Leirbålet

Fisken som hoppet for kjærligheten

I akvariet blir fisker født og de dør, de spiser og bæsjer, yngler og krangler, rett foran øynene dine. Jeg vet ikke om du synes det høres så spennende ut, men la meg fortelle en historie.

Sent på høsten, når det mørkner og visner og fryser til ute, er det fint å sitte ved akvariet. Fiskene våre går ikke i dvale. I akvariet lever de et liv som sikkert er temmelig forskjellig fra livet til en vill fisk, men som viser tydelige spor etter den tropiske naturen de stammer fra.
For eksempel frykter mange av fiskene overflaten. De nøler lenge før de tar sjansen på å snappe en flytende matbit, og de styrter ned igjen. Slik oppfører de seg selv om de har levd hele livet under et glasslokk og aldri har sett snurten av en isfugl eller hegre på fiskejakt, men det ser ut som ungfiskene er mindre bekymret enn de store ruggene. Jeg antar frykten er mer eller mindre medfødt, litt som høydeskrekk.
Du blir bedre kjent med fiskene foran et akvarium enn noe annet sted. Fisking er spennende, bevares, men det er ikke mye du ser til fisken før den spreller på kroken, og da er ikke betingelsene så gode for å bli kjent. Om du dykker eller snorkler får du se fiskene der de hører hjemme, og det er flott, men du ser dem antakelig i forbifarten. Det er flaks hvis du er der med dykkermaska på når det skjer noe viktig.

Jeg lovet en historie, og her kommer den: En gang hadde jeg to par palettciklider i et akvarium jeg hadde delt av med en glassvegg. På hver side plasserte jeg en hule laget av et halvt kokosnøttskall. Tanken var at det skulle bo en familie på hver side, og jeg gledet meg litt til å se hvordan de to hannene blåste seg opp og truet hverandre langsetter glassveggen for å markere grensen mellom territoriene sine. Jeg hadde valgt ut to hanner som var store og fine (hunnene nekter lage barn med hanner som er mindre enn dem selv) og to hunner som var gode og runde i magen (kjønnsmodne og fulle av egg, altså).
På venstre side av skilleveggen gikk det som planlagt. Hunnen tok på sin fineste drakt, fiolett på den runde magen og kullsvart på mye av kroppen, og med en skimrende gullkant på finnene. Hun gjorde seg til for hannen med en slags spastisk risting, slik fisker gjerne gjør, og han svarte med gnistrende farger og ristet tilbake. De vendte stadig tilbake til hulen, gravde vekk sand og danset rundt åpningen. Alt var som det skulle, hormonene herjet, og nå trengte de bare litt tid.
På høyresiden gikk det dårlig. Hunnfisken ville gjerne lage barn, men hun ville ikke ha partneren hun hadde fått tildelt. Hun ville ha naboen.
Igjen og igjen kom hun bort til glassveggen og gjorde seg så lekker hun kunne. Nabokona ble selvsagt sint som pokker, og hadde det ikke vært glass imellom hadde de nok kvestet hverandre. Den populære hannen på venstresiden virket litt forvirret av alt dette, som om han ikke riktig visste om han skulle gjengjelde interessen eller hjelpe den sjalu partneren med å jage inntrengerinnen (ville palettciklider lever iblant i store haremsfamilier, så han hadde vel kanskje sine forhåpninger, men i akvarier av normal størrelse er det såpass trangt at det bare blir bråk av sånt).
Forvirringen var likevel ikke verre enn at de heldige fiskene på venstresiden greide å stifte en temmelig harmonisk familie. Snart passet hunnen en hule full av egg. Hannen patruljerte ytterkantene av eiendommen som han skulle, men det var vel ikke fritt for at kona av og til måtte minne han på hvor han hørte hjemme, med kroppsristing og småbiting og slikt.
På høyresiden fortsatte den misfornøyde dama å henge blussende ved glassveggen som skilte de to sidene. Den upopulære mannen virket mer og mer resignert. Fargene hans falmet. Han sluttet å prøve å lokke hunnfisken bort til hulen. Han sluttet å true rivalen på den andre siden av glasset.

