FInnmarks fineste villmarksturer

Ganske nøyaktig åtte år er gått siden Hilde og jeg en grytidlig morgen kjørte av hurtigruta i Hammerfest uten returbillett. Hun dro rett på jobb. Jeg fyrte opp i ovnen med veden vi hadde stappet inn i tomrommene i flyttelasset. Der jeg satt og så på flammene i et foreløpig tomt hus, tenkte jeg at det sannsynligvis var første gang noen i Hammerfest fyrte med granved fra skogsliene som omkranser Gausdal Vestfjell.
Siden da har jobben min i stor grad vært å dra på tur i finnmarksnaturen. Nå har en del av opplevelsene blitt samlet i bokform, og det er naturlig å se tilbake. Et spørsmål som melder seg er hva som har vært den fineste turen? Det er ikke helt enkelt å svare på – først og fremst fordi Finnmark fylke er så variert. Akkurat det tror jeg vil overraske de mange som tror Finnmark er bare mygg, bjørk og vidde. Fylket har nemlig også høye fjell som stuper rett i sjøen, arktiske kyster, trolsk furuskog, isbreer, frodig fjordlanskap og store fuglefjell. I tillegg kommer den enorme forskjellen mellom årstidene. Det har en viss påvirkning på oppfatningen av et område om du opplever det i midnattssol og tropevarme eller mørketid og sprengkulde. Mine to besøk i det fantastiske villmarksområdet Gallok, sør for Varangerfjorden, viste dette godt. Temperaturforskjellen mellom slutten på første tur og starten på den andre nærmet seg 70 grader …

Det er nok litt tilfeldig hvilke områder og turer man får et spesielt nært forhold til. At øya Seiland har en sentral plass i hjertet mitt etter fantstiske ski- og breturer, er det ingen tvil om. Jakten på villmarkslaksen – milevis fra nærmeste bilvei – er en annen favoritt. Andre ganger kan historiske hendelser fra et område gjøre dagens turopplevelse mer intens. Som da jeg leste historien om andre verdenskrigs partisaner, mens jeg selv lå alene i Bjørnskardhytta på Varangerhalvøya en senvinterkveld. Selv om jeg langt fra er overtroisk må jeg innrømme at hårene i nakken reiste seg da jeg fant ut at en russisk og en norsk partisan ble skutt av tyske styrker mens de sov i sengene på akkurat den samme hytta.

På tross av mange store opplevelser er det likevel én tur som stikker seg fram. Ikke bare som den fineste turen jeg har hatt i løpet av åtte år i Finnmark. Jeg er villig til å strekke meg så langt som å si at den sannsynligvis er Norges flotteste villmarkstur: Bli med på kanotur ned Kárášjohka – helt fra Finskegrensen.

FRA KÁRÁŠJOHKAS KILDER TIL KARASJOK

Langt inne i Øvre Anárjohka nasjonalpark, helt inne ved finskegrensa, skjærer en skogkledd fordypning seg ned i det bølgende viddelandskapet. Her ligger et lite, krokete vann med et langt og vanskelig navn. Dette lille vannet, Ávžesuohpatjávri, er Kárášjohkas kilder, og markerer dessuten et vannskille: En regndråpe som lander blant bjørkene i lia her, tar veien nordover Tanavassdraget og ender til slutt i Barentshavet. Skulle dråpen i stedet lande noen skarve meter lenger mot sør, havner den i Finland. Så venter en ferd inn i «De tusen sjøers land», før dråpen til slutt ender i Østersjøen. Det er neppe noe regndråpene har et bevisst forhold til, men helt klart noe å filosofere over idet vi sitter ved morrabålet med dagens første kaffekopp og ser utover vannflata en tidlig augustdag. Kanoen ligger klar i vannkanten, og i selskap med Hilde er planen å følge elva til Karasjok i løpet av de to neste ukene. Men selv om dette er starten på elva, er det ikke starten på turen. Den begynte med at vi padlet lykkelige inn i solnedgangen mot Siččajavri fjellstue, noen mil sør for Kautokeino. Det er en uke siden nå.

