SAVNES: En klimafilm som handler om oss

En maikveld i 1988 hadde Sissel Rønbeck tatt turen opp fra Miljøverndepartementet til Marienlyst for å være i kriseberedskap. Sammen med programskaperne Petter Nome og Torbjørn Morvik satt hun klar ved telefonene da det begynte å kime hos NRK noen minutter over ni. Faren til en 13-åring i Grimstad ringte på vegne av sin engstelige datter for å få noe beroligende å fortelle henne. ”Jeg får en stor klump i brystkassa jeg også, men jeg kjente til problemet på forhånd”, var Miljøvernministerens kommentar til Aftenpostens utsendte. Nome og Morviks prisvinnende dokumentar Året 2048 – Drivhuseffekten satte en skikkelig støkk i nordmenn. Selv husker jeg uroen godt. Som da NASAs dystre dataanimerte projeksjoner for drivhuseffekten de neste hundre årene rullet over skjermen, mens Nome nøkternt postulerte: ”Ennå kan ikke folk flest merke forandringen, men oppvarmingen er i gang”. Deretter ble et stort drivhus plassert over jordkloden. Symbolet dukker fremdeles opp i hodet mitt når jeg tenker på klimaforandringene.

Suksessen til Året 2048 illustrerer hvor mye enklere det var å lage film om et hittil ukjent globalt miljøproblem der forurenseren ennå ikke var ensbetydende med alle som har tatt en flytur de siste 12 månedene. I dag står klimafilmskapere overfor en tilsynelatende uoverstigelige mur av skepsis i møtet med sitt potensielle publikum: Skal vi se, i kveld har jeg lyst til å kose meg med en film som pisker livsstilen min, kjefter på valgene jeg tar hver dag, og spør meg hvorfor jeg sitter på rompa og glor i stedet for å kjempe på vegne av klodens fremtid.

Det skal i det hele tatt godt gjøres å fremstå forførende og duggfrisk. Vi har lest det før, vi har sett det på nyhetene, vi vet vi er delaktige, og vi vet det skjer nå. Å lage film om global oppvarming er litt som å filmatisere gamle aviser fylt av bebreidende artikler myntet på oss selv. Problemet er for stort, løsningene for diffuse, konsekvensene for langt frem i tid, nedslagsfeltet for globalt, virkningene for usynlige og tempoet for smygende. Finnes det et emne like lite egnet for film som global oppvarming? Jeg tviler.

Den manglende evnen og viljen til å tematisere vår tids største utfordring på film gjenspeiler slik vår egen tafatthet i møte med klimaendringene. Å bryte denne trenden ser ut til å være agendaen for omtrent alle klimadokumentarer hittil i dette århundret. Drivkraften er prisverdig: Fordi klimakrisen er vår tids største utfordring, burde det være filmskaperes fordømte plikt å lage filmer som tematiserer global oppvarming og dens konsekvenser. Slik har miljøorganisasjoner, myndigheter og til og med banker etablert konkurranser, stipender og finansiering med et uttalt mål om å få regissører til å ta opp hansken. Kjente personligheter har villig lånt bort stemmen sin, pengene sine og meningene sine. Hva sitter vi igjen med?

Noen av de mest kjente klimafilmene er mer eller mindre initiert, finansiert eller støttet av offentlige figurer som Al Gore (An Unconvenient Truth, 2006), Leonardo DiCaprio (The 11th Hour, 2007), Harrison Ford, Matt Damon, Don Cheadle, Jessica Alba og Arnold Schwartzenegger (Years of Living Dangerously, 2014), Danny Glover og Vivienne Westwood (This Changes Everything, 2015). Resultatene er ikke helt ulike: I et ønske om endelig å få folk til å våkne, blir vi tatt med på en global reise, presentert for en oversikt over årsaker, regnestykker, grafer, mulige løsninger, og eventuelle katastrofale konsekvenser. Filmene fremstår mest mulig rasjonelle og saklige, på grensen til apolitiske. Det sentrale er å dokumentere det vi vet, formidle fakta.

Filmene er også laget av noen av samtidens dyktigste nyhetsjournalister og dokumentarfilmskapere. De er smarte, etterrettelige og pløyer både i det vide og brede. Dessuten er de temmelig uengasjerende. Hva som er galt? De er hakket for dystre, for belærende eller for anstrengt oppløftende. Det kan synes som de passer best for den litt sjeldne mennesketypen som både er dypt engasjert og overbevist, men som like fullt ikke kan noe særlig om fenomenet. For oss andre er det vanskelig å se forbi det didaktiske monsteret som lurer bak isfjellene og kullkraftverkene: den filmatiske ekvivalenten av klassens snusfornuftige pratmaker.

