Flukten

Fem mann: Idland, Kayser, Rønneberg, Storhaug og Strømsheim, dro direkte over til Sverige. På ski i engelske uniformer, med våpen og ammunisjon dro de denne ruten: Rjukan-Skurdalen-Gol-AurdaI-Tretten-Rena-Finnskoga i Sverige. Og en av dem var uøvd på ski!

Poulsson dro alene over Numedal-Eggedal-Krøderen til Oslo og videre til Sverige og England. Haukelid og Kjelstrup dro vestover og opprettet hovedkvarter for hjemmestyrkene i Vinje-traktene. Kjelstrup var tilbake i England ved juletider, mens Haukelid ble i Norge til kapitulasjonen. De to telegrafistene Haugland og Skinnarland opprettet radiostasjon i Hamrefjellene ved Møsvatn, og Skinnarland betjente denne til krigen var slutt.

Der kan fortelles spennende historier om hver enkelt fra den tiden, men jeg får innskrenke meg til å fortelle om mine egne opplevelser etter aksjonen.

Jeg måtte først en tur bort i Fjøsbudalen, og det var meningen at jeg skulle ha tatt de andre igjen ved Langesjø innenfor Rjukan. Men på grunn av uvær ble jeg forsinket og traff dem ikke igjen. Alene dro jeg derfor over til Geilo og tok toget til Oslo. Uniformen hadde jeg lagt igjen i fjellet.

Tyskerne satte foreløpig ikke igang noen undersøkelse på Vidda, og tre uker etter aksjonen dro jeg innover fjellet igjen. Jeg gikk fra Imingen i Uvdal over Kalhovd og Saura og nordover til Skrykken. Meningen med turen var å redde unna en del våpen og sprengstoff som var blitt lagt igjen av Gunnerside ved Skrykken.

Jeg fant hytta hvor karene hadde bodd og gikk inn for å få meg litt mat etter en lang tur. Det så ut som et grisehus der inne, tydelig at tyskerne hadde vært der. Kanskje var de i nærheten! Jeg løp ut. Ganske riktig. Fire-fem mann kom løpende på ski opp mot hytta. Skiene fikk jeg på i en fart og løp av gårde. Mitt eneste våpen var en Colt 32, og det var lite å ta opp kampen med. Jeg måtte stole på mine skiløperferdigheter. Noen dårlig skiløper var jeg neppe, men i hvert fall en av tyskerne var nok bedre. Etter en del skyting dro en av dem inn på meg. I stor fart bar det vestover. Noe mål hadde jeg ikke, jeg ville bare ha kveldsola i ansiktet, slik at tyskerne ble blendet under skytingen. Heldigvis var det bare en tysker som holdt tempoet, men han hang på som en klegg. Det bar utover mot Geitvassdalen. Han hadde nok bedre ski tyskeren, for han dro innpå. Heldigvis, han hadde bare en pistol han også.

Så var altså sjansene like, den beste skytteren ville vinne. Tyskeren avgjorde raskt kampen til min fordel. Han ble så forskrekket da jeg begynte å skyte på ham, at han tømte hele magasinet mot meg. Bare bom. Så skiftet rollene plutselig. Han kastet seg rundt og løp tilbake mot de andre tyskerne. Jeg nølte litt, men løp så etter ham alt det jeg var kar om. Hvert sekund var kostbart. Kameratene hans kunne dukke fram over bakkekammen når som helst. På en 30 meters hold sendte jeg noen skudd etter ham. Jeg trodde jeg traff, men var ikke sikker. Så snudde jeg rundt igjen og løp videre. Sola var gått ned, og mørket sêg på. Dermed var jeg i sikkerhet, i hvert fall foreløpig.

Men skisporene var et problem. Selv i mørket kunne tyskerne følge dem. Jeg visste det var blankis nede på Vråsjøen, så jeg satte kursen dit. Det var stjerneklart og stille, men mørkt var det, og dessverre var jeg så uheldig å kjøre utfor et stup i Slettedalen, rett nord for Vråsjøen. Det var en veldig luftfart, og jeg slo meg noe ganske kraftig, særlig var det venstre armen det gikk ut over. Men jeg måtte videre.

