Feltrapport fra det varmere nord

Vi står på en en forblåst rasteplass mellom Karasjok og Kautokeino, vi har avtalt å møte en reineier som er i området sitt med flokken. Klokka er fem på ti. Eksakte tidspunkt kan være vanskelig når en har avtaler med reingjetere, så vi vet at vi tar en sjanse når vi har leid bil og kjørt halvannen time fra Alta. Men der kommer det en scooter susende, fem minutter før avtalt tid.
- Dere hadde flaks i dag, sier Nils Isak Eira og kikker på min kollega som er kledd i olabukser.
- At det bare er fem kuldegrader. Vanligvis er det minus 30 på denne tiden av året.
Vi skal sitte på bort til koia han og en kollega ligger i når de gjeter reinsflokken.
- Vi må gjete flokken døgnet rundt. Det går i ukesskift med to og to. Nå er det kompisen min som kjører rundt og passer på at dyr fra flokken vår ikke blander seg med andre flokker. Det er så mye dyr her at vi må følge med hele tiden.
Vi kan se reinsdyr her og der i den glisne bjørkeskogen. Spor etter dyr og snøscootere er det overalt. Koia er en brakke på jul. Her holder Nils Isak og kollegaen Nils Per Sara det gående annenhver uke gjennom hele vinteren, fra november til mars. I mars begynner flyttingen til sommerbeite på Seiland. Det kan ta så mye som en måned.

Varmere vær = dårligere beite.
Det er egentlig Seiland vi skal snakke om. Vi har pekt ut øyene rundt Hammerfest som caseområder i forskningsprosjektet vårt. Mesteparten av øya er også nasjonalpark, opprettet i 2006. Vi ser på kartet, Nils Isak forklarer hvordan de gjeter. Øya er kupert, og både dette og at det er nasjonalpark gjør at de ikke kan bruke motorkjøretøyer til gjetingen. De må gå.
- Vi trenger flere ungdommer, en må være ung og sprek skal en gjete på Seiland, sier Nils Isak. Å få med nye ungdommer fra familien i drifta er en stor utfordring, men de vil ha sine egne reinsdyr, sier Nils Isak.
- Vi har bedt om å få utvide med en andel til her. Men vi får ikke lov til å øke antall rein. Enn så lenge er rammebetingelsene for reindrifta en større utfordring en klimaendringene.
Men Nils Isak forteller at varmere vær er dårlig nytt for reindrifta. Det blir mer is på beitet vinter og vår, som gjør at reinsdyra sliter med å komme ned til vekstene på bakken. Om sommeren øker innsektsplagen. Han er ikke i tvil om at det er klimaendringer vi observerer. Breene på Seiland har trukket seg langt tilbake og reinen beiter langt oppe på snaufjellet, der det ikke var mat å finne før i tiden. Når reinen trekker så langt til fjells er faren at den forviller seg over breen til nordsiden av øya på forsommeren, og da er det vanskelig å få den tilbake til flyttingen på høsten, når breen er full av sprekker. Derfor har Nils Isak flere dyr som går året rundt på nordsiden av øya.

Lofoten:
I tillegg til reindriftsamene er sauebønder store brukere av utmarka i Nord Norge. I Lofoten har de oppdaget at det gode beite med den rike floraen gjør at de kan ta seg ekstra godt betalt for lammene. Ivar Andersen er en av sauebøndene som leverer ”Lofotlam”. Sauene beiter i fjellsidene som reiser seg rett opp bak gården hans på Uttakleiv på Lofotens ytterside. Her er det et mildt klima som er blitt enda mildere de siste årene.
- Før var det slik at snøen trakk seg langsomt tilbake oppover i fjellsidene gjennom hele sommeren. Det ga hele tiden ferske skudd og nytt gress der snøen forsvant, forteller Ivar. Siden snøen nå forsvinner raskere er denne kvaliteten ved beitene blitt borte. Ellers merker han lite til endringer i vegetasjon.
- Det er rekruttering og nedleggelser som er det store problemet i næringa, sier Ivar, som selv ikke vet om noen av hans barn vil overta gården. Men selv om varmere klima i dag ikke utgjør noe større problem frykter han at flått, som nå finnes på Helgeland, og andre varmekjære skadedyr skulle etablere seg nordpå.

Hammerfest:
I 1986 var det 36 gårdsbruk i Hammerfest kommune. Nå er det fem. Det største av disse ligger på yttersida av Sørøya, mellom Hammerfest og Barentshavet. Her har familien Smies fra Belgia valgt å satse.
- Jeg har beregnet at vi kan høste fór nok til omtrent 250 sauer, forteller Adrian Smies, eldste sønn på gården.
Adrian er snart ferdig med en doktorgrad i økologi, men ser for seg å jobbe fulltid på gården de neste årene. Nå har de 170 sauer, for å få plass til flere bygger de et stort nytt fjøs. Gården har ikke veitilkomst om vinteren, så alt av materiale har de fått tilkjørt før snøen la seg. Sauene må dele beite med en tamreinflokk som driftes av en samisk familie på øya. Samarbeidet med reingjeterne er godt. Det er stor variasjon i været gjennom året og mellom årene på Sørøya, og Adrian og familien har ikke vært der lengre enn syv år så de har ikke så mye å sammenligne med. Det mest avgjørende er hvor mye gress de får dyrket som for til sauene.
Klimaendringene kan gi varmere somre, mer nedbør og lengre vekstsesong, og alt kan bidra positivt til gressproduksjonen. Men for mye nedbør er ikke bra, da får de problemer med innhøstingen.
- Vi ser lyst på fremtiden, bare vi beholder dagens landbrukssubsidier.