Gullhode og den gule ørreten

Pokker til uflaks da ... tror du ikke håven henger igjen på en grantapp ved kilosberget. Det er bare å bite i det søte eplet og ta turen om igjen, det blir fisketur to kvelder på rad. N sier kjør på og K er på overnatting hos en venninne. Et hendig uhell og en god anledning til å skrive Harvestartikkel. Dette skal jo etter hvert bli mitt levebrød, det er bare å guffe på. Ikke spør om hvorfor vi kaller det Kilosberget, det er kun i fantasien ørreten der blir så stor. Tviler på at jeg noen gang går tom for temaer å skrive om, og dere er dømt til å måtte lese. He, he.
Mvh G.Brodino Pute - i samarbeid med Geir Ruud
PS: Én ting til, vannstanden i elva har sunket 8 cm siden i går, det er da ganske mye, og til min fordel.

Vi befinner oss i den norske hverdagsskogen på Østlandet. To raske stikkord som beskriver egnen kan være gran og vann. Mer om det senere. Nå gjelder det hjertets sunnhet og sivilisasjonens fall.
Det er uklart om fiskekortet gjelder her eller ikke. Det er plassert et skikkelig forbudsskilt på elvebredden, der kulpen renner over og ut i innsjøen. En stålstang med rundt skilt på. En karikatur av en tykk fisk med skråstrek over. Skiltet rager opp og står der og gjør narr av menneskene. Hvis jeg ikke var så opplyst kunne jeg tro det betød "Forbudt for fisk". For å gjøre det enda tydeligere har de i tillegg satt opp skilt med skrift, ett på hver bredd, med beskjed om ikke å forurense drikkevannet eller slå seg ned eller oppføre seg mistenkelig. Jeg er skyldig, selvsagt. Her sitter jeg i full mundur, i skjul av løvtrærne, og pønsker på noe. Jeg har tisset i buskene og en gang slapp jeg en god fjert, men det var i vaderen så den teller vel ikke. Når det knaser i grus fra biler og sykler huker jeg meg ned. Det er ikke engang sikkert at det noe ulovlig på gang, men man kan aldri vite.

Dette er min kulp. I tredve år har jeg kastet fluer her, fra lenge før skiltene ble satt opp. Persen er en feit gulbuk på 625 gram fra 1997. Den gangen var det heller ikke lov til å fiske i selve vannet, men da var forbudet mindre synlig, det stod kun nedskrevet. Var det ikke slik at man kunne fiske i elva, men ikke i vannet?
Jeg husker en gang for lenge siden at en guttegjeng bli tilsnakket av en oppsynsmann med ropert. De hadde tent et diskret leirbål på odden og satt veloppdragent uten å skråle. Oppsynet ropte forlegent ut i augustnatta: "Dikkan kan ikkje slå leir der". I dagboka står det om opptrinnet at guttene ikke responderte. De fortsatte å oppholde seg stille på odden og roperten lød bare den ene gangen.
I dag er vannstanden fin og høy. Sjøen har steget, slik at strømkanten ved hovedskiltet ikke er synlig. Det er enda en ettermiddag i hetebølgen juli 2014. De voldsomme tordenskurene har tømt masse vann i skogen, slik at elva er frisk og brusende, men altså på vei ned. Elva har fyllt innsjøen og ved det flyttet innløpsstrømmen inn i lovlig sone. Mobilen står på flymodus, håven er funnet, kaffen trekker og det blinker i vårfluevinger der sollys flimrer gjennom granverket. Det er rigget opp en stang laget av Jan, hans foreløpige favoritt, en Garrison 209, bygget i fjor. Jeg låner den nå som han er på ferie i Hellas. Det er snart like varmt i Norge som på Kreta. Jeg vet ikke ... .det er da er fin dag, er det ikke?
Jeg dikter frem et skilt til. På fjellet midt imot støper jeg et betongfundament hvor en fossekall sitter og skotter opp på en plate belyst av en 500 watter. Svart skrift på svart bunn."OBS, spennende usynlig standplass. Alt fiske skal starte her. Betrakt kulp før kast. Overtredelse medfører straffeforfølgelse." G.B Pute

