Jordbruksoppgjøret

Fighteren i meg

Mens jeg venter på dommen i jordbruksoppgjøret, slipper jeg dyra ut på ny, frisk eng.
Jeg vil ikke bruke snarveiene, jeg vil gjøre det lønnsomt å drive mest mulig naturlig.

Tore Jardar Wigernes produserer 600 frilandsgris årlig. Foto: Lone Lohne

I alt mitt vårstress står jeg her, midt i det grønneste av det grønne. Kløverenga for mine føtter. En knall gul løvetann titter opp på meg. En fighter. Mellom kløver og timotei. Brått et visuelt sterkt symbol. Jeg får en trang til å legge meg ned i enga. Føler meg brått skikkelig "jordet". Bonden, så lang han er, en symbiose mellom mat og menneskene. Enga har alltid fascinert meg mest. Den kjedeligste, tenker du?

Bønder er stort sett avhengige av kunstgjødsel i dag. Slik er politikken lagt opp. Det skal produseres billigst mulig mat på minst mulig areal. Fighteren i meg handler om å kunne frikople seg snarveier bøndene er pålagt for å kunne overleve. Gjøre det lønnsomt å kunne drive mest mulig naturlig. Og nettopp der har enga en hovedrolle. Eller riktigere sagt, en liten bakterie som har en reell symbiose med kløveren i enga (belgvekster). Slik genererer jeg nitrogen på hele gården. Dette er min "kunstgjødselproduksjon". Selvfølgelig også ispedd møkk fra husdyra.

Lokal, bærekraftig matproduksjon blir dårligere for hvert år jordbruksforhandlingene er i gang. Her er mitt forslag til deg som forbruker: Sett deg inn i hva politikerne bruker skattepengene på. Ønsker du en landbrukspolitikk som gir flere dyr som går inne hele året, som spiser enda mindre fra beite og utmark og enda mer korn og soya fra andre siden av jorda?

Med sterke endringer globalt, er det uetisk å ikke produsere sin egen mat. Vi trenger ikke belaste det globale matfatet mer enn absolutt nødvendig. Det er et stort paradoks at Staten betaler milliarder for å la regnskogen stå, mens det hugges til fordel for soya til matproduksjon. Soya som også skal til Norge for fiskeri og landbruk. Mens norsk ut- og innmark råtner på rot.

Når ministeren snart skåler over et "bra" oppgjør, må du vite at oppgjøret kun er for bønder som effektiviserer i form av større maskiner for raskere arbeid, eller større kvoter, mer jord og enda større traktor osv. Står du standbye og velger vedlikehold og samme produksjon som sist får du ikke ei krone. For at en bonde skal øke inntekten, må i prinsippet en annen bonde legge ned.

Vi vil at det skal være et jordbruksoppgjør. Nå er det forhandlinger om bruk av stadig mindre jord. Derfor sier vi det også er et forbrukeroppgjør. Ta deres forbrukermakt og bli med i denne kampen! Den berører også deg.
Hvert år forhandler faglagene ut et par tusen bønder i spillet i Tigerstaden. Samtidig har effektiviseringa blitt ineffektiv. Når en bonde skal overta små åkre langt unna sin egen gård, og når 10 bønder skal dele på én skurtresker, må det inngås kompromisser. Som betyr dårligere jord, mer brakking og færre dyr på beite.

På tross av en effektivisering ingen annen gruppe har gjennomgått, har ikke bonden fått en krone i inntekstvekst de siste 30 åra. Storgårder er faktisk enda mer avhengige av tilskudd, viser flere studier. Vi bønder ønsker oss heller ikke bare tilskudd. De fleste av oss ønsker at vi kan få inntektsvekst basert på pris i markedet.

Det er store interessekonflikter i landbruket. Det betyr at faglagene aleine ikke lenger klarer jobben å fremme jordbruket slik vi tror mange forbrukere ønsker. Vi trenger politisk press fra mange flere. Vi trenger sterke allianser.

Skal vi ha et jordbruk som ligger stadig nærmere nivåer i andre land, ja da undergraver vi alt vi er stolte av i Norge. Faren er at noen vil spørre hvorfor vi skal ha et landbruk, når andre klarer dette mye bedre. Utviklinga må reverseres, så vi er en av de beste i klassen. Et framtidsretta landbruk er robust og fornybart. Ikke det som er utviklinga nå og det som regjeringa setter opp farten på.

Jeg setter meg på huk igjen foran den lille løvetannen. River av et par blader og smaker. Selve blomsten får bli. Den er god og syrlig. Tenker at jeg absolutt er en del av kretsløpet. Hvis alt går galt i våronna, så er grasset nesten alltid der. Det bare vokser og vokser. Og slik er Norge bygget. Korn og grønnsaker er nesten en kuriositet, men vi prøver så godt vi kan, mot alle odds. 3/4 av matarealene våre er grass og eng. Nå skal dyra ut på enga og igjen oppleve frodigheten.

Våronn er jobb 7 dager i uka, 16 timer i døgnet, og hele mai går med. Men innimellom skal vi ligge i grønne enger.