Fjellfiskets historie

Å dra i land en sterk, blank fisk på en midtsommerskveld og deretter steke det røde kjøttet på bål eller stormkjøkken skaper den gode villmarksfølelsen. Det norske sportsfisket slik vi kjenner det i dag har en del av sitt opphav i utenlandsk turisme på 1800-tallet, men fisket i norske fjell startet imidlertid på ingen måte med tweedkledde engelske lorder på fluefiske. Ørreten og andre ferskvannsfisker har spilt en rolle for folk mye lenger tilbake enn dette. Hvor lenge? Og hvilken rolle? Og hvor kommer egentlig fisken fra?

For første gang gis fisket i den sørnorske fjellheimen ei fyldig og samla historie. I boka Fjellfiske i fortiden – Årtusener med svømmende rikdom (Portal forlag 2016) slipper både natur- og kulturforskere til for å gi svar på disse spørsmålene. Målet vårt er å vise at mange vitenskapsgrener, slik som arkeologi, beinvitenskap, etnologi, fiskebiologi, genetikk og historie, i fellesskap kan føre oss langt nærmere svarene. I tillegg har arkeologer gravd frem nye boplasser og redskaper ved fjellvannene, i håp om å finne enda flere svar.

Norsk fjellfiske – hvordan startet det?
Da den norske fjellheimen tinte fram etter siste istid, var nær alle vannene og innsjøene som dannet seg tomme for fisk. Årtusener under ei kilometertykk iskappe hadde sørga for det. Hvor kom fisken fra til dette nye landet? Hvordan kan det ha seg at vi i dag kan fiske ørret og andre arter langt til fjells?
Genetiske studier har vist at ørreten i norske fjellvann opprinnelig kommer fra elver i Sør-Frankrike. Det er ei fantastisk historie. Ørretens forfedre har svømt den lange veien sørfra for egne finner. Via svenske elvesystemer klarte ørreten og andre arter å nå videre til de østligste av de sørnorske innlandsområdene, men tallrike strie partier og fossefall hindret imidlertid fisken fra å etablere seg i fjellområder som Jotunheimen og Hardangervidda.
Til tross for naturgitte hindringer har fisken likevel kommet til disse områdene. Den måtte bli båret opp til disse fjellvannene av mennesker. Når og hvordan har det blitt spekulert lenge på, men i dag aner vi svaret. Mange funn av fiskebein på boplasser i fjellet fra steinalderen forteller oss at utsetting av fisk var noe menneskene begynte med for minst 3-4000 år siden, sannsynligvis for å tilgang til selvproduserende matforråd i fjellheimen. Flyttingen av fisk til stadig nye vann har pågått helt fram til våre dager.

Utsetting av fisk er en inngripen i økosystemene som vitner om en utviklet naturforståelse og planleggingsevne hos mennesker langt tilbake i tid. Det har trolig tatt tid før bestandene har vokst seg så store og tallrike at fisket har gitt særlig til avkastning. Utsettingen innebærer også at de fleste av ørretvannene i fjellet må betegnes som en form for kulturlandskap. Dette strider tilsynelatende mot den vanlige oppfatningen om at fjellheimen og fiskevannene der alltid har vært naturlige og uforstyrrede av mennesker.

