Fontainebleau Forever

Alle som vet hva buldring er, kjenner til Fontainebleau. Skogen utenfor Paris er full av skulpturelle sandstensformasjoner godt egnet for denne formen for minimalistisk klatring. Alt du trenger er magnesium og friksjonsgummi. Knapt nok det.

Først etter 20 år med buldring i Fontainebleau fant jeg ut at skogen også inneholder et av Europas største funn av steinalderkunst. Over 2000 huler med linjer, rutenett og andre typer innrissede tegninger er hittil blitt registrert av arkeologer fra Paris. Fontainebleau er også viktig for utviklingen av moderne maleri representert av Barbizon-skolen som virket fra midten av 1800-tallet og framover.

(artikkelen fortsetter)

Les mer om utstillingenFra midten av 1990-tallet besøkte jeg jevnlig området for å buldre. Sandsteinens ru tekstur og fantastiske friksjon gir et godt grep for hendene og koreograferer kroppen inn i et rytmisk og repetitivt bevegelsesmønster som er unikt for Fontainebleau. Mangelen på tau gir opplevelsen litt ekstra krydder.

Inspirert av rytmen, friksjonen, bevegelsen, og de mektige steinene i Fontainebleau utviklet jeg etter noen år på atelieret, en serie abstrakte tegninger og malerier gjort med magnesium og pastellkritt på store, mørke papirark. Flatene ble bearbeidet grundig med hender og pulver til de var nedslitte og til de bar tydelig preg av repetitive spor etter grep og linjer i tre dimensjoner, med forhøyinger i flaten som i et relieff eller som i en topografisk fremstilling av landskaper i miniatyr. Arbeidene ble blant annet vist på Trondheim Kunstmuseum i 2013.

Fontainebleauskogen inneholder et av Europas største samlinger graverte tegninger i stein – petroglyfer - fra mesolittisk tid. Over 2000 huler med linjer, rutenett og andre typer repeterende fordypinger laget for 10 000 år siden har hittil blitt registrert av arkeologer fra Sorbonne i Paris.

I motsetning til eldre og mer kjente malerier fra hulene i Lascaux og Chauvet, som ofte fremstiller dyr, jakt og sjamanistiske ritualer malt med oker og kull på steinveggene, består Fontainebleau-tegningene stort sett kun av serier og grupper med linjer og punkter risset inn i den myke sandsteinen med flint. Sporenes abstrakte karakter gjør at det har blitt gjort få forsøk på å tolke dem. Man finner dem i små huler og under overheng beskyttet mot regn, vind og turister.

Det er ikke uvanlig for kunstnere å bli inspirert av natur, fjell, arkeologiske funn eller mystiske, antropomorfe formasjoner i stein. Mine egne tegninger og malerier ble gjort etter inspirasjon fra bevegelsen og rytmen i steinen i Fontainebleauskogen lenge før jeg visste at petroglyfene i samme område fantes. Lkevel viste mine egne arbeider seg å ha tydelige, estetiske fellestrekk med disse gamle innrissede sporene som var utført av jegere og samlere fra fortiden. Petroglyfenes linjer gikk innover i steinen, mine egne pekte ut i rommet.

Jeg hadde studert Barbizon-skolens innvirkning på det moderne maleriets utvikling. Jeg hadde besøkt graven til den beryktede spirituelle guru Gurdjieff, som hadde sin skole i Fontainebleau på 1930-tallet. Jeg hadde altså investert mye energi i min kunstneriske og åndelige utvikling under mine opphold i Fontainebleau og Paris, men først og fremst hadde jeg brukt mye tid på å klatre.

Var det klatringen som hadde ledet meg til å lage kunst i samme stil som våre forgjengere fra den mesolittiske tid? Hadde jeg foregrepet fortiden?

Graver man innover i seg selv, 10 000 år eller 300 generasjoner tilbake i sin egen kropp, gjennom celler og vev, kriger og imperier, kommer man kanskje til et sted der svar finnes.
Man kommer i hvert fall til petroglyfene inne i hulene.
Petroglyfene er rytmiske og repeterende.
Det er et sted å begynne.