Elva kommer fra en større sjø noen kilometer ovenfor. Den renner gjennom vanskelig terreng og fosser for det meste nedover uten å flate ut. Hvert år planlegger jeg å fiske meg hele veien, men oppgir det underveis, elva er for stri og dum. Man havner oppe i åsen tittende ned i det som kalles Helvete. Trær uten rotfeste har falt utfor og ligger døde og tørre i skorter og fjellsprekker. Man lener seg ut for å kjenne brølet og det fuktige oppdriftet. Her ble det fløtet tømmer, vet du. Tenk når varselet gikk om tømmervase i Helvetet. Noen måtte klatre ned og løse opp i knuten, men følg med, for om noen timer slippes det mere vann. Den boka vil jeg gjerne lese. Med livet som innsats i en tid da livet var det eneste en fattig arbeidskar hadde å selge. Det ville vært meg hvis jeg levde for hundreogelleve år siden. Neste sommer kjøper jeg teleskopstang og markboks og gjør et nytt forsøk for å ære de døde arbeidsfolka.
I oset her nede er det derimot ganske fint. Man kan fantasere om hvilke ørreter som trekker opp mot det friske vannet for å innhalere luftbobler og plukke drivende fluer.
En rask utvading viser at elvebunnen fortsatt holder ett og annet insekt. Jeg vender steiner og finner blant annet tomme skall av husbyggende vårfluer. Fuglen har fløyet, men her er det tomme redet. Vet du hvordan det er laget? Ett vårflueegg blir lagt og havner nede blandt stein og grus i midlertidig sikkerhet. Lagt av en mor som aldri skal bli kjent med sine avkom. Hun legger eggene oppstrøms fra der hun vil at de skal klekke, slik at de får tid til å synke mens de føres med strømmen til de hjemtraktene hvor hun selv ble født.Takk for omtanken, mamma. Ved det viste du at du unnet oss alt godt. Der ligger da vårt egg gjennom vinteren og ruger seg selv ut og blir til en larve. Den begynner å spinne en klebrig silketråd. Små biter i riktig størrelse av hva den finner, festes til silken. Slik murer den, med silke som mørtel, opp ett hus den kan bo i mens den krabber rundt på leting etter mat. Det er en smart beskyttelse og den har funnet den på selv. Ingen mor har vært der for å vise teknikken. Under på under og virvlende kaldt vann. Den må tidlig lære å holde seg fast. Etterhvert som larven vokser, bygger den på, utvider med større barkbiter og sandkorn og blir mer livlig ettersom vanntemperaturen stiger gjennom våren. Man kan plukke opp en til å legge i hånda sammen med vann. Et hylster av små steiner som den ukyndige vil tro er noe uvedkommende. En solid og innbodd enebolig på to centimeter. Larven har trukket seg inn og ligger stille og venter. Etter en stund faller den vel til ro og titter ut. Da ser man dens hode og framben der den krabber avsted og drar huset etter seg. Ikke ulikt Andreas, som titter ut av teltet etter å ha snuset inn duften av sterk kaffe og satt fast underbuksa i glidlåsen på soveposen.
Jeg brekker det tomme huset over og kjenner myk motstand. Det er silke, ikke stein, i motstanden. Det er en tid siden jeg brakk over et hylster med noe inni. Bakkroppen som da ville kommet til syne er så blek og ubeskyttet. Man kaster den fra seg og vet at den vil dø. Det blir som å kaste en kattunge i elva og senere påstå at det ikke var vi som drepte den, at den druknet av seg selv. Mannen blir bløt med årene og prøver å unngå å drepe der det er mulig.
Det har gått et år og larven har vokst seg stor. Herregud, for en rar og mangfoldig jordklode. Det er ikke til å nevne hva menneskene har gjort mot hverandre eller med hverandre samtidig med underet i elva. En myk og våt larve stenger luka mot verden og gir seg over til sin forvandling. Den har fått nok av gamlelandet. Larven omskapes i det stille til et tørt flyvende vesen ulik sitt tidligere selv, men si meg, hvor ble det flimrende sollyset av?

