Fantasien om punktet

Mange kloke mennesker har forsøkt å forklare det – med klisjeer og visdomsord. Reisen er halve opplevelsen, sies det, eller var det hele? Men det tok meg 33 og et halvt år før jeg innså det selv.
Som Alan Watts så galant uttrykte;
– I musikk gjør man ikke komposisjonens slutt til hovedpoenget med komposisjonen. Hvis det var slik, ville verdens beste dirigenter være de som var raskest. Folk ville dratt på konserten bare for å høre én krasjende akkord – fordi det er slutten!
Samme med hans analogi om dans;
– Du sikter ikke på et bestemt punkt i rommet når du danser, at det er der du skal havne. Poenget med dansing er dansen.

Reisens destinasjon, den siste noten i symfonien, eller det punktet vi alle jager etter. Bare jeg gjør dette så vil alt endelig bli bra. Bare denne tingen skjer med meg. Når jeg ankommer det punktet – langt der borte i fremtiden, har jeg endelig klart det - livet.
Alt dette er så banalt at jeg egentlig blir flau av å skrive om det – på grensen til kvalm. Som en filosofisk bedreviter med et forsøk på å innprente klisjéaktige tanker hos en uheldig leser. Kanskje jeg rabler om noe alle andre allerede vet. Eller kanskje det er mitt eget behov for å meisle ned ideer jeg ikke vil glemme.
Og glemme – det gjør jeg. Mest av alt glemmer jeg nåtiden, med all lyd, lys, følelser, smak, lukt og farger som følger med den. Fokuset går mot fantasien om noe langt der fremme. Det gylne punktet, som jeg jager ved hver våken time.

Lite visste jeg, da jeg studerte, planla, jobbet, og drømte om det perfekte liv – at dette punktet er i stadig bevegelse. Som to motpoler, farer punktet av gårde så fort jeg melder min ankomst, og da jeg endelig når stedet hvor X markeres på kartet, kan jeg se målet raske seg over horisonten.
Nei – det finnes ikke et statisk balansepunkt i livet. Lykken finnes midt i de drønnende bølgene, idet man glemmer drømmen om det stille hav.