Exit Stetind

Her i Norge er vi mest fortrolig med en ren og ukomplisert avbildning av natur.
Det ligger derfor en slags ironi i at det er den abstrakte dekorasjonsmaleren fra Toten, Peder Balke (1804 – 1887), som har malt de mest oppsiktsvekkende bildene av Stetind, fjellet i Nordland som av Reiseradioens lyttere er blitt kåret til Norges nasjonalfjell.
Maleriet Stetind i tåke fra 1864, er på tross av sin beskjedne størrelse, et av hovedverkene på Nasjonalmuseet for kunst i Oslo.
Balke var en selvlært bygdemaler og tok med seg sin kunnskap om dekormaleri inn i kunsten og brukte den der for alt det var verdt. Hans omgang med fordrivere, svamper og våt maling er en orgie i maleriske triks, ikke helt ulike de man benytter i orientalske landskapsakvareller.
Slik var det få eller ingen som malte i Norge på den tiden.

Han var elev av J.C. Dahl på 1840-tallet. Det er ikke sikkert de to kunstnerne kom så godt overens. Balke var student hos mesteren i kun et år, og han hadde allerede utviklet en mer abstrakt, dekorativ og materiell tilnærming til naturen enn Dahl selv, som hadde den nøytrale observasjon som sitt credo. Objektiv innsikt i naturens storhet.
Balke fikk ikke noen videre kunstnerisk suksess i Norge mens han levde. Han var Thrane-tilhenger og sosialist. Han skrev prosaiske artikler til støtte for utbedring av vann og kloakknettet i Kristiania og han satt som styreleder i en forening for arbeidere. Han var tidlig ute med å lansere ideer om kunstnerstipend og pensjon.
Ryktet forteller at Balke etter sin død var på førstesiden i alle Kristianias aviser som aktivist og politiker. Ikke i én av nekrologene ble det nevnt at han også hadde vært kunstner.
Balke var altså en atypisk kunstnerskikkelse fra romantikken, ganske ulik sine samtidige Norske kolleger Lars Hertevig og Matthias Stoltenberg, som begge to personifiserte den romantiske myten om kunstneren som et ensomt og plaget geni.
Bildene til Peder Balke står likevel igjen som originale og litt eksentriske naturfremstillinger fra denne epoken. Stetind-bildene regnes som klassikere.

Malingen i Balkes bilder fra Stetind har på en heldig måte falt sammen med fjellets polerte, rene og fuktige overflate. Det er sjelden stein ser så våt ut som når det regner på Stetind. Det er nesten som det regner fett. Eller svette. Balkes bilder svetter fett. Og fettet kryper ut av de våte rissene og renner nedover og dekker svaet.
Balkes omgang med materien i sine bilder foregriper fjellets eget forfall og forvandling. Det kan se ut som fjellet smelter. Det som skal forestille stein kan like gjerne se ut som lys.
Stetind er i Balkes bilder til tider så abstrahert at det tatt ut av sin sammenheng ikke ville været gjenkjennelig som et fjell i det hele tatt.

Balkes malerier fra storslått natur er forsøk på å sirkle inn opplevelser av monumentalitet og storhet med egne identifiserbare kjente og personlige virkemidler, det han hadde for hånden og det han mestret. Balke prøver i sitt arbeid med maleriet å gjøre erfaringene sine identifiserbare, å trekke dem ned på jorda.
Han prøver å gjøre verden tilgjengelig.
I et essay fra 1996 kalt Peder Balke: Trick, Depth and Game, sier den danske kunstnerern Per Kirkeby følgende om Balkes skifte fra dekorasjonsmaler til kunstner og hans bruk av maleriske «triks»:
Most of those who passed from house-painter to artist-painter would put all that inferior craft handicraft behind them and and diligently paint their way into convention and respectability. The fact that the trick reflects the world is something original in Balke. It is a mannerist touch that puts him in the ranks of Nordic originals.

Prosjektet Exit Stetind er mitt bidrag til den omfattende kunstproduksjonen som har hatt Stetind som sitt utgangspunkt.
Ideen til bildene har sitt utspring i et spørsmål om deltakelse i det stedsspesifikke prosjektet kalt Kunstneriske forstyrrelser i Nordland i 2005, der oppdraget var å omsette erfaringer fra fjellklatringens verden til kunst.
Selv om Exit Stetind består av foto, har bildene likevel noen estetiske fellestrekk med Balkes malerier fra 1860-tallet.
På lignende måte som hos Balke er Exit Stetind dokumentasjon av lys og tekstur, og fjellet er prosjektet omdreiningspunkt.
Men det er også et forsøk på å finne tilbake til fjellets mørke glød for å låne et uttrykk fra Werner Herzog.
Fjellets mørke tiltrekningskraft.
Bildene dokumenterer klatring opp Stetinds Sydpillar høsten 2005.
De dokumenterer samtidig lyskildene i rommet der de ble avfotografert vinteren 2005 og våren 2006. De ble avfotografert der de hang på veggen i mitt daværende atelier i Hausmannsgate i Oslo.
Lyset fra lampene i rommet, vinduene og gatelyset skinner i bildene. Det reflekteres i fotografienes blanke overflater. Refleksene bryter ned fjellets monumentale silhuett og danner nye former uten klar adresse i det opprinnelige motivet. Her og der kan man få øye på fotografens fingeravtrykk.
Overflaten på det fotografiske materialet kan ligne på fjellets egen tekstur i mikroskopisk skala.
Og det er kanskje mulig å leve seg inn i hvilke krefter som er i sving når man er nødt til å holde seg fast i steinen for å kunne bevege seg oppover.