Folkefienden på Frøya

Dette er et debatt-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Om Henrik Ibsen hadde levd i dag, tror jeg vindkraftsaken på Frøya ville fanget hans interesse. Frøya-saken inneholder nemlig flere av de ingrediensene som går igjen i Ibsens skuespill: dobbeltmoral, fasadespill, maktmisbruk, kreativ forflytning av penger og politisk samrøre. Mens ordføreren, redaktøren, sakføreren og grossereren får passene sine påskrevet, blir legen typisk fremstilt som en helt. Legen representerer, hos Ibsen, det vitenskapelige, det fornuftige og det etiske.

I Et dukkehjem (1879) er familievennen dr. Rank den eneste mannen som gjennomgående behandler Nora på en respektfull måte. Dr. Relling i Vildanden (1884) blir, av mange, ansett for å være Ibsens talerør når han kommer med sine bevingede ord om at gjennomsnittsmennesket trenger livsløgnen. I En folkefiende (1882) blir legen Tomas Stockmann feilaktig utpekt som “folkefiende” fordi han varsler om forgiftet badevann. Stockmann mener folkehelsen må være viktigere enn kortsiktige økonomiske interesser. Om Ibsen, som gjerne benyttet seg av levende modeller for sine karakterer, hadde levd i dag, tror jeg han ville kastet sitt blikk på Frøya-legen, Steven Crozier. Som Stockmann, er Crozier en varsler og en miljøverner. Både Stockmann og Crozier mener dessuten at hensynet til vanlige folks helse må være viktigere enn utsiktene til økonomisk profitt for noen få.

Da Ibsen, fra 1870-tallet og utover, skrev sine samfunnskritiske skuespill, var det etter inspirasjon fra den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Brandes hevdet at litteraturens viktigste oppgave var å sette problemer under debatt. Skal vi ha et levende demokrati, må viktige spørsmål løftes frem og debatteres. Det motsatte skjedde for ti-femten år siden, da norske stortingspolitikere vedtok å bygge ned norsk natur med vindturbiner. Pengesterke krefter sørget for å hindre en åpen, opplyst debatt.

Det som skjedde, og ikke skjedde, da vindkraftutbyggingen ble vedtatt uten forutgående offentlig debatt, blir av mange regnet som et angrep på det norske demokratiet. Norske myndigheter fremhever i dag betydningen av å oppsøke nærnaturen, men når denne naturen ødelegges og erstattes med monstrøse vindturbiner, er både Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet fraværende. Er det sentrale helsemyndigheters unnlatelsessynder som får Steven Crozier til å påta seg den krevende rollen som vår tids dr. Stockmann?

Det å ta ansvaret for folkehelsen, uten sentrale myndigheter i ryggen, er krevende arbeid. I dager, netter, uker, måneder og år forsker Steven Crozier for å forstå hvordan hørbar støy og infralyd kan påvirke helsen til mennesker som må bo nær vindkraftverk. Han leser den forskningen som finnes på området, og går til innkjøp av avanserte instrumenter som med vitenskapelig presisjon kan måle lydbølgene som kommer fra turbinene. Han bruker sin stemme i det offentlige rom for å informere og opplyse om den betydelige helserisikoen naboer til vindkraftverk utsettes for. I en rettsprosess, hvor dommeren velger å se bort fra legens ansvar for pasientenes helse, blir han forsøkt stemplet som et slags uromoment. Crozier setter hubroen og folkehelsen foran TrønderEnergis økonomiske interesser. Han har blitt en brysom lege som avslører det norske myndigheter forsøker å skjule. (Artikkelen fortsetter)

2. september 2020 velger Steven Crozier å lenke seg fast for å hindre transport av vindturbindeler inn i Nessadalen på Frøya. Han sitter lenket til en hagestol, sammen med seks andre naturvernere. Politibetjent Hannah Skarset Kippernes og innsatsleder Håkon Flor er på stedet «for å sikre allmennhetens sikkerhet ved bredtransporten til byggeområdet den aktuelle natten» (Fosen tingrett, 11.02.21). Politiet gir naturvernerne pålegg om å flytte seg, slik at vindkraftutbyggeren TrønderEnergi kan få fullbyrde industrialiseringen av Frøya-naturen. Crozier blir sittende. Han handler i nødrett, jf. Straffeloven § 17. En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når hensikten er å beskytte liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte. Bygges vindkraftverket, er risikoen stor for at berørte naboer vil bli utsatt for årelange helseplager. Den risikoen Crozier utsetter samfunnet for, gjennom å sitte fastlenket til en hagestol, en handling som forsinker TrønderEnergis turbintransport med 10-15 minutter, er til sammenligning forsvinnende liten.

Steven Crozier blir i Fosen tingrett 11. februar 2021 dømt til å betale en bot, eller gå i fengsel, for å ha unnlatt å etterkomme Politiets pålegg om å flytte seg for TrønderEnergis turbintransport 2. september. Dommer Marit Wenda Kjørsvik hevder at vilkårene for nødrett ikke er til stede. «Retten finner ikke grunn til å betvile forklaringene til tiltaltes vitner, herunder Lisa Svalstad og Sveinulf Vågene», som i detalj har redegjort for de negative helseeffektene ved å bo nær vindkraftanlegg. Ifølge dommeren er det imidlertid ikke «av avgjørende betydning for skyldspørsmålet i denne saken å foreta en nærmere vurdering av helseplager som følge av vindmøller». Det som vektlegges er hvorvidt Crozier var lydig i møte med de to politifolkene, eller ikke. Dommeren kan nemlig «ikke ut fra bevisførselen finne at det forelå noen fare for liv, helse, eiendom eller annen interesse som ikke kunne avverges på annen måte enn ved å unnlate å etterkomme politiets pålegg natten onsdag 2. september 2020».

Hvordan vår største dramatiker ville fremstilt politiske myndigheter, redaktører, lokalpolitikere, energiselskaper, påtalemyndigheter og dommere i Frøya-saken, kan det kanskje være verdt å reflektere litt over. De legene som figurerer i Ibsens realistiske skuespill, representerer typisk det vitenskapelige, det fornuftige og det etiske. Det er derfor gode grunner til å tro at Ibsen ville fremstilt Crozier som en helt.