Nede på Mogen var det bare så vidt jeg ikke kom opp i tyskere. Det vrimlet av dem der. Tydelig at de hadde satt i gang stor-razzia. Men med en brukket arm kunne jeg ikke dra til fjells igjen, jeg måtte se å komme meg til doktor.

Utpå dagen kom jeg til Hamaren, trett og sulten. Jeg kjente folkene der, men kunne ikke bli, for tyskerne undersøkte hver eneste gård på Møsstranda. Etter å ha spist litt og hvilt, dro jeg videre ut over Møsvatnet og ned i Rauland. I 36 timer hadde jeg vært på bena, og 16 mil hadde jeg tilbakelagt.

I Rauland var det et veldig røre. Jeg kunne ikke ha valgt et verre tilfluktssted. Terboven og Rediess hadde nettopp vært der og inspisert troppene, som besto av ca. 300 mann. Det satte inn med mildvær, snø og sludd. Det var umulig å tenke på å dra videre. Jeg kjente landhandler Skeie på Austbø. Der tok jeg inn og fikk ligge på kjøkkengulvet. Tyskerne hadde rekvirert de andre rommene.

I løpet av natten fikk jeg diktet i hop en historie som jeg ville servere tyskerne, og de bet på! Jeg sa jeg hadde meldt meg som kjentmann for tyskerne i jakten etter Vemork-sabotørene og hadde vært uheldig å brekke armen i tjenesten. Tyskerne syntes visst jeg var en kjekk kar. Den tyske feltlegen på Rauland undersøkte armen og sendte meg i ambulanse ned til Dalen, hvorfra jeg kunne reise videre til Oslo på egen hånd. I Dalen sa jeg «Auf Wiedersehen» til mine hjelpere, og vi skiltes som gode venner.

Båten skulle gå neste morgen, og jeg ville gjerne hvile ut litt. Turisthotellet så innbydende ut, og jeg tok inn der. Men nå var uhellet ute igjen. Terboven og Rediess med stab kom til hotellet om kvelden og rekvirerte de fleste rommene. Jeg fikk beholde mitt, merkelig nok. Alle dører ble sperret, og det var ikke tale om å stikke av. Alle gjestene, ca. 30 i alt, ble forhørt. Alle dataer med hensyn til navn, adresse, alder, hensikt med oppholdet i Dalen osv. måtte vi ut med. Legitimasjonskortet mitt, som var laget i London, ble nøye undersøkt, men det var visst helt i orden.

Neste morgen fikk 18 gjester, inkludert meg selv, beskjed om å pakke sakene våre. Vi var arrestert på grunn av «uforskammet oppførsel» mot Reichskommissar. Jeg var i sterk tvil om hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg fortelle Terboven & Co. samme historien som jeg hadde fortalt tyskerne i Rauland, eller var det for frekt? Nei, det var vel mindre risikabelt å bli med fangetransporten og så se å få rømt. Jeg kunne i alle fall ikke bli med helt til Grini. Pistolen min hadde jeg fått puttet inn under linningen i skiblusen.

Jeg dro et lettelsens sukk da jeg så Terboven og Rediess reise av gårde. Litt senere kjørte en stor buss fram foran hotellet, og vi ble fulgt ned, en for en. Jeg passet på å komme sist, for derved ville jeg komme nærmest utgangsdøren. En tysker syntes visst det gikk for sent, for han ga meg et spark bak så jeg snublet fremover i trappen. Dermed for pistolen ut fra skiblusen og falt ned mellom bena på en tysker. Jo, nå satt jeg fint i det! Tyskerne var tydelige i tvil om hva de skulle gjøre med meg, men ordren var jo at vi alle skulle dra til Grini, og ordre er ordre.