Så skjedde noe. En dag jeg kom inn i rommet var det ikke to, men tre fisker på venstresiden av glassveggen, tre svært opphissede fisker med mørke, truende farger, struttende finner og åpne gap klare til å bite. Høyredama hadde klart å hoppe over veggen. Jeg fant selvsagt fram håven og fisket opp hun som hadde hoppet for kjærligheten, så fort jeg kunne. Det var ikke noe annet sted å plassere henne enn hos han hun absolutt ikke ville ha.
Jeg gjorde to ting for at hun ikke skulle hoppe igjen. Først senket jeg vannet litt så det ble vanskeligere å nå opp til kanten. Så satte jeg en svart plastplate inntil glassveggen så naboene ikke kunne se over til hverandre.
Og nå - ikke med én gang, men gradvis, over en tid - forandret livet seg på høyre side av veggen. Fargene til hannfisken begynte å våkne til liv igjen. Hunnfisken hadde ikke lenger noe vindu å glane gjennom, og begynte å svømme nærmere han hun ikke hadde enset tidligere. I løpet av noen uker blusset fargene og kokosnøtta ble fylt med egg også på høyre side av veggen. På venstre side begynte ungeflokken allerede å vokse til og svømme lenger unna foreldrene.

Fisker som danner par, vokter yngel og forsvarer et territorium på bunnen – som palettene og deres slektninger i ciklide-familien – er lettere å forstå seg på for oss mennesker enn fisker som streifer fritt og formerer seg etter tøm-og-røm-prinsippet. Men det er nesten alltid mer ved fiskene enn man får øye på.
Ta for eksempel guppyen, en populær akvariefisk som ikke legger egg. Hunnnen føder i stedet svømmedyktige unger. De er så å si født på flukt, for de må fra første stund passe seg for ikke å bli spist av voksne guppyer, inkludert foreldrene. Likevel viser det seg, når adferdsforskere gir seg til å granske guppyer i akvarier og i det fri, at guppyene overfører kunnskap fra generasjon til generasjon. Unge og uerfarne fisker følger nemlig med på de andre guppyenes reaksjon når det kommer en større fisk. Blir de andre redde, lærer nybegynneren at det er snakk om en farlig rovfisk. Er de uberørte, slutter nybegynneren å frykte fisker av akkurat denne typen.

Slikt oppdager du ikke ved å kikke på fiskene i ditt eget akvarium, men det er morsomt å vite. Det blir i det hele tatt morsommere å ha fisker jo mer man leser om dem, og jeg har – kremt – skrevet en bok jeg håper skal gjøre det morsomt å ha fisker for barn og foreldrene deres. Akvarieboka for barn er ikke først og fremst skrevet for overivrige typer som meg, som har flere akvarier, setter opp skillevegger og gjør mye rart. Den er først og fremst skrevet for barn og familier som har lyst til å prøve seg på å ha fisker i akvarium for første gang.

Når våren kommer vil man ut, og bruker mindre tid ved akvariet. Litt av vitsen med akvariet viser seg likevel da: man har blitt kjent med noen fisker siden sist og derfor ser man fiskene ute med nye øyne. Stingsildene på badeplassen passer også egg og unger (eller rettere sagt: faren gjør det alene) og hannene får knallrød mage i yngletiden. Ørekyten stimer omtrent som sebrafiskene i akvariet. Slektninger er de også. Sandflyndrene skifter farge for å skjule seg, som de algeetende ancistrusene. Og så videre.

Det var vel egentlig motivet mitt for å skrive Akvarieboka for barn, å få barn og voksne til å legge merke til mer av det som lever rundt dem. Det, og å kjenne på knoklene bakpå ryggen og tenke over hva det betyr at vi er virveldyr vi også.