Det argentinske oppgulpet

Denne historien ble kladdet ned i affekt i januar 2014, rett etter at vi kom hjem og det ble påstått i teksten at min kurs i livet var endret og at det var en god ting. Når historien nå føres inn ser jeg at dette langt på vei er sant og at den nye Geir er et bedre og mer harmonisk medmenneske.

En dag utenfor Sportslageret så jeg en mann stå rett opp og ned på fortauet og se fremfor seg med handleposene ved sine føtter. Hva tenkte han på? Hadde han opplevd noe? Det var ikke vindusutstillingen som hadde stanset ham, og trafikken tikket forbi. Jeg stod en liten stund og betraktet ham og kom på at det kunne vært meg. Kanskje det var meg? Nå skal du høre ...

Etter en dags vandring langs Rio Secreto kom vi til et stykke elv hvor bunnstenene var belagt med algeslim. Ganske rart, for hele veien opp fra innsjøen hadde elvebunnen vært ren og tørr. Ikke helt tørr da, men du vet hva jeg mener. Det festet seg på fortomsknutene som brennmanet og kladdet seg rundt våre synkende tørrfluer. Vi klatret opp på elvebrinken for å få litt oversikt. Andreas døpte området Grønnsvingen. Det var sommervannstand og den utraste elvebredden viste hvor tykt laget av sand og småstein var her på pampaen. Elva hadde i tidens løp gravd seg til bunns og sopt løsmassene med seg.

Her oppefra fremstod elveløpet som et kunstfoto hvor det var manipulert inn vannmeloner hele veien nedover, fremmedartet og overveldende. Vi hadde kommet frem til den uventede vendingen i nest siste kapittel på vår fiskereise.

Andreas oppdaget en ørret. Han pekte den ut for meg og da den gjorde et utfall, kunne jeg også se den. Skyggen beveget seg oppover i et sveip, men kom sigende tilbake samtidig som Andreas var på vei ned for å kaste. Jeg ropte om fiskens bevegelser, siden Andreas ikke kunne se den i skinnet. "Stå stille ... den kommer mot deg, du kommer til å skremme den." Men fisken svingte tilbake på sin plass og stilte seg opp som før. En inspeksjonsrunde på femti meter til øverst i kulpen og ned igjen på to minutter. Ingen ting hadde hendt, man må da få lov til å røre litt på seg.
Avstanden mellom de to var ikke stor, og Andreas nærmest lå og vispet ut et oppstrøms kurvekast med høy baksleng. Caddisen suste forbi mine ankler og havnet der den skulle. Fisken så flua, snudde seg og fulgte etter og bestemte seg for å ta. Jeg skled ned til ham for å heie så det rullet i småstein og føyk støv til værs. Herregud så enkelt dette virker når det gjøres av en kyndig.
Hadde vi hatt tribuner på toppen av skrenten kunne vi solgt til fullsatt og fått dekket reisen, ingen sak. Billig vin, sandwicher med ost og skinke, skorper i nesa og ørret hver dag. Her kan vi gå en hel økt uten å se tyggegummipapir eller hus. Ren og skjær luksus og varmt vann i dusjen så å si hver dag.
Andreas løsnet fisken og i tumultene utbrøt han: "Hva er dette? Kom skal du få se et ferskt argentinsk oppgulp." Fisken fløt sidelengs, men oppreist ned strømmen og vi fulgte den med blikket til den var borte. Den klarte seg nok.
Vi betraktet ørretens foreløpig siste måltid. En lysende grønn centimeterlang plugg av en bille og et tykt insekt vi ikke hadde sett før. Kunne det være en sikade? Jeg brettet ut vingene dens og så da hvor stor den ble. Hva er oddsen for at en sikade skal bli slukt av en ørret her, for så å bli gulpet opp i hendene til to insektselskende nordmenn som straks begynte å komponere sanger om den?

