Et svar på kritikken

For to uker siden skrev jeg en petit på Harvest som har vakt reaksjoner. På sosiale medier, i Dagbladet og nå på fredag i Morgenbladet. Saken jeg skrev heter «Jeg. Er. Testosteron» (et ordspill på barnetegnefilmen Lynet McQueens «Jeg. Er. Fart»). Saken handler om en desperat småbarnsforelder som utslitt og kraftløs forsøker å finne en vei ut av smørja.
Saken er blitt likt av mange, men har også provosert mange og den er heftig kritisert. Den er av noen blitt oppfattet som en politisk kommentar om kjønn og kjønnsforskjeller. Det overrasker meg. At en selvironisk petit kan vekke så mye følelser og harme føles absurd. Saken var en forsøksvis humoristisk og selvironisk skildring av følelsen av å være på bånn. Og en utforsking av om mer mandighet var en vei ut av kraftløsheten.
Saken inngår i en serie jeg kaller Året innendørs. Serien handler om en periode litt tilbake i tid som av flere årsaker knakk familien og meg litt. Det året var jeg mye inne med tre småbarn. Jeg skriver om denne fasen, fordi jeg synes det er utfordrende og gøy, og fordi jeg savner ærlige tekster om småbarnsliv. Serien er også en motpol til alle artiklene vi på Harvest publiserer om livet utendørs.
At noen ergrer seg over at Året innendørs er sutrete, forstår jeg. For de er sutrete. Det er seriens prosjekt å utforske en liten krise. Og effektene av den. Som sutring. Men siden enkelte åpenbart ikke ser at jeg også problematiserer sutringen, og har det gøy med den, bør jeg kanskje bli tydeligere.
At noen klager på at jeg er et dårlig foreldreforbilde er greit. Man kan ikke klare alt.
Jeg har heller ingen problem med at folk synes serien er klam eller teit. Jeg mener at også klamme, desperate og teite deler av livet bør beskrives. Om jeg lykkes er en annen sak.

Det jeg har problemer med, er når folk mener jeg «kjønner» desperasjonen, at jeg mener problemer i småbarnslivet, og lengselen vekk fra det, er en mannsgreie. Det mener jeg ikke. Det er en kjent sak at kvinner i årevis har lengtet vekk og har hatt behov for husmorferie. Nå er mannen på banen, nå kjenner noen av oss på de samme behovene.
I serien Året innendørs har jeg skrevet ti saker for magasinet KK, og hittil fire på www.harvest.as. De handler om småbarnsforeldre, være seg kvinner og menn, og hvordan identiteten forandres, og for noen smuldrer opp, i denne fasen. I én av sakene har jeg koblet kjønnsløshet og maskulinitet. Maskulinitet er en del av min identitet, og jeg synes ikke at jeg i denne serien har skrevet overdrevent mye om temaet.
Jeg skulle gjerne ønsket at folk slappet litt mer av. Man trenger ikke like det jeg skriver. Men heller ikke tolke det så himla vrangt.
Det burde være åpenbart: Denne saken betyr ikke at jeg alltid har det sånn eller at jeg vil lage politikk av følelser som oppstår. Jeg skildrer tanker som kommer og går, i mitt liv, ikke andres.
Tro det eller ei: Jeg mener ganske lite om kjønn. Og om jeg mener noe, så må det være at både småbarnsfedre og småbarnsmødre kan bli like lei, og ha det like gøy der hjemme. Og lengte like mye ut.

Norge er en nasjon som snart har like mange kvinnelige som mannlige ekspedisjonsfolk. Hvor både kvinner og menn søker ut i naturen. I tre kvart år har vi i Harvest spurt folk om å bli bidragsytere. Vi har spurt en drøss med damer og fått ja fra mange. Nesten 60 prosent av bidragene har til nå kommet fra jenter. Som skriver om natur. Og om behovet for å komme seg mer ut. Og du vil få se mange nye navn fremover. Da kjennes det både rart og ergerlig at folk tror jeg mener naturfølelsen/lengselen er utelukkende maskulin.

Følg Året innendørs fremover på www.harvest.as