing, eller mer skilek, i minus 20 leker jeg meg rød i fjeset.

Som himmelen over holmene, når sola takker for i dag.