Kjære sikade, synger jeg, medskapning og bror som ikke kjente meg. Du døde ei forgjeves. Jeg kan ikke påstå at jeg elsket deg eller at jeg ville giftet meg med deg og båret frem dine barn. Men du tente lyset i ett av mine ubenyttede rom og derfor kan jeg ikke glemme deg. Jeg skal holde ditt minne levende. Det henger en akkord, slått an på nylonstrenger, i rommet, i verdensrommet. Lyden høres ikke ut til å ville forsvinne. Kan jeg fortsatt høre det?
Alle kan påstå at stor fisk spiser stort agn, det er en floskel man kaster fra seg der man sitter i klubben med et glass og doserer fluefisketeori. Men den dagen man selv står i elven med en varm sikade i hånda trekkes sløret til side og budskapet synker inn. Hvis du er som jeg var og ikke har forstått det ennå ... stor fisk spiser helst stor tørrflue.

I kveld følger vi kjerreveien hjem, så slipper vi å traske over slettene og samle borrer. Det vokser høyt gress i midtrabatten, her kunne jeg ikke kjørt med Berlingoen. I buskene står kyr og ser på oss. Unge stuter tar noen skritt frem, rauter og sparker opp mere støv. De er farlige og kåte, men skvetter unna når vi kommer nær. Raden av popler ved vår hacienda står som fyrstikker i det fjerne og nå går sola ned. Vi har gått så mye i våte sokker i det siste at den vonde hælen til Andreas har blitt god igjen. Vi driver hverandre frem. Han: sterk, dyster og langtkastende. Jeg: sterk, pludrende og kortkastende. Til sammen blir vi en hel mann. Vi snakker om landinnsekter og har lagt merke til de klossete grønne billene som stadig flyr på oss. Hvordan skal vi klare å binde dem uten bindestikke? Veien hjem blir nokså lang og innen vi er fremme ved bilen har vi tenkt ut noe som kanskje kan fungere. Hvem vet hva morgendagen skal bringe.
Nå gjelder det å komme seg til kafeen før den stenger. Det blinker gult i det fjerne, kanskje de har satt lys ut for oss?

Vi skåler høyrøstet og forteller campingverten om vår fiskedag. Han humrer over våre såre føtter. Han er født i dalen og anerkjenner vår utflukt. Dessuten har han lært seg engelsk for å kunne drive denne campingplassen. De elegante mennene ved nabobordet er også fiskere og nå de spør verten ut om oss. I støvete og flekkete klær med alpelua på snei har vi krasjlandet og ropt på vin og mat ved stengetid. Store ting må ha hendt og naboene vil vite hva det er. Vi forstår brokker av deres spansk og hører at de lurer på om vi har benyttet conducen på turen."No signor, no vehiculo." Det er ingen hemmelighet, bare hardt arbeide. Stå opp tidlig og gå til du segner og du vil også kunne oppleve dette. Vi antydet til verten, nå som han virket å være på glid, om det lot seg gjøre å få skyss eller kjøre innover selv, men det er ugjørelig.
"Pffh, haha ... amigas, no-no-no, basta!"
Vi nikker til naboene når vi går og skjønner at de ser på oss som lasaroner. Det blikket kan jeg godt like. En velstelt riking betrakter meg og må tenke seg om en ekstra gang før han forstår at han misunner meg. Flere titalls grønne biller svermer rundt utelyktene og jeg fyller en fyrstikkeske til samlingen så alle kan se det. Tittelen på min første bok skal være "Billesankeren". Den kommer til å gjøre meg rik, slik at jeg kan sitte ved hovedbordet om tre år og kneppe knoker i flekkfritt Patagoniatøy.

Dagen etter hviler vi. Jeg har hodepine og teltet er en bakerovn. Vi trekker med oss liggeunderlagene ut i skyggen. Som to vrak ligger vi leende og kjenner hvordan ungdommen har forlatt oss. Det vises ingen nåde selv for oppdagere av vårt kaliber. Jeg kan ikke fortelle om alt vi opplevde, men noe må jeg si om gårsdagen. Dessuten er det morgendagen som er høydepunktet i historien.