I mellomtiden har vi padlet, lempet og båret utstyr og kano østover med nettopp dette vannet som mål. På veien har vi fylt steikepanna med abbor og ansiktet med knottbitt. Sommervarmen har vært intens, så noen liter med svette har vi også lagt igjen på vei gjennom blautmyrer og over rullende åser. Vannveiene har nemlig slett ikke vært sammenhengende. For å få med kano, utstyr og mat for tre uker har det ikke vært noen annen utvei enn å gå to vendinger. Da blir hver kilometer til tre, og ting tar tid.

Det er forresten ikke tilfeldig at vannskillet og riksgrensa mot Finland ligger på samme sted. Da den svenske kongen Karl 12. ble skutt i hodet ved Halden i 1718, markerte det slutten på lang tids stridighet mellom Sverige og Danmark/Norge. I 1723 ble det bestemt at grensa mellom de to rikene skulle legges en gang for alle, og i Nord-Norge følger grensa i stor grad vannskillet mellom Atlanterhavet og Østersjøen. Det var selvsagt ikke gjort i en håndvending å finne dette vannskillet i områder knapt noen kjente i detalj. Major P. Schnitler fikk oppgaven i 1741 og gjennomførte omfattende reiser de neste årene. I 1751 ble grensa vedtatt. Den har ikke vært endret siden, noe som gjør den til Europas mest stabile.

For reindriftssamene kunne grensa fort blitt problematisk. Svenske samer hadde sommerbeite i Norge, og grenseoppgangen førte til at områder som før hadde vært oppfattet som svenske, nå havnet i Norge. Kautokeino var for eksempel referert til som en svensk bygd på denne tiden, og det var svensker som bygde den første kirken på stedet i 1701. Grenseprotokollen fikk derfor et tillegg: «Lappkodisillen» som ga samene mulighet til å krysse landegrensa som de alltid hadde gjort. Fortsatt er området viktig som vinterbeite, men grensa er nå stengt med gjerde. Fra 1809 har det dessuten vært Finland som har befunnet seg på sørsiden.

GORZI ELLER GORSA?

Etter et par dagers hvile er vi er klare for å sette kursen nordover og nedover elva. Vi har aldri hørt om noen som har padlet denne aller øverste delen av vassdraget. Det betyr selvsagt ikke at vi er de første, men det betyr definitivt at vi ikke aner hva som venter oss. Det er belønningen ved å velge en tur vi ikke i forkant har sett beskrivelser av. I timevis har vi studert kartet og forsøkt å visualisere landskapet vi skal gjennom. Nå er vi her, og vi er spente på hva som venter rundt neste sving. Forholdene er brukbare i starten. Elva har karakter av en myrbekk, og dybden er god. Store loner avløses av smalere partier. Her og der vokser vierkrattet tett, men vi klarer å presse oss gjennom. Etter hvert blir vi nødt til å bære. Noen ganger fordi fallet på bekken er for stort. Andre ganger fordi vassdraget forsvinner inn i en ugjennomtrengelig krattskog.

På kartet ser vi at elvas navn tilsynelatende har fått en ekstra endelse i det aller øverste partiet. Her heter den Kárášjohgorsa. Vår kjennskap til samisk er relativt begrenset. Men siden vi har padlet en elv eller to før, har vi fått med oss at gorzi betyr foss. Gorsa høres såpass likt ut at sannsynligheten for ruskete padleforhold vurderes som høyst tilstedeværende. Først etterpå finner jeg ut at gorsa slett ikke har noe å gjøre med fosser, men i stedet betyr dyp kløft eller trang dal. Det stemmer godt med terrenget og gir omtrent like dårlig framdrift som vår opprinnelige tolkning.

Etter hvert begynner Kárášjohka heldigvis å ligne mer på ei elv og mindre på en steinrøys i bunnen av en kløft. Tre vann med navn Guhkesjávri ligger på rekke og rad, og vi trenger ikke engang å bære mellom dem. Her finner vi en flott leirplass på myk reinlav. Vi fisker abbor til kveldsmat. Neste dag passerer vi nasjonalparkgrensa og starter på et lenger parti hvor elva med jevne mellomrom blir grunn og steinete. Kanoen begynner å bære preg av ti års trofast tjeneste. Hele rammeverket har en tendens til å knele i strykene, og det pipler nå vann inn jevnt og trutt. Etter to dager på farten glir vi inn til land ved sørenden av Vuottašjavri med en anselig mengde ballastvann i bunnen av båten. Et langt stryk markerer utløpet. Vi bærer oss ned på venstre side, og i bunnen av stryket finner vi en fin leirplass et stykke unna elva. Her skal vi ha turens siste hviledag.

