Fire veier ut av klimakrisen

Hvis verken faktaformidling, informasjonskampanjer eller kostnadseffektivitet er tilstrekkelig for at klimabudskapet skal nå inn - hva kan man da gjøre?
Politikerne ser ut til å vente på sterkere krav fra borgerne, på samme vis som borgerne venter på sterkere handling fra politikerne. Hvordan bryte denne fastlåste situasjonen?
Psykologi og atferdsøkonomi har langtfra alle svarene, men kan hjelpe klimaforskere, og de som arbeider med energi- og klimainformasjon, til å unngå fallgruver i kommunikasjon og handlingsendring. Sammen kan vi komme på sporet av nye praktiske løsninger ved å ta med innsikter fra psykologiske, empirisk baserte strategier. Det finnes en vifte av godt begrunnede og utforskede alternativer. Jeg vil her gå inn på fire slike:

1. Bruk styrken i sosiale nettverk.
I konvensjonell økonomi er det kun pris-insentiver som virker: Konsumenter vil være rasjonelle og gjøre det billigste. Men med nyere psykologisk-økonomisk forskning har betydningen av sosiale normer og gruppepress blitt mye mer fremtredende.
Studier fra forskningsmiljøet rundt markedsføringspsykologen Robert Cialdini illustrerer dette: For å se på redusert strømforbruk sammenlignet de fire grupper husholdninger. Hver gruppe fikk oppgitt ulike begrunnelser for å spare strøm. Gruppe 1: Fordi det er best for jorden (bærekraft). Gruppe 2: For fremtidige generasjoner skyld (dine barnebarn) Gruppe 3: Fordi det lønner seg (mer penger). Gruppe 4: Fordi naboene gjør det (hvor mye bruker naboene dine egentlig sammenlignet med deg).

Hvilken gruppe som hadde størst reduksjon i strømforbruk? Nei, det var ikke den første, idealistiske gruppen. Omsorgen for barnebarna strakk heller ikke veldig langt som motivator. Heller ikke tredje gruppe, som fikk vite hvor mye de ville tjene i penger på å redusere strøm. Du har gjettet det! De med størst reduksjon var de som kunne sammenligne egen innsats med tilsvarende naboer i området.

Sosial status er en kjempesterk motivator. Sammenligninger med andre har emosjonell drivkraft sterkere enn isolert egeninteresse. Det som er gøy er ikke å spare strøm. Eller å ha mye penger. Men å bli anerkjent av andre for å spare strøm. Selskapet OPower har utviklet en app for Facebook, hvor du kan konkurrere med dine venner om å spare energi. Hvis du føler deg konkurranselysten, kan du invitere flere venner inn i appen. Jeg gleder meg til å se slike app’er – koblet rett mot sanntidsmålinger fra strømleverandørene – satt i sving i Norge.
Slik kan man også få Bergen til å konkurrere mot Oslo, Volda mot Ørsta, Arendal mot Kristiansand, etc. Man kan engasjere fagforeninger, klubber og sportsteam for eksempel innen skisporten. Da kan en få spredd budskapet gjennom jungeltelegrafen via avsendere som er mye nærmere målgruppene enn klimaforskere, og som de allerede identifiserer seg med.

2. Gjør det lettvint å handle klimavennlig.
- Uten at det skal koste noe særlig ekstra innsats.
Mange valg som forbrukere gjør har store og langvarige konsekvenser for energiforbruk og dermed utslipp. Dette gjelder særlig innkjøp av hus, bil, husholdningsapparater, klær og matvarer, spesielt kjøtt.
Kan vi legge valgsituasjoner til rette for folk slik at det blir enkelt å handle rett? Dette kalles gjerne nudging, etter boken til psykologen Sunstein - også kalt dulting på norsk. I noen land er det automatisk donering av organer fra nylig døde til medisinske formål, med mindre de har reservert seg mot dette. Det er enkelt å reservere seg, men mange gjør det ikke.

GreeNudge har sammen med Elkjøp lykkes i å få flere til å kjøpe energieffektive tørketromler ved å oppgi livssyklus-kostnad i store fonter, ved siden av innkjøpsprisen. Det får flere til å se gevinsten ved å investere i de mest effektive apparatene. Dultingen består ganske enkelt i å reorganisere prisinformasjonen i beslutningsøyeblikket. Å gjøre det enklere for folk å handle konsistent med kunnskapen, vil ikke bare redusere energibruken - hele klimaholdningen vil styrkes.
Man kunne også automatisk inkludere prisen på CO2-kvoter ved kjøp av flybilletter som et tillegg i prisen, som med flyavgift (men du kan krysse av en rute for å ikke ville betale, en rute med små fonter, nederst før man bekrefter kjøpet). Flyselskapene kunne beholde en viss kutt av CO2-salget, slik at de har insentiv til å utvikle ordningen.
Et tredje eksempel kan være å redusere antall parkeringsplasser for biler i bysentrum, samtidig som man senker priser og øker frekvens på offentlig transport. Dette for at det skal oppleves raskere, enklere og mer komfortabelt å ta offentlig transport, enn å kjøre bil og streve med å finne parkeringsplasser.

3. Bruk kraften i fortellinger.
Fortellinger er måten mennesker skaper mening på, helt siden vi var jeger-sankere og satt rundt bålet utenfor hulen om kvelden. Klimaproblemet er også en slik fortelling, selv om forskere lett glemmer det når man står til over hodet i målinger, trender og fakta. Enhver presentasjon eller artikkel, uansett hvor saklige eller objektive de ser ut, har også narrative egenskaper. Spørsmålet er hvilken fortelling som bærer budskapet når ikke-forskere skal forstå omfang og alvor og behovet for handling?