På et tidspunkt bestemte vi oss altså for å gå langt oppstrøms. Forbi strykene vi var blitt tipset om og inn på det flatere partiet ovenfor. Elva kom ustanselig imot og vi passerte fine steder uten spor etter mennesker. I en lang kulp skremte vi opp en stor fisk, det var Andreas som så den. Han er bestemt på at vi skal gå tilbake dit ved neste anledning, han insisterer og jeg motsier han ikke. Men vi har etterhvert sett så mange store fisker ...

Undelig å gå slik inn og ut av kaldt vann i lave sko med stekende sol rett over hodet. Man må vade en del fordi vegetasjonen på bredden er så stikkende og tett. Det finnes et spansk ord for sånne som meg, en friolero ... frossenpinn. En friolero med solbrent nese. Man hever blikket og ser etter en skrikende rovfugl. Den har sirklet rundt en stund og varslet. Nå flyr den inn i sola. Himmelen er brun. Solbrillene har sittet så lenge på at jeg forveksler blå med brun. Jeg tar de av og senker blikket og blendes av fjellene. Litt snø ligger fortsatt på toppene etter nedbøren i forrige uke. Det finnes ikke et menneske i disse øvre partiene av dalen, hva finnes det da oppe i fjellene? Bakenfor stikker nye topper opp, høyere og høyere, hele veien inn til Chile. Jeg tror de fjerne fjellene ligger i Chile, ute i den store fremmede verden, altså. Det er ingen ting å være redd for, alt vi ser er vennlighet, fattigdom og rikdom.

Og nå til selve saken. Reisebindestikka er ødelagt og kastet, men Andreas klarer å lage en provisorisk av klemmehåndtaket til stekepanna og en trekile. Han har fortsatt reisemappa med bindematerialer og kjenner virketrang. Kompisen min binder tre feite sikader med hjortehårskropp og organzavinger mens jeg døser i skyggen og leser John Fante. Jeg ser fra under boka hvordan Andreas holder en sikade opp mot lyset og klipper den til, gir den riktig siluett. Tre centimeter lang, tykk foran og smal bak. Som en stor dråpe med flat front. Vingene blinker i sola. Han kaster en i fanget mitt og jeg spør John Fante om den er fin? "Fin? FIN?" sier den døde forfatteren. "Den er stygg og lurvete bundet og kroken kommer til å rispe opp og ødelegge alt på sin vei. Den skal havne i en tretopp som fortjent siden den er et mordvåpen og faen så effektiv. Gi meg en sigarett. Skal dere glemme det som står i gentlemansstatuttene og begynne å stripe sikade på brekkene? Faen ta dere gutter, dere er på vei ned."
Han hoster og spytter. Forfatteren var ikke frisk på slutten.
John Fante er alltid så bombastisk i uttalelsene og vet vel ingen ting om tørrfluefiske. Mener han at vi blir røtafiskere bare fordi vi har bundet store fluer med intensjon om å bruke dem?
Hør her herr surmageforfatter som vet alt. Skal man kritisere sikaden for sin størrelse nå? Henge den ut fordi den er for stor eller for at kroppen har for mange segmenter og vingene er for lange? For noe sludder. Vi er imitasjonsfluefiskere og nå imiterer vi den ti millioner år gamle sikaden. Den var her før oss, ikke glem det. Vi fikk den i hendene og nå imiterer vi den, det ligger i vår natur. Husker du ikke sangen vi diktet til den? Det var som faen, en dikter som ikke liker poesi.