En tysker satt vakt foran i bussene og fire andre i to motorsykler konvoierte oss, en 10 meter foran og en 10 meter bak bussen. Min plass var på gulvet helt bakerst. Ved siden av satt en ung Oslo-dame. Vi kom i snakk og hadde det forsåvidt ganske hyggelig. Tyskeren i bussen var tydelig misunnelig, og det endte med at vi byttet plass. Jeg fikk sitte foran ved utgangsdøren og han satte seg bak.

Nå var jo saken grei. Vi hadde kjørt i ti timer, så det var blitt mørkt. Oppe i Lierbakkene åpnet jeg døren og hoppet ut, forfulgt av tyskerens skjellsord. Jeg gikk over ende i veien, men kom meg på bena igjen like før tyskerne fra den bakerste motorsykkelen skulle kaste seg over meg. Forfulgt av eksploderende håndgranater kom jeg meg inn i skogen og takket være mørket ble jeg borte for forfølgerne. De ga opp og måtte reise videre uten meg.

Etter velvillig behandling på Lierasylet og et tre ukers opphold på Drammen Sykehus, reiste jeg til England via Sverige.

Natt til den 5. oktober 1944 hoppet ni fallskjermsoldater ut på Ugleflott. En av dem var major Leif Tronstad. Poulsson, Kjelstrup og jeg selv var også med. På bakken sto Einar Skinnarland med landingslysene.
Vår oppgave var denne gang å hjelpe hjemmestyrkene i Øvre Telemark med våpenforsyning, instruksjon osv. Det var jo av avgjørende betydning for landets økonomi etter krigen at den verdifulle industri i Telemark forble intakt. Tyskerne kunne være desperate nok til å ødelegge fabrikkene når de trakk seg tilbake. Dette skulle hjemmestyrkene hjelpe til med å forhindre.
Hovedkvarteret ble opprettet i Skinndalen ved Møsvatn med Tronstad som sjef. Poulsson og jeg holdt til i Tinn-Rjukan-distriktet, to mann dro til Gransherad og to til Numedal-Kongsberg.

I løpet av vinteren bestilte vi og tok imot over 100 «slepp». Nesten hver eneste måneskinnsnatt hele vinteren kom store britiske Stirlingfly med våpen, ammunisjon, mat, uniformer og radioutstyr. I hvert distrikt hadde vi radiostasjoner, og vi hadde samband både innbyrdes og med England.
Det ble opprettet såkalte celler, og guttene i disse ble fullt militært utdannet. Det var elitetroppene. Rundt omkring i bygdene og byene ble det drevet våpeninstruksjon i nattetimene. Om søndagene var det feltmanøvrer i fjellet. Tyskerne var mer aktpågivende enn noensinne, og razziaer hørte til dagens orden.
Hardangervidda regnet vi nærmest som gjenvunnet område. Sperringen ble nok fremdeles opprettholdt, men tyskerne hadde ikke muligheter for effektiv kontroll.

Så kom 8. mai. Alle gruppene mobiliserte. På fjellgårdene innover Møsstranda og Rauland, i hver en by og bygd, trakk menn og unge gutter i uniform. De hadde vært beredt til å forsvare sitt land. Heldigvis skulle det ikke bli nødvendig med kamphandlinger. Det gikk et langt befriende pust gjennom alle norske sinn.

Professor Tronstad fikk ikke oppleve denne dagen. Den 11. mars ble han sammen med Lingegutten, Gunnar Syverstad fra Rjukan, skutt av en landssviker i nærheten av hovedkvarteret.
Det var et stort tap for Norge. Tronstad behersket særlige viktige områder innen vitenskapen, og vi hadde ikke på noen måte råd til å miste ham.

På fjellgårdene innover Møsstranda var sorgen særlig stor. Aldri har vel et enkelt menneske vært så avholdt blant folkene på disse isolerte gårdene. Gjennom hele vinteren hadde han levd sammen med dem. De satte pris på hans uslitelige humor og optimisme, og de hadde stor respekt for hans fremragende evne til å klare fjell-livets strabatser. De elsket og holdt av ham for hans elskverdige og vennlige vesen og for hans hjertevarme.
I mange, mange år fremover vil minnet om professor Leif Tronstad leve blant Møsstrandsfolket.