Den fortellingen som har blitt brukt mest og ofte ureflektert, er apokalypsen. Det er ikke rart, fordi det er en grunnfortelling i vår kristne kultur: Den siste ”boken” i ny-testamentet, handler om endetidene, med miljø- og klimakatastrofer beskrevet i utsøkt detalj, som en form for straff for synd og forfall. Klima-budskapet faller altfor lett ned i dette narrative sporet, gjerne uten at avsendere som klimaeksperter har intendert det. Du kan si at apokalypse-fortellingen kommer ubedt og snikende, og brer seg som et stort teppe rundt grafene, tallene, beregningene: Hvis vi ikke endrer oss nå, så kommer undergangen snart til å ramme oss alle. Det som beskrives er økte stormer, tørker, flommer, havstigning, ødelagte økosystemer og selvforsterkende feedback-mekanismer som eskalerer klimagassene i atmosfæren. Det blir slutten på våre samfunn – som vi kjenner dem.

Det er ikke umulig at fremtiden blir omtrent slik. Men det er bare én fortelling, kun én type scenario. Som genererer mye frykt, skyld, sinne, fortvilelse og hjelpeløshet som emosjonelle kostnader eller skyggeside. Det fins andre fortellinger, med andre følelser knyttet til seg. Fortellinger om mennesker som bryr seg og handler utfra visjon og glede. Det fins forskere som gjør fantastiske ting, og oppdager storartede sammenhenger i naturen. Det fins økosystemer som kommer seg igjen, og får bedre helse og binder større mengder CO2 enn før. Det fins former for samspill mellom mennesker og natur som gir gjensidig glede og livskraft, samtidig som det er godt for klima.

Det som trengs er mer positive miljøfortellinger, som beskriver og hjelper oss til å forestille oss en fornyelse av villmark og økosystemer. Fortellinger som beskriver en ny form for kontrakt eller samliv mellom økonomiske aktiviteter og fri natur. På skadede eller uproduktive landområder kan skog og våtmark komme tilbake og demonstrere naturens ofte fabelaktige evne til å gjenopprette vitale økologiske relasjoner. Mange ville arter kan finne seg til rette forbløffende nært byområder, dersom mennesker ikke ødelegger for dem. Slike fortellinger ville strekke horisonten videre enn bare å arbeide for å stoppe ødeleggelser av gammel natur, og beskrive en økologisk rikere, bedre verden som du og jeg ser frem til å leve i.

Også innenfor teknologi og livsstil skjer det mange endringer i rasende tempo i retning av grønn økonomi. Kreativitet og forandringsevne vises i småskala-løsninger, for eksempel flaske-sollys, sol-kokere, el-sykler, biogass-anlegg og gjenbruk av avfall til høyverdi-produkter. Det er ikke mangel på geniale løsninger det kan fortelles morsomme historier om. Det som det er mangel på er gode historiefortellere som inngir håp og inspirasjon samt lokkende fremtidsbilder som skaper ”Ja, dette får vi til”-følelsen. Som Gerhardsens samlende ”Bygge landet”-fortelling fra tiden etter andre verdenskrig.

4. Nye forståelsesrammer.
Innramming henviser til de ”usynlige tankerommene” rundt våre begreper og samtaler, som gir mening til og føringer for vår forståelse av noe. De skapes typisk i hjernen ved hjelp av metaforer og indre bilder. Istedenfor å fortsette klimadiskursen innenfor ”det er for dyrt”-rammen, slik sosialøkonomenes kostnadseffektivitetsbegrep dømmer oss til, så kan andre metaforer settes i gang. Særlig forsikrings-rammen.

Istedenfor å hevde at klima-tiltak skal være kostnadseffektive og/eller samfunnsøkonomisk lønnsomme, kan vi se at på dette feltet kreves en annen logikk. Vi har ikke et forsvar fordi det er lønnsomt. Vi betaler ikke brannforsikring på huset fordi det er kostnadseffektivt. Vi tror jo ikke en gang lenger at vi vil bli invadert av Russland eller Sverige. Heller ikke at huset mitt vil brenne ned. Likevel bruker vi mye penger på å forsikre oss mot slik risiko. For det kan jo skje.
Det samme burde være tilfelle med klima-tiltak: Vi må forsikre oss mot at klimasystemet bikker over en kant med store, irreversible konsekvenser. Innenfor forsikrings-rammen blir da diskusjonen størrelsen på forsikringspremien; hvor mye er det verdt å betale i dag for å unngå klimakaos i fremtiden? Hva med Norges bidrag til å skape problemet som oljenasjon? Er det viktigere i dag å forsikre seg mot klima-endringer enn mot militære invasjoner?

En annen viktig innramming av klimaspørsmålet er helse og livskvalitet. Med oppvarming blir det mer flått og andre fremmede insekter med uante konsekvenser. Flere flommer, stormer og ras og veier som svikter kan ødelegger hus og kan sette liv og helse i fare. Dersom klima endres vil det naturmiljøet som er del av vår identitet forsvinne. Hvis det kommer årevis uten skiføre i Nordmarka, så vil det virkelig merkes. På tiltakssiden kan det være bra for både helsa og for klima med mindre kjøtt og mer grønnsaker. Tilsvarende bra for kropp og klima med mer sykkel enn bil. De to sakene har mye til felles.