De fleste ørretene jeg fanger er små. Noen ganger tenker jeg at min jobb er å være de små fiskers talsmann, de unnselige hendelsers jordmor og de langsomme fremrykks general. Ingen fugl skal pipe uten at jeg hører det og ingen maur skal vandre usett i skogen. Selv usynlige vak skal regnes. Det som hendte den neste dagen er ikke vanlig for meg og kanskje ikke for noen, jeg skal forsøke å ikke overdrive.
Vår metode er basert på å se ørreten før vi kaster. Det ideelle er å gå kontinuelig, langsomt men bestemt, opp elva og se etter fisk som beveger seg eller vaker. Det at de beveger seg er et godt tegn. Vi mener at fin ørret ikke kaster bort krefter på å røre seg med mindre den er på matsøk eller føler seg truet og stikker av. De svømmer fra oss og gir seg til kjenne i mørke blink før de blir borte i dypet eller under steiner. Noen fisker blir ikke livredde, bare usikre. De siger avsted med skyggen på slep, men kommer snart tilbake. De kan være verdt å vente på. I dag er det full sol og godt lys for oss. Dette er Andreas god på, han ser fisk der jeg bare ser vann og stein og så fanger han dem. Jeg henger meg på hans taktikk og lærer meg å være effektiv, om enn litt motvillig. Hadde det vært opp til meg, hadde vi aldri kommet lengre opp i dalen enn til kukadaveret. Jeg hadde brukt de tre ukene på å utforske sildrebekker og myrhull langs sideløpene og funnet mange pene sommerfugler.

Foran oss ligger så den kulpen hvor Andreas sa at vi skremte den store. Vi stanser på avstand for å tenke oss om og senke tempoet. Hvordan skal jeg best beskrive fiskeplassen? La oss si at den er 80 meter lang og 19 meter bred og en meter dyp på midten. Steinene ser ut til å være sortert etter størrelse ned gjennom kulpen av en kjempeflom. Med kampesteiner øverst og håndstore nederst ved vadestedet. Det er en rett og raskstrømmende hølje med snurrende hvirvler og uniform, bevegelig overflate. Steinene ligger så dypt at de ikke påvirker overflaten. En kilosfisk ville ikke vært lett å få øye på her. Jeg forsøker å se den for meg nå, men ser bare flimrende farger.
Vi går sakte oppover på hver vår bredd og gjør vårt beste for ikke å overse noe. Er vi usikre, venter vi.
Andreas ser fisken og gjør meg oppmerksom på hvor den er. Han påstår at den står på et bestemt sted, bak eller over en stein, men vi ser forskjellige ting fra hver vår bredd og bruker tid på å bli enige om hvor stedet er. Det er jeg som skal kaste på den. Men hvor er den?
Da gjør den et utfall, en kort forflytning, en sving på en meter og så tilbake på plass. Jeg roper dios mio og havner i fistel. Skyggen var stor. Kan det ha vært en feil med en bølge eller noe? Andreas så det ikke, men han er enig i at stedet passer med hvor han så fisken stå. Vi blir enige om å gjøre et kast.
La meg ikke skryte, men kastet var enkelt, et femten meters skrått oppstrøms kast på et tidspunkt vinden kommer bakfra. Det var det å finne fisken som var det vanskelige.
Jeg har bundet på sikaden fra i går på vår tykkeste fortom. Den flyter lett synlig over stedet og passerer steinen som den skal. En grå form skiller seg fra bunnen og kommer sigende ned etter flua, hvor lenge skal den svømme før den bestemmer seg? Så akselererer den og stiger. Helt uten dramatikk gaper ørreten over sikaden og snur i vannet. Da viser den seg for oss i hele sin lengde. Det var bare såvidt den brøt overflaten da den tok. Den merker at den er festet til noe og rykker til. Som om en klegg skulle ha landet på Mike Tysons øre. Jeg er stangbærer og kjenner dens makt. Som en vannbøffel, er det stort nok?, velter den seg i overflaten en gang før den slipper taket i flua og svømmer rolig opp strømmen og blir borte. Vi fulgte den i stillhet til den var forsvunnet. "ÅÅÅÅÅ, fyyyyy faen, så du det ?" roper vi i kor. Ja, men så du det? Om vi så det? Visst så vi det. Vi hørte det. En enorm ørret hadde akkurat tatt vår flue og etset seg fast i vårt minne for godt.
Nei og nei, hvorfor måtte den falle av. Vi fortjente den, vi fortjente den kanskje litt for mye. Også jeg som er så dårlig til å gjøre tilslag. For en flause. Det var Andreas som burde gjort kastet.
De følsomme fingertuppene burde fått anledning til å stryke den langs siden. Jeg lurer på om den var glatt og god? Minnet står for meg som et verdifullt arvestykke som stadig må holdes opp i lyset. Minnet kan ikke holdes skjult. Eksplosjonen kan ikke skjules med et brannteppe. Ereksjonen er for stor i den myke joggebuksa.
Sikaden virket, den er verdens beste storørretflue og vi er de smarteste fisketypene vi kjenner.

