Farfars fluer

Da jeg var en liten guttepjokk, det vil si en ganske stor guttepjokk uten evne til å takke nei til verken kaker eller cola, var farmor og farfars hus rett nedi veien mitt andre hjem. En av grunnene var de kakene, som farmor alltid hadde vanvittige mengder av, en annen var at mamma ofte jobbet seinvakt og en tredje, og kanskje den viktigste, var farfar og hans rikholdige fiskeveske. Farfar var også tjukk. Når vi skulle på fisketur i Datsun Cherry-bilen hans, var det et svare strev for ham å komme seg inn i bilen. Vel inne manøvrerte han rattet inn mellom to bilringer på magen, og vi kjørte av sted. Aldri særlig langt. Stensbydammen. Minnestryken. Fem minutter, så var det på ´n igjen, ut denne gangen. Han slet mer uten tyngdekraften til hjelp. Sammen ruslet vi bort til våre faste plasser. Så satt vi der da. Og fiska. Etter ørret, harr, abbor. Av og til beit det på ei gjedde, men de ville vi visst ikke ha. Ved hver anledning vi fikk, dro vi av gårde for å friste lykken. Så en dag begynte altså farfar å vrøvle om fisken som sto nede i trappa i det to etasjer høye, gule huset langs Setreveien på Minnesund.

Det var den første av et utall hjerneblødninger, og vi hadde hatt vår siste fisketur sammen. Han levde i tjue år til. Amputerte etter hvert begge bena. Hjemmesykepleier flere ganger om dagen. Fastlåst til rullestolen. Det var tjue år med fiskeskrøner og drømmende blikk hver gang sønnavinden duvet kornet på jordene utenfor, før det endelig var slutt for ham. Jeg sier endelig, for som jeg sa i begravelsen: I himmelen biter alltid fisken!

Selv la jeg fiskestanga på hylla omtrent samtidig med at jeg oppdaget datamaskinen. Jeg ble det som man på den tiden noe nedlatende omtalte som en datanerd. Da jeg ble fjorten, flyttet jeg inn i kjelleren i farmor og farfars hus. Pappa bodde også der. Farfar klagde på bassen fra Ice Cubes Predator-skive, og jeg klagde på brumminga fra farfars sykehusseng. Det klirret i vinduene mine hver gang han fikk stell. Og det klirret i hans hver gang Ice Cube sang:

Nappy head, nappy chest, nappy chin, never seen with a happy grin
Show the fat frown cause I'm down, take a look around
And all you see is big black boots steppin
Use my steel toe as a weapon

Ice Cube satte ord på hvordan det var å være en sekstenårig hvit ung mann syv mil nord for Norges hovedstad. Blodtrykket til farfar gikk opp. Buksebaken min gikk gled stadig lengre ned. Men når hestehoven begynte å vise seg i grøftekanten nedover grusveien, når smeltevannet gravde renner så dype at det var fare på ferde for bilenes understell, da glimtet han til. Nå kan du snart dra opp i dammen, sa han da, nå går snart ørreten opp. Selv da jeg bodde i Spania et år, jobbet på kundesenter om dagen og røyket gress som en eks-jugoslaver dyrket i et kjøkkenskap nede ved Solkysten om kvelden, selv da spurte han, når jeg en sjelden gang var hjemom: blir det noe fisking der nede, eller? Det finnes vel ørret i Spania og? Og da fortalte jeg om fiskemarkedet og om paella og varme, og han lyttet og fikk med seg omtrent en tredjedel. Han surra mer og mer med ord, navn og tidslinjer. Men han var tilstede. Han spurte alltid hvordan det gikk med kjærligheten, selv om han blandet jentenavn så jeg tidvis ville synke i jorden. Da han på det siste tok et overraskende kraftig tak i armen til min samboer og sa du får passe på han du nå, da, Nina, da var han derimot helt klar. Så klar at da jeg snakket om at vi kanskje skulle få til en fisketur til våren, sånn for å muntre ham opp, da ristet han på hodet. Heretter måtte jeg dra på fisketur sjøl.

Noen år etter farfar døde også farmor. Om himmelen fins, hadde nok farfar et lite berg av ørret som venter på å bli surret i rømme da hun ankom. Her nede på jorden satt vi etterlatte igjen med opprydningsarbeidet. Farfar var en samler. Han hadde ikke kastet et eneste ødelagt vekkerur siden vekkeruret kom på markedet. Han hadde i stedet modifisert de til hjemmelagde tidsur for motorvarmere. Høyst brannfarlig. Også samtlige dokumenter fra hans mange år i Arbeiderpartiet var intakte. Klær han for lengst hadde est ut av. Defekte radioer. Innerst i skapet, fluebinderutstyret hans.

Jeg husker at jeg satt ved et grått respatexbord og spiste hjemmelaget brød med hjemmelaget syltetøy og så på at farfar bandt fluer. Når jeg nå holder den foran meg, husker jeg også å ha bladd i boken ”Erling Sand PRATER FLUE”, gitt ut på Ernst G. Mortensens Forlag i 1981, ett år før jeg ankom og gjorde verden til et bedre sted for opptil flere mennesker i min nærmeste familie. Og jeg husker i hvert fall fluen Kill Devil.

Et styggere navn kan vel ikke tilegnes en flue, men navnet fenget min interesse. Det må på norsk bli noe sånt som ”Drepende djevel"

Denne flua har jeg bundet. Det er jeg helt sikker på. Jeg husker jeg aldri fikk de røde hanenakkefjærene til å spre seg riktig. Jeg husker at kroken var dyrere enn materialene, så farfar strippa de fluene som ikke var gode nok, med en kniv. Jeg brukte stikka som ligger i den sorte skinnkofferten med Arbeiderpartiet-merker på, og materialene som ligger i plastmapper i den oransje ringpermen. Alt ligger der ennå. Urørt. Veldig urørt, faktisk, totalt kaos er mer beskrivende. Pappa sier jeg kan ta det med meg. Så jeg tar det med meg, dypt inn skogen, hvor jeg det siste året har innredet en liten svensk stuga med min samboer, hun som farfar insisterte på at skulle ta vare på meg. På veien ut dit kjenner jeg rattet stryker mot magen min, men heldigvis har jeg bare glemt å skyve setet bakover etter at Nina kjørte. Vi kjører forbi sjøer, elver, stryk, bekker, jeg vet nesten intuitivt hvor fisken står i de forskjellige vassdragene. Hadde jeg hatt en teleskopstang og noen marker hadde jeg vært på hjemmebane. I stedet har jeg farfars fluebindeustyr. Og et helt liv å binde med.