Fem uker på vidda
(da jeg var 11)

Etter mer enn ett års planlegging var premissene lagt. Endelig skulle drømmen om et lengre opphold i villmarka gå i oppfyllelse! Det var ikke en ekspedisjon der vi ønsket å gjøre noe spekatulært. Vi ville bare isolere oss fra samfunnets tidsjag og forpliktelser. Vi ville tilbringe tiden med hverandre.
Vi hadde planer om å bedrive fangst og fiske, men målet var ikke å overleve på det vi kunne finne i naturen. I stedet for å spise stekt fisk og tørre bjørkekvister, skulle vi kose oss med god mat og hyggelige stunder.
Jeg var elleve år og reiste sammen med foreldrene mine og lillebror.

Datoen er 21. februar 2005.
Himmelen er grå og overskyet. Trafikken suser forbi det lille småbruket Ringom utenfor Lillehammer. For de fleste er dette nok en dag med mye mas og en rekke forpliktelser. Vår familie på fire har imidlertid lagt time-out-kortet på bordet. Både den hvite kassebilen og tilhengeren er lastet til randen. Bilen veier tre tonn, hengeren 790 kilo. Det er ikke grenser for hvor mye en liten familie kan få bruk for i løpet av en drøy måned: solbriller, hundesleder, tannbørste, fyrstikker, solkrem, dunjakke, håndklær, batterier, bestikk, blyanter, paracet, skismøring, hundesokker, reservetannbørste, ullundertøy, lommeradio, skistaver, gryter, ørepropper, ludo, pilkeutstyr, lesestoff, tjukke votter, hodelykt, hundeseler, sleiver og ekstra ullundertøy. Den fullstendige listen er mye lengre.
Åtte alaskahuskyer står nede i hundegården og uler. De har skjønt at noe er på gang, og er livredde for å gå glipp av moroa. Selvfølgelig skal de være med. Idet den siste døra på hundehengeren lukkes, senker roen seg over gårdsplassen. Det er nesten uvirkelig at vi har mer enn fem uker uten en eneste avtale eller forpliktelse. Vi skal bare være sammen som en familie og gjøre det vi har lyst til. Motoren startes, og den stakkars bilen beveger seg sakte ut gjennom den trange porten.
Kursen blir satt mot Finnmark.

Tre dager senere står vi på en liten parkeringslomme ved riksvei 93 sør for Kautokeino. Kautokeino er Norges største kommune med et areal på 9.687 kvadratkilometer. Likevel bor det bare drøyt 3.000 mennesker der. Rundt 85 prosent av dem er samisktalende, og cirka en tredjedel er knyttet til reindrift.

Det er bare en mil igjen til grensen mot Finland. På begge sider av veien ligger endeløse vidder med spredt bjørkeskog, utallige myrer og store vann. Østover går et smalt skuterspor som snirkler seg innover og forsvinner i horisonten. Ved enden av sporet, cirka to mil lenger inne, ligger en liten hytte. Det skal bli vårt hjem de neste fem ukene.

De to sledene beveget seg sakte, men sikkert innover. Den første dagen var det femten kuldegrader, litt vind og gløtt av sol. Det eneste som brøt stillheten var sledemeiene, pusten fra hundene, og 32 hundepoter som trampet på den myke snøen. Vi var nærmest i ekstase, og forventet å se den røde hytta rundt hver sving. Landskapet langs sporet hadde bare blitt stadig mer tiltalende. Omsider var vi framme ved vannet Bajášjávri. Navnet betyr «høytliggende vann». Det ligger fem mil fra nærmeste tettsted og må være et av Norges mest avsidesliggende steder. Innsjøen ligger i typisk høyfjellsterreng med bjørkeskog, cirka 420 meter over havet. Det finnes også en og annen furu, som skiller seg ut som enslige kjemper blant fjellbjørkene. Hytta ligger i åpent lende, omtrent 20–30 meter under tregrensen.
De to hundespannene ble ankret opp i et tre. Den ni år gamle broren min, Kristoffer, og jeg hoppet av og løp avgårde for å se på den vesle hytta. Alle vinduene var dekket av is både innvendig og utvendig. Det gjorde at vi måtte vente noen dager før vi kunne beundre utsikten. Vinduene hadde enkle glass, og hytta var dårlig isolert.