Jeg våknet den natten og måtte ut av teltet en tur. Tærne ble våte i det kalde gresset. Alt var svart, men man kunne se hvilket mørke som var fjell, for det hadde ingen stjerner i seg. Jeg slo på hodelykta og kikket i flueboksen, tok opp sikaden og klemte på den. De spunnede, korte hjortehårene strittet i mot. Tenk at fingertuppene fortsatt er så følsomme etter alt de har plukket på. Den harde huden etter all muringen i desember var slitt bort.
Jeg strakte vingene ut på flua og tenkte at de kanskje var litt lange. Andreas snorket fra naboteltet, jeg var altså ikke alene i verden. Tilbake i soveposen blir jeg liggende å tenke mens varmen vender tilbake i føttene. Jeg tenker på fluer. Jeg vet at jeg har vært sta og ikke har brukt store fluer i noen grad. At jeg har brakt med meg denne, skal vi kalle det svakhet, hjemmefra. Nå er alt forandret. Grunnen til at jeg ville ha en så stor fisk var enkel, jeg hadde aldri fått det før.
Den norske Geir har blitt forbyttet, men så lenge jeg ikke sier det til noen vil alle tro jeg er den samme gamle. Her fisker jo alle med store fluer, så ingen vil sladre. De slår ut med armene og omfavner det enorme landet. Hvem har tid til å sitte i skjul og vente på at vårfluene klekker her? De ser det ikke og bryr seg ikke om det og synes vi er rare som har så mange små fluer i boksene våre. Forklaringen er kompleks og menneskenes ønsker så forskjellige. Jeg orker ikke å tenke mer på det. Varmen brer seg og det passerer en elv av kroppslukter forbi nesa mi. Skal forsøke å vaske meg i morgen.

Lydene fra Andreas er så svake at jeg må ligge helt stille for å høre dem. Skulle ønske mitt telt stod nærmere hans.
Jeg gjør et taleopptak med telefonen. Stillheten og mørket har vekket meg. Det blir et spansk dikt med norske ord. Jeg ligger i posen og leker og snakker tullespansk. Det er noe barnslig sjarmerende når voksne menn ligger og gjetter på fiskestørrelser midt på natta og det burde absolutt ikke publiseres i seriøse magasiner. Diktet er kanskje mer en ligning enn et dikt, men det kan jeg rette på senere i oversettelsen. Vi setter det på trykk og ønsker det lykke til.

Hold frem det høyeste ønske
Svøm inn der alle verdens ørreter
Divider dere med alle verdens standplasser
Tilføyer de drivende insekter og forstyrrende plantedeler
La solen tørke de kalde stenene
Tillegg det som synes viktig
Her kommer speilbildet av er sky flytende
Man kommer heller ikke til bredden med tomme hender
Så ber man en vilkårlig fugl summere opp
Den har et annet svar enn mitt
Jeg kom frem til 3,9
Den kom frem til
Pip

6000 lesere får hver fredag et nyhetsbrev med bl.a ukas beste Harvest-saker. Få det gratis her.