Leirbålet
Fønhus og jeg
Gutten som var så glad i Mikkjel Fønhus at han tatoverte ham på armen.
Jeg fant Mikkjel Fønhus under valg av særemne på Gol vgs. Men jeg fant kun boka "Der villmarka suser", og jeg måtte velge tre bøker av samme forfatter for å sammenligne bøkene, og fordype meg i forfatteren. Så da ble det Ingvar Ambjørnsen. Men det morsomme var at jeg leste ut "Der villmarka suser" i løpet av en skoledag i biblioteket. Jeg kjente Vassfaret fra før, og ble bergtatt av skildringene, historien og dramatikken i Mikkjel sine bøker. Samtidig som jeg kunne være i ett med samme natur som Fønhus opplevde. Etter hvert skjønte jeg også at jeg og Fønhus var ganske like i noen væremåter, og selvfølgelig i kampen for bjørnen i Norge.
Nå som åra er gått har jeg tatovert signaturen og datoer for hans fødsel og død, for å hedre en mann som har betydd mye i mitt liv. Jeg vil kalle meg selv Norges største Fønhus- entusiast. Jeg har ett stort mål: Har et stort mål: Å lage en bok med Fønhus-tekster (fra bøkene hans) til mine bilder før jeg fyller 30.
«For meg er stemninger toner, de fleste i moll. Jeg føler et vakkert samspill, noe nært og helt. Ingen toner gir ensomhetsfølelse, alle er til glede. Alt har sammenheng. Best har jeg likt meg i høstnatta. Da er alt tett og stilt og mystisk.»
– Mikkjel Fønhus sa dette en gang på 50-tallet, da han og Dagfinn Grønoset satt ved innfallsporten til urskogen og nasjonalparken i Femundsmarka.