Fjellfisket – rikdom og mangfoldighet
I våre dager fisker over halvparten av den norske befolkningen årlig.[1] Fisking foregår både ved kysten og i innlandet, men for mange av oss representerer ørret- og røyefisket en ultimat fjellopplevelse. Fjellfisking er også noe vi kan forbinde med matauk. Mange norske familier holder for eksempel rakfisktradisjonene i hevd, men antallet aktive yrkesfiskere er imidlertid svært lavt i innlandet i våre dager.[2]
I den grad fjellene brukes av mennesker i dag, kan vi nok anta at fortidens mennesker i enda større utstrekning anså fjellene som naturlige bruksområder. Tallrike spor etter fortidens folk blir stadig avdekket, særlig rundt vassdragene og fra de snøfonner som nå smelter vekk etter å ligget i høyfjellet i mange tusen år. Samlet vitner de om stor aktivitet i mange fjellstrøk. Her har det foregått jakt og fangst, setring og jernproduksjon, for å nevne noe. Ofte ser disse virksomhetene ut til å ha vært kombinert med fiske. Ørret var en viktig del av kosten, og livsviktig for mange av menneskene som valgte å bo i fjellheimen og i fjelldalene århundrer tilbake i tid. Til en viss grad ga også fisket et økonomisk overskudd som staten etter hvert visste å beskatte. I mange bygder i Gudbrandsdalen var det for eksempel vanlig å betale landskyld i form av fjellfisk på 1500-tallet.
Fjellfiske i fortiden viser at fisket har vært mer mangfoldig gjennom historien enn vi ofte tenker oss. De tidvis kreative metodene, for eksempel variert bruk av garn, agn og forskjellige fiskefeller, viser hvor viktig fisken har vært som ressurs. En annen side av denne mangfoldigheten er at fjellene i Sør-Norge har vært utnyttet av mennesker med ulikt levesett og variert kulturell og geografisk bakgrunn. Både fangstfolk og bønder, samer og nordmenn, har levd i og brukt fjellene.
At fjellfisket har vært fritt for konflikter, kan vi slett ikke regne med. I mange bygder har uenigheter om fiskeretter endt i slagsmål, og slike konflikter har sågar endt i drap. Dette er et eksempel fra grenseområdene mellom Valdres og Fronsbygdene i Gudbrandsdalen:

Ette 1800-tale begjynte såg dæ ut te, at grensestri'n lågå upp-att verre hell någun gong førr, og dæ va mest likt te, at Valdersan radt gjor' mannamord på Frøningom ner døm såg se tak te di, dæ va någå døm ha drivi med frå gåmålt, dæ; i 1468 skaut Valdersan ihel ein ong gut frå Uleberg på Sør-Fron, og kasta like oppå butake på Tåkåsta-fiskjebu'n ve Raggen.[3]

Nyttefiske – innlandets kystkultur?
At den norske kysten er rik på kulturminner som viser til menneskelig bruk av havet har relativt lenge vært en kjent sak, og kystkultur er i dag et veletablert begrep[4]. Kunnskap om at «fjellandet» Norge også inneholder varierte spor av typer man kan sammenligne med vår gamle kystkultur[5], synes imidlertid ikke å stå like sterkt, verken blant folk flest eller i det norske kulturminnevernet.
Tradisjonsbåter, fiskebuer, naust og båtstøer finnes også i fjellet. Likevel kjenner kulturminnemyndighetene kun til et lite antall slike gamle spor etter bruken av fjellheimen. Mangelen på systematisk leting gir grunn til å tro at det ligger mange av dem der ute som de færreste vet om. At båter, fiskebuer og naust i stor grad har blitt oversett kan også ha bidratt til at fjellfisket ikke har fått den plassen de fortjener, både i den generelle historiefortellingen og i beretningen om tidligere tiders bruk av de norske fjellområdene.[6]

Ta del i kulturarven!
Å passe på fjellfiskets kulturlandskap handler imidlertid ikke bare om å sikre de fysiske sporene som dukker opp langs innsjøenes bredder. Menneskene har gjennom utsetting av fisk satt sitt preg på fjellene. Av denne grunn kan vi si at fisken og fisket er en del av fjellets kulturlandskap. Den har kommet dit ved hjelp av folk og har vært utnyttet av mennesker siden steinalderen. I fjellvannene svømmer altså sprell levende kulturminner!
Ivaretakelse av kulturarven i fjellvannene handler til dels om å holde fiskebestandene sunne og tradisjonene rundt fiskingen levende. I dette samles vår oppfordring til leserne av denne boken: Dra til fjells og bruk de flotte ressursene vi har der! Du er imidlertid ikke den første fiskeren i fjellheimen, så stell godt med våre forfedres spor.

Noter:

[1] Norges Jeger- og Fiskerforbund (2016) opplyser at 50 % av den voksne befolkningen fisker én eller flere ganger per år, og at over 70 % av barn mellom 11 og –16 år fisker årlig. Den årlige, totale fangsten av innlandsfisk er anslått til å være 10 000 tonn (Søilen 2009).
[2] Ifølge Fiskeridirektoratets statistikkbank har 13 personer i Oppland fylke fiske som hovedyrke i 2016, mens det i Hedmark er 15 fiskere (www.fiskeridir.no).
[3] Kleiven 1928: 298–299.
[4] Hundstad 2015
[5] Molaug 1985
[6] For eksempel Austrheim et al. 2015.