Gulvene i hytta hadde dessuten behov for en skikkelig rundvask før vi våget å flytte inn. Mamma startet på oppgaven med friskt mot, men måtte raskt konstatere at vaskevannet frøs til is. Senere frøs hun de våte fingrene fast i en gryte. Temperaturen innendørs var under frysepunktet, og en liten bakerovn i det som kan kalles kombinert stue, soverom og tørkerom, var det eneste ildstedet i hytta. Etter noen timers intens fyring steg temperaturen noe. Like under taket ble det raskt behagelig. Det tok lang tid før det var mulig å gå på gulvet med kun tøfler eller raggsokker. Vi tok raskt i bruk begrepet «takvarme», som forteller hvor varmt det er dersom du løfter armen opp i været. Her kom gjerne temperaturen opp i tjue varmegrader. Under knehøyde ble det sjelden over ti!

Å leve i en hytte uten strøm og vann var selvfølgelig en liten overgang for bortskjemte nordmenn. Vi var nødt til å hogge ved og hente vann fra første stund. Utedoen var trekkfull med snø og is på veggene innvendig, mens badstua var fylt opp av snø. Heldigvis lå hytta ypperlig plassert i terrenget, med innsjøen kun et steinkast nedenfor i øst, og åpen bjørkeskog på de øvrige sidene. Vi kunne sitte innendørs og betrakte alt fra nordlysets dans over himmelen til skvaldrende ryper i soloppgangen. For å følge naturens rytme la vi oss tidlig hver kveld og sto opp ved soloppgang. Slik fikk vi utnyttet så mye som mulig av den korte vinterdagen.

Den vesle hytta var et syn i seg selv. Da vi hadde tilbrakt noen uker på stedet, ble det enda verre. I stua kunne det til tider kjennes en ubeskrivelig eim av hund, våt halm, reinskinn, klær til tørk og nykokt middag.

Hundene var også en viktig del av livet ved Bajášjávri Når gradestokken krøp lavere enn tretti kuldegrader om natten, fikk hundene lov til å bo i et hjemmelaget hundetelt. Det satte de stor pris på. En sjelden gang fikk de rensligste tispene lov til å komme på besøk inn i hytta. Der ble de gjerne liggende lenge, og strittet febrilsk imot når den avmålte tiden var over. Vi hadde mange flotte turer med hundespann i nærområdet. Den kanskje mest minnerike gikk til fjellet Bajášvárri i strålende sol.

De daglige gjøremål.
Etter kort tid var vårt nye hjem blitt et riktig så koselig krypinn. Vi hadde kjøleskap i soverommet og fryser i vindfanget. Stua var anvendelig til soverom, tørking av klær, klargjøring av ved, tining av hundemat, brødbaking, koking av middag osv.

Vi måtte kjøre mer enn en time med hundespann for å få dekning på mobiltelefonene våre. Det kunne være irriterende for andre, men befriende for oss. Dersom man skal lykkes med en tur som denne, er det viktig at man ikke bringer med seg for mange forstyrrende elementer.
Dagene gikk fort. Når hele familien har tid til hverandre, er det ingen som ønsker å være et annet sted. Morgentimene ble gjerne benyttet til lesing og lytting til P1, som var den eneste radiokanalen vi klarte å søke opp. I tillegg var det daglige gjøremål som vannhenting, vedhogst, matlaging og hundestell. Og et stort antall mer eller mindre kreative aktiviteter: flaskehopp, hundekjøring, nulløp på ski, snøhuler, snøfotball, kompassmarsj, skihopp, spillkvelder, nattokt over finskegrensen i kraftig motvind, tyding av sportegn, skiturer, stjernekikking og fotografering. I tillegg slapp vi ikke helt unna skolebenken. Både Kristoffer og jeg måtte gjøre en del skolearbeid for å henge med etter tilbakekomsten. Dette var en daglig rutine. Dog ikke strengere enn at vi alltid kunne springe ut og se dersom det skjedde noe spennende.

