Fjordene våre er ingen søppelplass

I årets Donald Duck-julehefte snakker karakterene finnmarking, og handlinga er lagt til Finnmarksvidda. Her må Hakkespettene og den samiske lokalbefolkninga ta opp kampen med et stort gruveselskap som vil ødelegge viktige naturområder. En naiv tegneserie om en traurig naturvernsak? Dessverre ikke. Tegneserien kunne like gjerne vært reality.
To steder i Norge skjer det samme akkurat nå.

I Naustdal kommune i Sogn og Fjordane vil selskapet Nordic Mining utvinne mineralet rutil fra Engebøfjellet, og har søkt om å dumpe gruveavfallet i Førdefjorden. Førdefjorden er en av Vestlandets reneste fjorder, og er leveområder for mange rødlista fiskeslag. Lenger nord skjer noe lignende. Gruveselskapet Nussir ASA vil ta ut kobber i Kvalsund kommune i Vest-Finnmark, og har søkt om å dumpe 17 lastebillass med kobberholdig avfall hver time, hver dag i 20 år framover i den nasjonale laksefjorden Repparfjord.

Begge stedene har planene om sjødeponi møtt sterk lokal motstand. Tidligere i år demonstrerte en allianse av lokalbefolkning, turistnæring, sjømatnæring, sameting og miljøbevegelse utenfor Stortinget for et forbud mot sjødeponi i hele landet. Turistnæringa frykter at deponi kan ødelegge Norges største varemerke, de rene fjordene. Sjømatnæringa er bekymra for fisken, mens sametinget er mot fordi gjenåpning av gruva i Kvalsund går utover viktige beiteområder for rein.
For dem som bor i viker og på nes, står noe av det som en gang muliggjorde bosetninga i fare; den rause fjorden. Miljønasjonen Norge er et av fem land i verden som tillater sjødeponi. I de fire andre (Papua Ny Guinea, Tyrkia, Indonesia og Chile) går diskusjonen om hvordan man kan avslutte bruken av sjødeponi. I Norge diskuteres det å åpne nye.

Men er det ikke bare “gråstein”? Fjorden er vel full av det fra før?
Nei. Avfallet er innsatt med ulike kjemikalier fra utvinningsprosessen. I Kvalsund kommer kobber i tillegg. Kobber er et viktig sporstoff for mennesker og dyr, og forekommer reint i naturen. Men på feil sted er enkelte kobberforbindelser skadelige, spesielt for vannlevende organismer. Avfallsmassene er enorme og kan kvele livet på fjordbunnen i lang tid framover. Sjødeponi fra Kvalsundgruva på 70-tallet virket negativt på kveite, sild og sei. Den trua kysttorsken forsvant og har siden ikke kommet tilbake til gyteområdet innerst i fjorden.

I november kom Miljødirektoratets vurdering av sjødeponi i Førdefjorden. Marinbiologenes undersøkelser viste at de trua artene blålange og pigghå sannsynligvis har gyte- og oppvekstområde i det planlagte deponiet. Deponiet vil fjerne gyteområdet for blålange, som er det hittil eneste kjente kystgyteområdet. Konklusjonen var at «Miljødirektoratets vurdering er at etablering av sjødeponi i Førdefjorden vil kunne føre til at forvaltningsmålene i naturmangfoldloven for kysttorsk, ål, pigghå og blålange ikke nås».

Ivar Fossum, administrerende direktør i Nordic Mining, svarte på vurderinga at «I am not a marine biologist but, based on the studies we have done, the marine biologists are wrong» til The Guardian samme måned. Uttalelsen er et godt bilde på industriens holdning til vitenskapelige studier; fullstendig respektløs.

Merk: Det er ikke oppstart av nye hjørnesteinsbedrifter med masse arbeidsplasser, eller gruvedrift i det hele tatt som er problemet; det er avfallshåndteringa.
Så hva er alternativene til sjødeponi? Blant annet gruveselskaper i USA har utvikla teknologi for avfallsminimering, tilbakefylling i gruver, nyttegjøring av avfallet i andre produkter, eller såkalt dehydrering av avgang. Gruvedrift er vanlig verden over, men sjødeponi er ikke det. Steinalderen tok ikke slutt av mangel på stein, men fordi man fant bedre løsninger.

Sakene i Finnmark og Sogn og Fjordane kan synes små og betydningsløse - men utfordringene her kroppsliggjør et større verdensomspennende problem. De lett tilgjengelige mineralforekomstene i verden er nesten tomme, men etterspørselen etter mineraler øker. Elektronikk- og bilbransjen kan ikke få nok. Dermed øker mineralprisen, og det blir lønnsomt å gjenåpne eller åpne gruve på plasser som før ble vurdert som for vanskelige og for kostbare. Kvalsund er ei slik gruve, og mange andre finnes i Norge.

Det hele bunner i en hard realitet; mineraler er ikke en fornybar ressurs. Forekomstene tømmes, før eller siden. De beste forekomstene er alt brukt opp. Derfor mener jeg forskning på gjenvinning av mineraler er mer interessant enn den på økt utvinning. Da kommer vi krisa i forkjøpet. “Urban mining”, resirkulering av metallkomponenter i elektronisk utstyr, er en slik mulighet.

Likevel, mineralutvinning vil ikke ta slutt før den tvinges, og den er ikke et problem så lenge den ikke ødelegger for andre viktige naturressurser. Men sånn det er nå, gjør den det. Situasjonen i Norge i dag leder tankene århundrer tilbake i tid, til industriens morgengry - slik lovverket håndheves tillater vi åpenbar forurensing. Norske myndigheter må sette strengere krav om alternativ avfallshåndtering og kjemikaliebruk i næringa. Kortvarig inntjening på bekostning av evige, fornybare ressurser som sjømat og reindrift, er i beste fall korttenkt og ansvarsløst. I verste fall fatalt.
Men jeg er ikke i tvil om at denne kampen kan vinnes. For denne vinteren får vi hjelp av Hakkespettene for å stoppe forurensende gruvedrift i Finnmark. Og vi regner med deg også.
Fjordene våre er ingen søppelplass.