Hendene mine ristet og kroppen skalv. Jeg følte at jeg hvert sekund kom til å spy utover det vesle møtebordet og damen som snakket om nye måter å gjøre bistand mer effektivt på. Det hadde vært upassende. Det var som om noen kvelte meg og jeg hev etter pusten, men på en så forsiktig måte at ingen av de andre i møterommet fattet mistanke om hva som foregikk. Jeg var livredd for at noen skulle merke det, merke hvor svak jeg egentlig er, overhodet ikke rustet for oppgavene vi diskuterte. Hvordan vi skulle gjøre verden til et mer balansert og rettferdig sted. Et tema jeg elsker, et prosjekt jeg elsker, likevel ville jeg bare bort derfra. Jeg klarte uansett ikke å følge med på samtalene rundt bordet - jeg hadde nok med å holde det indre rabalderet i sjakk. Jeg hadde nok med å fokusere på å ikke besvime. Mens jeg observerte at munnene rundt bordet beveget seg, var dette mantraet som gikk gjennom hodet mitt; “Hold ut, Ina, hold ut. Skjerp deg, hold ut”. Jeg måtte bare ut, ut til et sted der jeg kunne puste igjen.
Dette var den første gangen jeg opplevde et anfall som befinner seg i sjangeren for panikkangst. Det kom et par ganger til etter dette, i mindre og større grad - men med den samme følelsen; at nå mister jeg det. Disse anfallene var bare en liten del av en rekke kamper jeg herjet med meg selv i en periode. En liten del av den klassiske veggen, men jeg hadde ikke bare møtt veggen, jeg hadde murt meg selv inni den så heftig at jeg praktisk talt var veggen.
Det kunne være mange grunner. Overarbeid, tidsprioriteringer, mangel på faste rutiner, overdreven reisevirksomhet, beslutningsvegring, og en ikke-eksisterende evne til å si nei har nok mye av skylden. Likevel har dette vært en del av min personlige arbeidsflyt så lenge jeg kan huske, og jeg har lært meg gode metoder for å gjøre det levedyktig. Men to nye faktorer hadde meldt seg på den seneste tiden; maktesløshet og et personlig forventningspress av typen skyhøyt.
Før det smalt hadde jeg opparbeidet meg en slags følelse av hjelpeløshet overfor verdens negative utvikling og situasjonene jeg ikke kunne råde over. Hvorfor gjør vi så lite og så mye forferdelig når vi vet så mye? Selv om jeg er omgitt av mennesker som bryr seg om å gjøre en positiv forskjell i verden, følte jeg at motparten var så mye større. Den hadde så mye mer makt. Det raste jo rundt oss! Rovdyrene skulle utryddes, nye oljefelt deles ut, klimabudsjett prioriteres ned, fjorder skulle bli søppeldynger, Trump president. Jeg følte på en maktesløshet av en annen verden. Da jeg kombinerte dette med noen umenneskelige krav til hvordan jeg selv skulle leve mitt eget liv, ble det dråpen som fikk begeret til å flomme over.
Jeg ble min verste kritiker og slo beinhardt ned på hvert eneste valg jeg tok, hvert eneste kjøp jeg gjorde og hver eneste reise jeg dro på. Som en anorektiker som tvangsteller hver kalori tvangskalkulerte jeg hver eneste handling jeg foretok meg i hverdagen. For hvis ikke verden som helhet klarte å ta ansvar for en mer bærekraftig fremtid for natur og samfunn, skulle i hvert fall jeg gjøre det. Jeg ønsket å lede med eksempel, og gjorde meg selv om til et showcase for miljøvennlige valg og handlinger. Jeg fôret flinkpike-syndromet og ble Moder Jords skolelys. Gjorde jeg et mindre miljøvennlig valg basert på spontanitet eller dårlige beslutninger, lot jeg meg selv få høre det i lang tid etterpå. Jeg ga meg selv skyllebøtter med dårlig samvittighet i brutal skala. Jeg sa ting til meg selv som jeg aldri ville ha sagt til en god venn. Jeg satte krav til meg selv som jeg aldri ville ha forventet av andre. Og det tømte meg for energi.
For hvis målet er å redde verden, da kommer du ikke til å lykkes. Da kommer du bare til å bygge luftslott og jage skygger resten av livet - mestringsfølelsen blir for abstrakt. Når målene er så utopiske kommer aldri noe til å være godt nok, grønt vil alltid kunne bli grønnere. Men om målet er å bidra til at verden reddes, bidra til et mer bærekraftig verdenssamfunn, og å velge ut noen kamper en ønsker å kjempe - da er målet hakket mer tilgjengelig og overkommelig.
Det var dette jeg igjen klarte å finne tilbake til da jeg begynte å klatre ned fra veggen jeg hadde møtt. Jeg måtte slutte å sette disse umenneskelige kravene til meg selv. Jeg måtte slutte å leve livet som om alle verdens øyne observerte og vurderte hvert eneste lille hverdagsvalg jeg gjorde.
Livskvaliteten min forankres i fjellene, i snøen, i naturen. Den forankres i å møte nye mennesker og kulturer - så jeg skal fortsette med det, jeg skal fortsette å reise og å oppdage nye horisonter. Det er greit en gang i blant å sette seg på et fly - så lenge det foreligger en vurdering av alternativer i forkant. Det er greit tidvis å la klimahensynet vike for økonomiske insentiver. Det er også greit å måtte ta bilen når dette er det absolutt mest praktiske valget. Det er greit å glemme å ta med handlenett på butikken, det er greit å nyte et kjøttmåltid i ny og ne, og det er greit å unne seg et billig spontankjøp.
Det er greit - så lenge vi ikke kaster bensin på ignoranse-bålet. Det er også greit å få dårlig samvittighet for de mindre miljøvennlige valgene, det er bare sunt, så lenge det ikke går i hodet på en. Det viktigste er at man finner en balanse av bevissthet, ansvarlighet og det overkommelige.
Jeg sier ikke at vi ikke trenger drastiske endringer for å oppnå bærekraftmålene, togradersmålene og nullutslippsmålene. Jeg sier bare at vi må finne en sunn vektlegging som fungerer for en selv, ikke bli fanatisk, og samtidig prøve å påvirke større aktører som kan gjøre det enklere for oss forbrukere å leve mer bærekraftig.
For hvordan skal en klare å ta vare på naturen, planeten og fremtidens generasjoner om en ikke klarer å ta vare på seg selv?
Perfekt er ingenting annet enn slitsomt og energitappende. Å være klimaperfekt er heller ikke appellerende for andre vi ønsker å påvirke til å leve mer grønt, da trekker vi fort med dårligsamvittighets-kortet, som blir til en moraliserende og kjip pisk. Det er også morsommere å jobbe med prosjekter og mennesker som er litt uperfekte rent bærekraftsmessig. Det er først da man beveger verden videre; når vi slutter å slå inn åpne dører, flytter oss selv ut av ekkokammeret av dem som allerede bryr seg og jobber med dem som har potensial til å bli bedre. Vi må heller se til Ole Brumm, si ‘ja takk - begge deler’, og gjøre det beste vi kan. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe - så finn ditt noe og fokuser på det. Frøene er kanskje små, men det er stor betydning i de små tingene. Det er godt nok!
Som Mor Teresa sa det; den eneste måten å promotere verdensfred på er å gå hjem og være snill med familien din, og da må vi starte med å være snill med oss selv - “charity begins at home”.
Følg med på Inas blogg: inavikoren.no
Hver fredag kan du få vårt nyhetsbrev med ukas beste Harvest-saker og gode tips.