Den ferskeste av eksemplene, This Changes Everything, er i hvert fall selvbevisst nok til å ta tak i denne problematikken. Filmen, basert på Naomi Kleins bok med samme navn, starter med forfatterens innrømmelse om at hun misliker klimadokumentarer med bilder av isbjørner som klamrer seg fast til smeltende isflak. Så spør hun: ”Er det virkelig mulig å kjede seg av verdens undergang?”. Dessverre er filmen farlig nær å svare bekreftende på spørsmålet. Et utmerket forelegg og intelligente opphavspersoner til tross: This Changes Everything blir lite annet enn en trøttende verdensomspennende reise fra et folkelig opprør mot klimaforbrytere til det neste, enten det er oljesandprosjekter i Canada eller kullkraftverkutbygging i India.

Years of Living Dangerously tar det globale perspektivet helt ut. Et gigantprosjekt på ti éntimers episoder initiert av James Cameron, og med et kobbel av Hollywoods a-kjendiser som reportere. Serien fremstår som en påkostet versjon av 60 minutes (regissørene har bakgrunn fra CBS’ berømte aktualitetsserie). Som infotainment er det solid, som filmskaping er det flatt og forutsigbart, med nyhetsreportasjens velkjente grep som kreativ rettesnor.

Nettopp fordi klimasaken angår hele kloden, tenker klimadokumentarer gjerne globalt. Men hva skjedde med å handle lokalt? De fleste filmer om temaet ville trolig hatt godt av å konsentrere utvalget, ta tak i færre eksempler, utdype én historie, se nærmere på én detalj. Chasing Ice (Jeff Orlowski, 2012) har forstått noe av dette. Den følger fotografen James Balog på sitt ekspansive og spektakulære forsøk på å dokumentere hvordan isbreene på Grønland, Island og i Alaska krymper i rekordfart. Det er et portrett av en halsbrekkende dedikert fotograf hvis motivasjon for å patruljere isområdene med kameraene sine er omtrent like banal som den er slående: han vil kunne se sine barn inn i øynene og svare at han gjorde det han var best til for å motvirke global oppvarming. ”Det folk trenger er billedbevis. Noe som sparker dem i solar plexus”, sier Balog et sted. Den fysiske utfordringen gir filmen nerve. Men filmens viktigste suksessfaktor er at engasjementet hans smitter over på filmduken.

Chasing Ice tematiserer dessuten en annen utfordring klimakampen, og dokumentarene om den, deler: hvordan visualisere global oppvarming? Et drivhus plassert oppå en jordklode holder ikke i halvannen time, mens strandete isbjørner er som Klein påpeker, for lengst en klisje. Kanskje har jakten på det fotogene vært en så sentral strategi for miljøkampen at håpløsheten i å anskueliggjøre økt tetthet av CO2 i atmosfæren har gjort klimakampen handlingslammet?

Ifølge den fantastiske dokumentaren How to Change the World (Jerry Rothwell, 2015) kan vi takke Greenpeace for at visualiseringstaktikken er blitt såpass sentral for bevisstgjøring i miljøbevegelsen. Hvordan kunne en gjeng med hasjrøykende hippier fra Vancouver grunnlegge det som i dag er en av verdens innflytelsesrike miljøorganisasjoner? Som tidligere journalist, forsto organisasjonens initiativtaker Bob Hunter betydningen av å skape medievennlige historier av miljøsakene. Med svært begrensete ressurser, en aksjonsgruppe der fordelingen mellom kameramenn og aktivister var jevnt fordelt, ble Greenpeace umiddelbart verdensnyheter. Deres motkulturelle antietablissementholdning traff tidsånden. Spektakulære ekspedisjoner ga fotomulighetene mediene trengte. Dokumentaren er et usedvanlig usminket portrett av stiftelsen. Alle de opprinnelige medlemmene har stilt opp, og forfriskende nok legger ingen skjul på verken den skamløse opportunismen i valget av tidlige aksjoner (hval- og selfangst), eller de spektakulære interne stridighetene.