Det er ikke uten grunn at vi legger inn en ekstra dag her. Stryket har mange små kulper, og i en av dem fikk jeg en flott ørret forrige gang jeg padlet denne elva. Det er ni år siden, men jeg husker fortsatt opplevelsen idet jeg rusler ut av teltet i duskregn og tiltagende kveldsmørke. Hilde foretrekker å bruke kvelden i teltet i selskap med en god bok. Jeg padler over til motsatt side, rusler oppover og finner snart tilbake til den lille kulpen.

Jeg velger selvsagt samme redskap og fisketeknikk som den gangen. Snella er ladet med tynn sene, og jeg bruker ikke søkke. En krok i størrelse 10 forsynes med et par passelig store meitemark. Marken får bevege seg fritt i strømmen. Ganske fort kjennes et tungt drag, etterfulgt av et heftig utras på tvers av strømmen. Så spretter stangtuppen opp. Den glapp! Adrenalinet rekker akkurat å strømme ut i kroppen før skuffelsen tar over. I det strie vannet håper jeg at fisken ikke har skremt resten av innbyggerne i kulpen, men velger likevel å vente litt før jeg fortsetter fisket. Tankene går igjen ni år tilbake i tid. Da mistet jeg også en fisk her i stryket, og den var garantert større enn den som stakk nå. Selvsagt var den det! Den har riktignok vokst i minnet i årevis. Men det er også et uomtvistelig faktum at den gikk på utras motstrøms – opp en ganske høy terskel i det strie stryket.

Mørket har blitt tettere. Jeg vurderer tiden moden for å prøve kulpen igjen. En ny mark tres på med fingre som nå skjelver litt, og agnet vippes ut i strømkanten igjen. Akkurat idet markklysa presses mot overflaten nederst i hølen, slår det til igjen med et kraftig plask. Jeg legger hardt press på for å hindre at den stikker nedstrøms. Etter en kort kamp kan jeg lande en flott, krokkjeftet ørret i overkant av kiloen. Den tok jeg på eksakt samme sted som fangsten jeg tok for ni år siden. Morgendagens middag er sikret.

LANGREIST FISK

Idet jeg legger meg denne kvelden, er altså fangsten registrert som ørret i min mentale fiskedagbok. Vel hjemme laster jeg fangstbildene fra kameraet over på datamaskinen uten å tenke mer på saken. Over tid stusser jeg imidlertid stadig oftere når jeg blar forbi bildene av fisken i bildearkivet. En ryggmargsrefleks sier meg at noe er galt, men det går flere år før jeg klarer å sette fingeren på hva det er: Dette er ikke en ørret, men en laks! Da den tok kroken, hadde den vandret 300 kilometer fra sjøen og var snaut to mil over offisiell grense for lakseførende strekning i Kárášjohka. Man kan få dårlig samvittighet av mindre. Egentlig skulle jeg ha satt den ut igjen, men i mitt hode var den altså en ørret. Tankene går også til «storørreten» jeg mistet her på forrige tur. Det er ikke utenkelig at det var en storlaks som hadde forvillet seg langt opp i vassdraget. At det nettopp var i 2000-sesongen jeg hadde på storfisk, styrker også mistanken om at det var snakk om en laks. Perioden fra 2000 til 2002 var nemlig den beste i Tanavassdraget i nyere tid, med samlet fangst hvert år på rundt 200 tonn. Det er på høyde med de beste årene på 1970-tallet. Etter dette har laksebestandene i Tana gått på en smell. Normalt har fangsten variert i niårssykluser, men etter bunnår i 2004 og 2005 ble 2009 den svakeste sesongen i nyere tid – i stedet for en topp. Fangsten var da kun 63,5 tonn. Heller ikke i de påfølgende årene har det vært særlig oppgang i fangstene.