Selv om skoledagene ved Bajášjávri varte kortere enn vanlig, fikk vi som barn mye lærdom som vi aldri ville fått med oss dersom vi hadde vært hjemme. Vi så på nordlys og stjerner, gikk kompassmarsj, bygde iglo og snøhuler, fisket og satte opp rypesnarer, arbeidet med hundene. Dessuten har vi blitt kjent med en samefamilie og snakket med reindriftssamer. I tillegg til skolearbeidet måtte hele familien skrive dagbok, både som skrivetrening, og for å dokumentere oppholdet fra fire ulike synsvinkler. Hver fredag ettermiddag forberedte vi oss til den kommende helga ved å ta badstue og vaske oss skikkelig. I tillegg var det ikke helt fritt for litt forfriskende snøbading.

Store områder utenfor hytta ble omgjort til en diger byggeplass. Sammen med broren min laget jeg en rekke igloer, og alle var knyttet sammen via underjordiske ganger. En iglo er et kuppelformet snøhus som er bygget opp av snøklosser. Navnet stammer fra inuittenes ord for «hus». Hemmeligheten bak igloen er at alle snøklossene skal kunne lene seg på hverandre, slik at vekten fordeles over hele konstruksjonen. En iglo som er bygget riktig, skal være så solid at en voksen mann skal kunne stå på taket uten at den går i stykker. Etter å ha satt opp noen middelmådige konstruksjoner, ble teknikken vår stadig bedre. Da den største igloen hadde fått fryse til i noen dager, kunne vi faktisk stå tre personer på toppen! Denne ble også benyttet til overnatting. Det er en spesiell, men hyggelig opplevelse å sove i et hus laget av snø. På utsiden kan det være vind og surt, men innvendig holder det seg lunt og varmt.

I begynnelsen syntes vi Finnmarksvidda var kald. Etter kort tid ble vi tilvendt. Da temperaturen en dag var steget til 14 minusgrader og sola skinte, var vi enige om at det var rene påskeværet. Vi kunne til og med finne på å ta av oss både lue og votter i noen korte perioder. Da den virkelige påsken kom en uke senere, ble det sol og mildvær med plussgrader. Det var selvfølgelig deilig med varmen, men likevel var vi enige om at ting var mer praktisk ved 25 kuldegrader og tørr snø. Plutselig fikk vi problemer med at det var for varmt innendørs. Vi ble nødt til å la døra ut til vindfanget (fryseboksen) stå åpen gjennom natta. Det fikk holde med fire varmegrader i stua. Å våkne opp til tre–seks varmegrader hver morgen, gir deg et nytt syn på den luksusen vi har når vi hjemme hutrer så snart kvikksølvet kryper under 20 varmegrader. Det er utrolig hva menneskekroppen kan venne seg til i løpet av noen uker!

Fiske og fangst.
Vår nærmeste nabo var Marieanne Kumpulainen, fem kilometer nærmere riksveien. I tillegg til å være reindriftssame tjener hun til livets opphold gjennom blant annet fiske, rypefangst og molteplukking. Takket være henne fikk vi en fascinerende innføring i tradisjonell samisk livsstil. Vi fikk være med på mating av reinsdyr og kjøring med reinslede. Hele familien ble utstyrt med skaller. Skaller er tradisjonelle samesko laget av reinskinn. De var gode og varme. Det føltes nesten som å gå med tøfler.

Ettersom vi ikke hadde fiskeløyve, foregikk alt av fiske sammen med Marieanne og familien. Det var en artig opplevelse å lære å fiske med garn under isen. En planke med et slags ror som senkes ned og siktes mot det andre hullet, er løsningen. Garnene ble stort sett tømt annenhver dag. Bajášjávri er et fiskerikt vann, og både abbor, sik, ørret og gjedde var dagligdags. Den største gjedda var cirka 70 centimeter lang og veide fem kilo. Mens vi så med store øyne på kilosørret og «monstergjedder», satte samene mest pris på siken.

I motsetning til hva man kanskje skulle tro, var ikke livet ved Bajášjávri en kamp for å overleve. Det var mye velstand. Vi koste oss med hjemmebakt brød daglig. Hver dag kunne vi drikke iskald melk fra soverommet, og tine frosne pølser fra vindfanget.