Tankene fløy visst avsted og siste slurk kaffe med grut har blitt kald. Hvor var vi? Jo, tre kilometer nedstrøms for Helvete. Men husk at det er et menneskeskapt navn. Minn forresten rette vedkommende på at halvparten av min aske blir strødd her etter kremasjonen (det må vel være lov?).
En ørret av rette sorten hoppet for et kvarter siden klar av vannet. Plasket ble borte i den boblende strømmen, ingen lyd røpet den, men jeg så den fra min plass i buskene. Jeg har sett den før, det vil si, jeg har sett fisk vake på den plassen før, og det er en god standplass. Alt vannet fra skogen passerer forbi i en dyprenne på utsiden og min fisk har stillet seg opp for å spise litt. Gjøre utfall mot venstre, ut i hovedstrømmen. Man kan tenke seg at fisken blir ekstra sterk i kroppens venstre muskler etter alle utfallene. Man kan gjerne tro at kulpens fineste fisk velger denne plassen ved denne vannstanden. Stedet er ikke tydelig. Tipper mange menn har oversett det eller vadet for langt og ved det skremt fisken. Stedet er nær meg, faktisk inne på grunna. En gang jeg måtte vade ut og løsne en fluekrok fra bunnen, merket jeg meg hvor grunt det var. Likevel er det her. Følg instruksjonen på skiltet. En mørkegrønn stripe på bunnen en halv meter nede avslører stedet. Tipper det er noe å spise der, selv om det ikke vaker. Ørreten hoppet jo som en hingst. Jeg tillegger den aggressive egenskaper, gjør den vill og sulten. Gjør den til en motstander. Den viser seg ikke, men den må vel være der?
Fra et punkt ti meter skrått nedstrøms ligger en flat stein til å sette knærne på. Det henger en nr.16 oransj vårflueklekker med gullhode på fortommen. Senere skal jeg fiske meg videre oppover elveløpet og kaste hit og dit og over alt med lang slakk tippet. Nå derimot må den være kort slik at jeg har god kontroll på flua der den skal drive nøyaktig over den grønne stripa.
Det er et enkelt kast, men jeg gjør noen kortere kast først, for å få følelsen med hvordan den nye stanga virker.
Trallalla, det knaser i grus og en gjeng syklister braser forbi mens de snakker. Den høyrøstede anføreren roper bakover om ett eller annet som har med navet å gjøre. De sykler uten å bry seg om stigningen. Jeg ser ikke i deres retning, men holder ørene åpne og konsentrerer meg om elva. Syklistene gjør meg glad, minnes jeg. De er som meg, bare at de sykler for å gjøre livet langt i stedet for å fiske med flue.
Trallalla, fisken slår på. Første gang flua ploppet ned på det riktige stedet, hogg det til. Flua drev inn i ørretens gap og rykket var ikke til å ta feil av. Opp på bena. Fisken står stille og presser, jeg hever stanga og sveiver inn den løse snørebukten som henger nedstrøms. Så kaster den seg ut i et løp helt ned til enden av kulpen. Den krysser over forbudslinjen og jeg må stavre etter slik at noen kunne sett meg. Fisken blir raskt trett, og når den pendler frem og tilbake ved mine føtter ser jeg at den er gul i buken. Jeg får den i hånda og legger merke til at den er tynn. alle dens krefter gikk med til det kraftige utraset. På hodet og nedover nakken klamrer noen lus seg fast. De har den samme mørkebrune olivenfargen som fiskens skinn. Hodet er ellers så grovt og grønt og underkjeven har antydning til krok. Den glir ut av min hånd og vrir seg løs fra kroken. Et øyeblikk viste den styrke, en rest av ungdommens kraft, men jeg fikk ikke fanget den, for håven hang på en grantapp. En stund står fisken i le bak min ene vadesko. Da jeg må bevege meg, skvetter den til og svømmer ned i kulpens mørke. Jeg måler på steinene der den stod og ser at den var lengre enn skoen, det var bra.Takk skal du ha, gamle ørrethann, og beklager bryderiet.