Tilstanden til Tanavassdraget vurderes ut fra gytebestandsmål. Gyte- og oppvekstmuligheter studeres i ulike deler av vassdraget, og man kan regne seg fram til hvor mye laks som trengs for å utnytte potensialet. Hele det siste tiåret har det ifølge forskerne vært for lite gytelaks – tidvis altfor lite. Situasjonen er spesielt dramatisk i sideelvene langt oppe i vassdraget. Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka representerer med sine sideelver ca. 40 prosent av produksjonspotensialet i hele Tanavassdraget, men er langt unna å oppnå gytebestandsmålene. I de svakeste årene har kun 1/10 av påkrevd antall laks funnet veien til gyteplassene i enkelte av disse elvene.

Noen forklarer riktignok fortsatt det vi ser som naturlige svingninger, og det er sant at fangstene har variert også i tidligere tider. Forskerne påpeker derimot at det har gått 15 år siden siste virkelig gode år i Tana, og at mange andre finnmarkselver har hatt svært gode sesonger i samme periode. Men uenigheten om elvas tilstand er småtteri i forhold til konfliktene om hva som må gjøres for å få den tilbake til sin gamle standard. De fleste er enige om at det må tas opp mindre laks, men ulike grupper står steilt mot hverandre. På norsk side tas mye fisk med tradisjonelle metoder som stengsel og drivgarn. Dette får sportsfiskerne til å se rødt. Forskerne påpeker imidlertid at slik situasjonen er i dag, ville det hjelpe lite å stoppe bare det tradisjonelle fisket. Fisketrykket fra sportsfiskere er nemlig så høyt at 90 prosent av fisken som slapp unna garn og stengsel, i stedet ville bli tatt av stangfiskere – spesielt langs riksgrensa mot Finland. I den finske delen av vassdraget har nemlig turistfisket eksplodert i omfang. I dag tas mer enn halvparten av vassdragets årsfangst i Finland, selv om kun 1/3 av vassdraget er finsk. Laksenes problem er at den beskattes for hardt på alle stadier av vandringen tilbake fra havet. Den tas i garn langs kysten, med stengsel og garn i hovedelva og med stang hele veien til gyteplassen. Det må begrensninger til i alle ledd om de skal få effekt, noe som selvfølgelig er like vanskelig som det er enkelt. Alle grupper bejubler begrensninger for andre fiskere, men passer sine egne rettigheter med nebb og klør. Ingen vil være den som gir mest.

Tana forvaltes i fellesskap av norske og finske interesser. En overenskomst mellom landene regulerer fisket langs grensestrekningen og sier dessuten at fiskereglene i sideelvene ikke kan være mer lempelige enn reglene langs riksgrensa. Avtalen gjør det også mulig å kjøpe kort i Finland og fiske på norsk side av vassdraget langs grensestrekningen – og omvendt. Overenskomsten er imidlertid fra 1990, og trenger sårt fornyelse om man skal redusere uttaket av laks fra elva. En ting er interessemotsetningene over grensa. I Finland støter man dessuten på store juridiske problemer. Den finske grunnloven gir nemlig grunneier eksklusiv rett til jakt, fiske og bærplukking. Dette har ført til at strandlinja langs finsk del av Tanavassdraget er delt opp i enormt mange små eiendommer og solgt til privatpersoner. I alt dreier det seg om et sted mellom 2000 og 3000 grunneiere. Det er svært usikkert om den finske forhandlingsdelegasjonen i det hele tatt har lov til å inngå en avtale som innskrenker rettighetene til grunneierne.

Likevel er det lyspunkt. Forskerne har etter hvert fått god kunnskap om laksen i Tana. Blant annet vet de når laksen fra de ulike sideelvene går opp og hva slags redskap den blir tatt på. Det gir et godt grunnlag for kunnskapsbasert forvaltning. På nyåret i 2016 kom endelig et forslag fra den norsk-finske forhandlingsdelegasjonen. Det var tydelig designet for å minske fangstpresset på laksen som kommer tidlig i sesongen og skal langt opp i vassdraget. Blant annet ble det tidlige drivgarnsfisket betydelig innskrenket. Samtidig ble det lagt opp til en kraftig begrensning i stangfisket – spesielt på finsk side. Målsetningen var å få forslaget vedtatt innen sesongstart i 2017, men sterke krefter jobber for at det ikke skal skje. Den som lever får se.