I bunn hos samtlige lå uansett en dyp interesse for å ta vare på kloden vår. Det er noe oppløftende fandenivoldsk over disse første miljøforkjemperne, en holdning som er vanskeligere å få øye på i dagens striglete klimabevegelse. Kanskje trenger desperate tider mer desperate midler? Skal en klimadokumentar fungere i dag må hanskene av. Hva kan i så fall gjøres? Hvordan kan en engasjerende klimafilm se ut?
Et godt sted å begynne er den patologiske strutsementaliteten som tross alt preger oss, og kanskje særlig her i Norge. Det er bred politisk enighet om at klimasaken er en av vår tids viktigste utfordringer. Vi er et land som liker å skryte av våre progressive verdier, som har gjort bærekraftig utvikling av fattige land til nasjonal levevei, som har høyest andel elbiler i verden, og høyest andel fornybar elektrisitet i verden. Vi har rett og slett et bilde av oss selv som en klimapolitisk foregangsnasjon. Men vi nordmenn flyr (kilde: 1, se sidekolonne) mer enn de fleste andre europeiske nasjonaliteter. Formuen og levestandarden vår er tuftet på en posisjon som klimaversting (kilde: 2, se sidekolonne). Vi vet at kun en brøkdel av verdens olje- og gassreserver kan tas opp for å unngå massiv oppvarming, men ser ikke hvordan det kan ha konsekvenser for verken oss borgere, eller det statlig eide Statoil, som ufortrødent fortsetter å forsyne verden med stadig mer fossilt brennstoff. Vi lever med en av de mest massive kollektive fortrengningene verden har sett siden andre verdenskrig. Paradoksene står i kø. Og ingen lager film om det.

Et gjensyn med Året 2048 (den ligger på NRKs nettsider) avslører hvor mye kunnskap som fantes om konsekvensene allerede i 1988: hyppigere orkaner, tørke, flom, og påfølgende migrasjonsbølger. Sett i ettertid gjør programmet like fullt en fatal feil. Nome og Morvik konsentrerer seg hovedsakelig om den minst påtrengende og mest langsiktige klimaeffekten: økte havnivåer. I tillegg er den påfallende naiv om nødvendige tiltak for å stagge oppvarmingen: mindre kull og mer naturgass vil hjelpe mye, heter det. I tillegg til et forbud mot kfk-gasser. Norges rolle i å pumpe fossilt brennstoff opp fra havbunnen nevnes ikke med ett ord.

Savnet etter en slående vinkling og en tydelig syndebukk melder seg ikke minst etter å ha sett igjen del 1 av Nome og Morviks dokumentarprosjekt: Året 2048 – Ozonalarmen. Også her var selve fenomenet usynlig og knapt merkbart, og KFK-gassene sentrale. Men der episoden om drivhuseffekten måtte ty til bilder av isfjell og skummende hav, minner avsnittet om hullet i ozonlaget mest av alt om en lett erotisk film på TV1000: her er omfattende bruk av naken, solbrun kvinnehud, komplett med tilhørende pornojazz spilt av Nils Petter Molvær. Skurken i del 1 er dessuten langt mer spesifikk: den kjemiske industrien. I dag, nesten 30 år etter at programmet ble sendt, snakker ingen om ozonlaget. Utslippene av ozonnedbrytende gasser er redusert med godt over 90 prosent på verdensbasis, og regnes som en av vår tids største miljøpolitiske seire.

Hvordan kunne det skje? Hva var det som gjorde hullet i ozonlaget så enkelt å tette, mens den globale oppvarmingen tilsynelatende ikke lar seg stanse? Det skyldes mer det relativt lave antallet skurker (det vil si utslippskilder av ozonnedbrytende gasser), enn fraværet av nakne pupper i klimafilmene. Like fullt, den catchy vinklingen i dokumentarer om global oppvarming forsvinner gjerne i et intrikat sakskompleks, og den tydelig skurkerollen har det med å spres og tynnes ut i atmosfæren. Den underholdende og hardtslående Merchants of Doubt (2014) søker å vise at det er en sammenheng her. Aktørene som har mest å tjene på fravær av klimareguleringer har ved hjelp av pr-byråer og lobbyister lyktes med å så tvil om både årsaker, resultater og konsekvenser av drivhuseffekten. Slik går dagene. "Været har alltid forandret seg", heter det. De fleste av de mest hårreisende eksemplene i filmen er hentet fra en polarisert amerikansk virkelighet der klimasaken og den røde fare for mange er to sider av samme sak. Men den grunnleggende motivasjonen for å handle som det monner er minst like gyldig her til lands: "Det er en vanskelig pille å svelge: at hele livet mitt slik jeg har levd det til nå, er galt", sier en av de mest profilerte republikanske klimaaktivistene i i filmen. Der konservative i USA kaster seg forelsket om halsen på klimaskeptikerne ("Det er de andre som tar feil"), har vi nordmenn en annen strategi: Vi kaster oss om halsen på våre egne politikere, som innbiller oss at vi gjør alt vi kan. Det er de andre som ikke gjør nok.

Harvest er gratis å lese, men koster å lage. Om du kan avse et lite beløp, kan vi lage flere saker. Her ser du hvor lett det er.