Sola forsvinner fra elveløpet. Oppe i åsene brenner grantoppene fortsatt. Det stiger en bedøvende damp fra elva. Jeg vader oppover til Tømmerstoppet og kaster en tørr Adams til alle kanter og kroker flere små ørreter. Det er ikke lange stubben og jeg tar meg god tid. Det er nok av steiner å kaste mot. Jeg vet hva som nå kommer. Lyden av det evig rennende vannet og den døende dagen berører meg. Elva utmatter meg der jeg stadig må lene meg imot. Jeg hører ikke hjemme her. De mørke fjellskrentene kaster vannkruset tilbake og granene står tett uten å tale, men de lener seg avgjort i min retning. Nå holder de også frem sine tørre grener og treder til side for å vise sine falne slektninger. Et tre fra lengre bak hvisker: "der er du jo, du trodde vi hadde glemt deg? du har ikke vært snill i det siste." Naturen sveller og vokser, det knaker i den, mens jeg har begynt å krympe. Herregud, skogen prøver jo å komme seg på benene. Lemlestede tømmerfløtere som aldri ble funnet snurrer sakte i bakevjene med ansiktene ned. Ryggene deres har svulmet opp slik at de ligner steiner. Skjortene har revnet og mose stikker frem. Heldigvis har jeg de små hullene i vaderene til å muntre meg opp. Det slår meg at jeg skal hjem til min familie og jeg får hastverk, vader så det fosser langs dyprenna opp til vadestedet. Fekter meg frem og stikker vadestaven i vannet som kommer mot meg. Staven er god å ha nå.

Allerede ved sykkelens skjulested er jeg lettere til sinns. Når jeg slår på mobilen får jeg en gladmelding om å kjøpe med ostepopp. Elva knurrer ikke lenger, den suser bare usynlig bak der et sted og jeg har unnsluppet. Åh, disse lettpåvirkelige sanser. En ting vil jeg si til den interesserte: Dette stedet har noe sterkt ved seg. Det krever sin mann å fiske seg fra Tømmerstoppet opp til Osp. For ikke å snakke om videre opp til Store B. Det er aldri andre å se der og det har vel sin grunn (æsj, strekningen patruljeres vel fortsatt av falne tømmerfløtere).
Jeg demonterer stanga. Den kommer med et sanselig plopp, to parter mykt metall som er tilpasset hverandre. Dette er altså Jans favorittstang, her ligger noe skjult som ikke kan overses. Jeg merker at jeg har blitt bedre kjent med ham. Hans håndtak er forskjellige fra mine, liksom kortere og fyldigere. Jeg liker det. Stanga skal få et eget dikt ved en senere anledning.
Så er det jeg som sykler gjennom skogen i full fart.
Det gjennomføres anleggsarbeide på strekningen. Fantastiske mengder jord og kvist ligger strødd. Mange mål skog er revet opp og skogbunnen ødelagt. Det er godt gjort. Dosere og gravemaskiner har endevendt alt. Lastebiler kjører til og fra. Det arbeides overtid. En svær maskin står på tomgang med skogbunn til akslingene. Avrenningen havner etterhvert direkte i småbyens drikkevann, sammen med mitt jomfrutiss. Det skulle ikke forundre meg om dette forurenser mer enn 30 års fluefiske. Jaja. (Dette er kun daglig vedlikehold av sivilisasjonen, trær og menn er det overflod av, altså ingen ting å beklage seg over. Hold bare munnen din lukket Geir, se på veien og pass dine egne saker.)
Vel nede ved bilen oppdager jeg at den sammenleggbare vadestaven er borte. Sverdet står lent mot det digre tømmertreet, jeg vet hvor det er. Pokkers uflaks ... da må jeg visst ta turen opp igjen, og Jan skal være på Kreta enda en uke.