Til tross for at vi ikke var avhengige av fangst for å få mat på bordet, var vi lystne på å prøve oss som fangstmenn. Rypeflokker på tunet og daglige rypemøter i terrenget gjorde at troen på å lykkes var til stede. Pappa hadde lest seg opp på snarefangst på forhånd, og gav oss andre en grundig innføring i fangstmetoden. Snarefangst er en tradisjonell og lovlig fangstmetode som fremdeles drives i betydelig omfang. Det går ut på å lage en renneløkke av messingtråd. Rypa blir avlivet ved at den blir kvalt når den trer hodet gjennom løkken og prøver å frigjøre seg. Dersom snarene er laget riktig, er det en human og effektiv fangstmetode.
I løpet av kort tid hadde vi produsert seks snarer. Deretter bar det ut for å sette dem opp i terrenget. Det vanligste er å lage et enkelt kvistgjerde, som gjør at rypa velger å følge gjerdet fram til selve snaren. Den er strategisk plassert i en åpning i kvistgjerdet. Vi brukte lang tid for å forsikre oss om at alt var satt opp hensiktsmessig. Vi skulle også klare å finne snarene i ettertid. Da alle snarene var montert, startet spenningen med venting og sjekking av snarene hver eneste dag.
Allerede noen få dager senere gav en av snarene resultater. Det var tydelig at en større rypeflokk hadde vært i området, for fuglene hadde avsatt en mengde spor. Da flokken dro videre, ble en vakker vinterhvit lirype liggende igjen. Den lå med hodet i snøen, og alt tydet på at det hadde vært en hurtig død. Et par dager senere hadde nok en rype viklet seg inn i en av snarene. Da hadde vi nok til en liten middag.

Fordelen med å være ute over lengre tid er at du får oppleve naturens ulike stemninger. Du kan ikke lenger stole på værmeldingen og bare være ute i klarvær. Når du får oppleve naturens tøffe sider, gir det en langt større glede å kunne ta del i de stille stundene. Å spise frokost mens de første solstrålene varmer isrosene på vinduet, er en magisk opplevelse. Det samme gjelder når solnedgangen farger landskapet rødt, eller når nordlyset beveger seg over nattehimmelen. Uten tilgang på elektriske lys, blir lysforurensningen fraværende, og fargene på himmelen desto vakrere.

Mange synes kanskje at de monotone viddene i Finnmark er kjedelige. For oss ga de endeløse viddene en følelse av frihet. Det er ingenting som stenger for utsikten. Landskapet består av slake ensformige linjer, men kjedelig er det ikke.

Det var tungt å ta farvel med den ren røde hytta ved Bajášjávri, som hadde blitt omgjort til et trygt og fredelig sted å søke ly. Vi var enige om at fem uker gjerne skulle vært ti. Et roligere sted skal du lete lenge etter!
Det var selvfølgelig deilig å komme hjem til varme senger, innlagt vann og stor plass. Likevel savnet vi også det bekymringsløse livet ved Bajášjávri. Jeg tror alle som ønsker å flykte fra tidsjaget og tilbringe mer tid med familien, ville hatt godt av en slik tur. Som barn kan jeg i alle fall si at det ble et høydepunkt i oppveksten.

Etterord.
I skrivende stund har jeg blitt 22 år, og er evig takknemlig for at jeg har slike aktive foreldre, som allerede i barndommen vår lærte oss de mange gledene ved å være ute i naturen. I tillegg til å lære mye om natur og tradisjonelt friluftsliv, er det en flott opplevelse å kunne tilbringe så mye tid sammen som en familie. Jeg tror alle barn har godt av like mye oppmerksomhet fra sine foreldre som min bror og jeg fikk oppleve i løpet av oppholdet ved Bajášjávri. Det ga et sterkt samhold, som er vanskelig å oppnå under normale omstendigheter. Ofte reiser vi på tur i noen få dager. Idet vi endelig begynner å få flyt over den nye tilværelsen, reiser vi hjem. På denne turen fikk vi oppleve hvordan det var å være på tur over en lengre periode. Endelig fikk vi anledning til å roe oss ned og ta ting som de kommer.

Det vi ikke fikk gjort den ene dagen, kunne vi gjøre den neste. Vi fikk søvn og hvile, frisk luft, mosjon og familiehygge i en salig blanding. Vi fryktet at det skulle bli lite å gjøre, men dette problemet ble aldri viet en tanke under oppholdet.

Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av historien i boka Tøffe turer i Norge. Gjengitt med tillatelse av Aleksander Myklebust og Larsforlaget.