DEN FINESTE VILLMARKSTUREN

Nedstrøms av Vuottašjavri starter den egentlige elvepadlingen på Kárášjohka. Vannmengden er større, og strømmen er betraktelig striere. Setene i den gamle kanoen har en lei tendens til å klappe sammen når vi passerer større bølger, noe som gir en ekstra spenning. Flere ganger forsvinner Hilde ned på gulvet, akkompagnert av en serie helt greie gloser. Vi beveger oss nedover ved hjelp av en blanding av padling, firing i tau og bæring.

Innimellom blir det tid til å tenke tilbake på turen. Det har vært en fantastisk opplevelse med stor variasjon. Jeg har vært heldig nok til å gjennomføre flere lange padleturer i canadisk villmark. Men en tidlig kveld, når vi siger langs et rolig parti i bunnen av en canyon mens et jaktfalkpar suser langs toppen av fjellveggene og farges gylne av lav sol, tenker jeg for meg selv at ferden ned Kárášjohka ikke på noe vis står tilbake for de opplevelsene. Det er slett ikke utenkelig at dette er den flotteste villmarksturen man kan gjøre på norsk grunn ...

SEKS TURMÅL I FINNMARK DU KANSKJE IKKE HAR VURDERT?

Magerøya
De fleste som drar til Magerøya har blikket stivt festet på Nordkapp. Spør du meg er det mye som er langt mer spennende på denne øya. Først kan du gå fottur til det som faktisk er Norges nordligste punkt. Knivskjelodden ligger nemlig en drøy kilometer lenger nord enn Nordkapp. På veien kan du fiske ørret i Norges nordligste ørretvann før du setter kursen mot Gjesvær, vest på øya. Der kan du besøke Gjesværstappan, en enorm sjøfuglkoloni som er lett tilgjengelig med båt.

Gallok
Sør for Varangerfjorden, mellom Neiden og Tanaelva, ligger et fantastisk villmarksområde. De østlige områdene er det nærmeste man kommer Femundsmarka i Finnmark, men med betraktelig færre folk. Mot nord og vest overtar bjørkeskog og vidde, samtidig som det blir mer ørret og røye og mindre gjedde og harr i vannene. Jeg har virret rundt en sommeruke her uten å se snurten av andre. Men bjørnespor var det rikelig av ...

Sværholthalvøya
Mellom Porsangerfjorden og Laksefjorden ligger en liten, spiss halvøy. Få vet at dette er blant de fineste turområdene i Finnmark, og at den kuperte halvøya oppleves som større enn den ser ut på kartet. Her kan du fiske både laks, torsk, røye og kveite mens ryper og måker deler luftrommet over deg. Finnmarkskysten på sitt beste!

Seiland
På denne øya i Vest-Finnmark finnes Seiland nasjonalpark, som regnes som den vanskeligst tilgjengelige norske nasjonalparken utenfor Svalbard. Seiland er enkelt fortalt alt det du trodde Finnmark ikke var: Høye fjell, bratte dalsider, isbreer og frodige fjordbunner. Avhengig av sesong, bør breutstyr eller skiutstyr for topptur være med i bagasjen. Men breene smelter i rekordfart – så ikke utsett turen for lenge.

Loppa
Er du klar for topptur, men syns at Lyngen har blitt for folksomt? Da her Loppa i Vest-Finnmark neste stopp. Her er det potensielle toppturer i samtlige himmelretninger. Ikke minst har den lille bygda Nuvsvåg fantastiske forhold for bratt friluftsliv. På slutten av sesongen er det dessuten lyst døgnet rundt.

Laksefjordvidda
For ihuga sportsfiskere er dette området godt kjent, men både folk på fottur og de som vil gå langt på ski burde rette blikket mot det store villmarksområdet mellom Lakselv og Tana bru. Her rager fjellene over tusenmetersgrensa, men du finner også idylliske vassdrag omkranset av bjørkeskog. Et meget godt alternativ til den tradisjonelle turen mellom Alta og Karasjok.